duene finnes; drømmene, dukkene
dreperne finnes; duene, duene;
dis, dioxin og dagene: dagene
finnes: dagene døden; og diktene
finnes: diktene, dagene, døden

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

"But how do you fight it?" Conor asked, his voice rough. "How do you fight all the different stuff inside?"
By speaking the truth, the monster said. As you spoke it just now."

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Stories don't always have happy endings."
This stopped him. Because they didn't, did they? That's one thing the monster had definitely taught him. Stories were wild, wild animals and went off in directions you couldn't expect.”

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

He was crouched in the septic tank watching this and he found it very pleasing. He saw in it an aspect of himself, of his part in things. He watched the boy’s mum mashing a hedgehog, turning panic stricken animal into watery blood-spike soup, and he loved it very much, same as Mrs Lartan stamping on a poisoned mouse to finish it off, same as John and Oliver shooting Jackdaws at the tip, same as Jean drowning wasps in her jam trap. One day as good as any in the human war against others

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Og science fiction hjelper oss å utforske aktuelle, dagsaktuelle, problemstillinger. Den sier: sett at ... tenk om .. og prøver å vise oss konsekvensen av våre valg. Det er altså bare tilsynelatende at slik fiksjon foregår i fremtiden. Det er naturligvis oss selv - vårt her og nå - den vil fortelle om.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Almost everyone has an inborn need to create; in most people this is thwarted and forgotten, and the drive is pushed into other actives that are less threatening, less difficult, and less rewarding. In some people, the need to create is transmuted into the need to destroy."

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Knowledge is knowing that Frankenstein is not the monster in Marys novel. Wisdom is knowing that Frankenstein IS the monster in Marys novel.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Søstrene Merricat og Charlotte bor sammen med sin onkel Julian i et stort hus. Huset ligger utenfor byen og blir skydd av byens beboere. Der har de holdt fort etter at foreldrene og flere andre familiemedlemmer døde 6 år tidligere. De har vent seg til et enkelt og tilnærmet idyllisk liv. Isolert fra omverdnen. Helt til fetter Charles dukker opp og forstyrrer roen. Merricat tar opp kampen med alle tilgjengelige midler.

Jackson beskriver personene så leseren kan se dem tydelig. Merricat og Charlotte. Onkel Julian. Og fetter Charles. Alle har de sin distinkte personlighet og er treffende beskrevet med mørk humor og varme.

Språket er fabelaktig. Lekent, men samtidig presist. Som Merricats monologer som er iblandet barnerim og regler. Det er noe med fortellere som sjarmerer meg i senk samtidig som jeg ikke helt tror på det de forteller. Merricat er 18 men det virker som hun har stivnet i den alderen hun var da foreldrene døde.

Boken er ikke direkte skummel. Gotisk stemning, men ikke horror. Som et eventyr med en klaustrofobisk og uhyggelig atmosfære. Spenningen ligger i de små detaljene. Nyansene og den langsomme forståelsen av at alt ikke er som det skal med idyllen og bokens forteller Merricat.

Historien handler om alt det som ikke blir sagt og reglene vi lager for å overleve. Også om søskenkjærlighet som et ubrytelig bånd. Om å være utenfor, om våre ødeleggende fordommer og frykten for mennesker vi ikke forstår.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

On Earth We´re Briefly Gorgeous er en oppveksroman om å være innvandrer og homofil fortalt med smerte og kjærlighet. Little Dog flyttet fra Vietnam til Amerika da han var 2. Boken er et brev fra Little Dog til hans mor, en mor som ikke kan lese. Han beretter sin mor alt, men istedenfor å kommunisere direkte med henne grubler han over detaljer i minnene og gjenforteller deres felles historie i et forsøk på å forstå.

Vuong har tidligere gitt ut 2 bøker med poesi, men On Earth We´re Briefly Gorgeous er hans debutroman. Historien er fortalt fragmentert og hopper i tid. En "stream of consiousess" måte å skrive på med overraskende metaforer og sidespor.

Jeg vet ikke hvor mye av fortellingen som er autofiksjon, men historien kjennes personlig og ekte. Jeg føler en nærhet til bokens personer. Forfatteren skriver slik at sidene pulserer og setningene sitrer av liv. Språket er lyrisk og vakkert.

Vuong skriver om lengsel, om kropp, om følelsen av å ikke høre til noe sted og om frihet og overlevelse. Og om hvordan språket kan samle og splitte.

Det er vondt å lese Little Dogs historie. En hudløshet som smitter og åpner opp leseren også. Vuong viser oss smerten. Det er modig. Det er rått. Delene fra Vietnam med moren og mormorens historier er smertelige. Little Dogs som lever med frykt og vold som en integrert del av barndommen. Opplevelsene med forelskelsen i Trevor og Trevors vei inn i rusen sved i meg i dager etter endt lesing.

Til tross for alt det triste er det en bok med mye glede og livslyst. Personene er beskrevet varsomt og med affeksjon og forståelse.

Boken er ikke perfekt. Plottet kunne vært tydeligere. Hovedpersonene har ingen utvikling. Noen av repeteringene er enerverende. Noen setninger er vel naivblomstrete og noen metaforer er forvirrende, men for en leseopplevelse. To ganger har jeg lest denne boka og jeg kommer til å lese den igjen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

“I am writing because they told me to never start a sentence with because. But I wasn't trying to make a sentence—I was trying to break free. Because freedom, I am told, is nothing but the distance between the hunter and its prey.”

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg leste Ghost Wall i august og boken gjorde ikke inntrykk på meg da - MEN det er som om hovedpersonen har sneket seg inn i synsfeltet mitt. Jeg ser henne i en flokk jenter, jeg ser henne på en parkbenk vendt mot en skog. Og brått husker jeg scener og passasjer. Boken har blitt levende for meg nå, snart et halvt år etter endt lesing. Har du opplevd lignende med en roman?

I 1990 tar en professor med seg noen studenter for å leve som i jernalderen i to uker. Gruppen består også av en arkeologi interessert bussjåfør, hans kone og deres datter. Stedet er i nærheten av Hadrian´s Wall utenfor Newcastle. Det er planlagt en spesiell avsluttning på oppholdet.

Datteren Silvie er hovedpersonen. Hun er 17 den sommeren. Mye av handlingen er Silvies følelser og indre liv. Om å slippe unna. Om ønsket å være nær studenten Molly. Om identitet og påtvungne regler og ritualer. Farene ved ignoranse. Særlig farens ignoranse.

Silvie ønsker ikke å være der kontrollert av faren, latterliggjort av studentene og med morens triste blikk. Faren er en sexist rasist, men ingen av de andre ser ut til å bry seg om det. Silvie veksler mellom forakt og ømhet for faren. Det beskriver Moss mesterlig.
Moss skriver vakkert om natur og Silvies seksualitet som våkner. De lange setningene passer bokens forknyttede stemning. Kontrastene mellom Silvies uskyld og de truende farene likte jeg godt. Boken kan leses politisk.

Bokens slutt var noe skuffende for meg, men å oppleve at en hovedperson innvaderer meg i måneder etterpå var en spesiell opplevelse. Jeg skal lese mer Moss for å se om jeg kan få nye overraskende leseopplevelser.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"They bring her out. Not blindfolded, but eyes widened to the last sky, the last light. The last cold bites her fingers and her face, the stones bruise her bare feet. There will be more stones, before the end."

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Golden Oaks er en babyfabrikk. Fattige kvinner bærer fram barn for rike kvinner. Det er en vinn - vinn situasjon. Eller?

Filippinske Jane er en av kvinnene vi møter. Ved å være surrogatmor kan hun på ett år tjene mer enn hun gjør som barnepike. Hun har en liten datter å forsørge. Datteren bor sammen med Janes kusine.

På Golden Oaks får kvinnene leve som i et spa - men de er under konstant overvåkning. De signerer kontrakter som gjør dem kun til verter og de mister sin identitet og rettigheter. De kan ikke forlate området. De er ikke lenger frie kvinner.

Fabrikken er samfunnskritisk og gjør at leseren bør reflektere over temaer som klasseskiller, forskjellsbehandling og makt. Boken har blitt sammenlignet med Atwood og den typen dystopier. Jeg er overbevist om at bokens innhold allerede eksisterer.

Ramos er ikke helt på linje med Atwood, men dette er hennes debutroman. Boken kjennes noe uforløst. Jeg savnet mer temperament, det ble (for meg) litt for koselig til et så seriøst tema.

Å lese om Jane som ikke kunne ha kontakt med sin lille datter var trist. Portrettene av kvinnene er det jeg likte best med boken. Personligheten vist i de små detaljene. Språket er rent og ukomplisert. Fabrikken er lettlest og viktig. Selv med det jeg mener "mangler", er det en god roman jeg hadde glede og nytte av å lese.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Frank Rosendahl SlettebakkenTrygve JakobsenKarin BergGrete AastorpHeidiIngunn SJanne BrovoldHedvigsiljehusmorGro-Anette SlettebøRune U. FurbergHarald KLinn HaugLibraritas vMonica  SkybakmoenAtmanHelenefornixmgeThereseErlend Rødal VikhagenJulie StensethRoger MartinsenIngeborgSimen "Boktimmy" IngemundsenBerit B LieLabbelineThina NordtveitTorill Elisabeth RevheimK. H.CecilieVersionMarianneIngeborg GSolkntschjrldellinoronilleMonica CarlsenEivind  VaksvikSigrid NygaardTone Sundland