Ja, sånt er bare vakkert! Jeg holder på med Kristian Kristiansens Jomfru Lide akkurat nå, og der får jeg helt uventet vite hva Slaget ved Roskilde egentlig hadde av konsekvenser... ("Helt uventet" fordi jeg ikke ante NOESOMHELST om denne romanen annet enn at den altså er skrevet av Kristian Kristiansen. Og jeg liker bøkene hans - el. har likt de to jeg har lest hittil, da. Satser på å få lest hele det forfatterskapet med tiden.) Historiske romaner - GODE historiske romaner - kan man nesten ikke få nok av... :-)
Edit: Men isjda - det ble litt skivebom ovenfor: nøkkelbegrepet skal være Freden i Roskilde - jeg måtte sende meg selv inn på Wikipedia nå. "Jomfru Lide" foregår - i alle fall så langt jeg har kommet - i 1658, i Trondhjem. Anbefales!
Sjansen for å bli skuffet er jo tilstede, - det er ikke sikkert alle er like opptatt av middelalderen som jeg;)
Nettopp ferdig med denne nå...jeg lyttet og brukte vekselvis norsk og engelsk lydbok. Denne ga meg ikke noe spesielt kick....har bare lest Invisible av han, og den var bra.For så vidt OK denne også..men skal jeg terningkaste, blir det ikke mer enn 3,5 - synes ikke slutten var helt god heller, den ble liksom litt vel brå, uten særlig avklaring....
Jeg har husket at det i "Olav Audunsson" av Sigrid Undset var skildringer av et slag ved (Gamle) Aker kirke, og har lurt på hva det var. Og her fikk jeg forklaringen, - deilig! :-)
ETA:
Tilsvar til Eia & co. nettopp oppdaget på nrk.no: Oss sveklinger imellom, skrevet av Jan Grue (forfatter og postdoktor ved UiO, ifølge oppslaget), publisert 18.02.2013. Anbefales! En smakebit:
Er vi et mer feminisert samfunn enn Russland? Ja, ifølge ditt referansepunkt, sosialpsykologen Geert Hofstede, er vi definitivt det, hos ham scorer Norge 8 på maskulinitetsdimensjonen og Russland scorer 36. Og vi vil jo alle ligne mer på Russland, der menn er menn og dør av alkoholforgiftning uten å belaste helsevesenet unødig, slik at kvinnene kan få kjenne på hva det er å bære samfunnsbyrden alene.
Kunst er et stykke natur sett gjennom et temperament.
Emile Zola
Vi liker
å klage
og klandre
i kraft av
vårt naturell -
Og dømmer
så lett
de andre
som om
vi var
feilfrie selv.
H. M.
De tasser ned på kjøkkenet av og til. Spiser rester av rypebryst, røye, reinsdyrfilet med kald saus og gele, sylte, brød av lyst mel. De drikker kumelk eller øl. En blir sulten av kjærlighet.
Og ute i den lyse natten springer rypestegger over snøen og skratter spøkelsesaktig. Spurveuglene og haukuglene hoer. Fjellreven gråter som et barn og lytter etter spissmus under skaren.
Sånn!
Måtte få denne tråden på banen igjen.
Visstnok noen som leser "Sult" og som har lyst til å se hva som ble skrevet under felleslesingen for ca. 1/2 år siden.
Nye innlegg og -spill er velkommen :))
'If you will do her that favour, Copperfield,' replied Mr. Micawber, rising. 'I have no scruple in saying, in the presence of our friends here, that I am a man who has, for some years, contended against the pressure of pecuniary difficulties.' I knew he was certain to say something of this kind; he always would be so boastful about his difficulties. 'Sometimes I have risen superior to my difficulties. Sometimes my difficulties have — in short, have floored me. There have been times when I have administered a succession of facers to them; there have been times when they have been too many for me, and I have given in, and said to Mrs. Micawber, in the words of Cato, "Plato, thou reasonest well. It's all up now. I can show fight no more." But at no time of my life,' said Mr. Micawber, 'have I enjoyed a higher degree of satisfaction than in pouring my griefs (if I may describe difficulties, chiefly arising out of warrants of attorney and promissory notes at two and four months, by that word) into the bosom of my friend Copperfield.'
The solutions found by citizens are often touted as "achievements of the system," when in reality they are desperate struggles for survival.
"It is not possible for a Cuban citizen to etablish her own web domain and house it on a server in Cuba; but it is illegal for her to establish a web domain hosted on a server in another country." " Cuba's "official" bloggers reflect the only true reality. We, the alternative bloggers, therefore, are puppets of some foreign power."
Ah - den av Marie Ndiaye fikk den høythengende franske Goncourt-prisen da den kom, så det borger for kvalitet! Jeg begynte på den i fjor, og likte den - men jeg kjøpte den på fransk og klarte ikke å holde meg selv i ørene lenge nok til at jeg hadde lest den ferdig. Det var ærlig talt ikke det at språket var så vanskelig, heller - mer et utslag av barnslig opprør mot min selvpålagte pliktøvelse. Jeg synes nemlig egentlig at jeg bør lese litt fransk litteratur, for det gjorde jeg jo faktisk den gangen jeg tok fransk grunnfag... Ndiaye er ekstra interessant (synes jeg) fordi hun beskriver kvinner som flytter seg mellom ulike kulturer (europeisk og afrikansk). Og det er jammen ikke hver dag at vi får franske forfattere oversatt til norsk - ikke en gang Goncourt-prisvinnere, så her er det mange grunner til å sveipe innom en bokhandel, folkens.... Vi er bare 15 bokelskere her inne som har registrert boken, enn så lenge!
However, I fear for a nation that unconditionally rewards ideology rather than talent; where a student who participates in a political demonstration can be graded higher than one who masters his subjects; where educational institutions teach students that the way to succeed is to disse,ble.
Jo, men i tillegg synes jeg jo kronikken var preget av en slående mangel på stringens, koherens og retning... HVA VILLE DE EGENTLIG MED DEN? Som debattinnlegg var den jo fullstendig blottet for poenger som kunne brukes konstruktivt videre i en diskusjon. Jeg klarer ikke å få noe annet ut av innlegget enn et sammensurium av sammenraskede påstander som egentlig ikke underbygger noe som helst annet enn forfatternes ønske om spalteplass...
En kollega bragte for øvrig kronikken på bane ved lunsjbordet i dag - det viste seg at rundt bordet var det bare han og jeg som hadde lest den (Takk skal du ha, Strindin - uten deg hadde jeg ikke fått den med meg!), så jeg var raskt ute og bedrev litt nedlatende synsing om hele tekststykket og dets tvilsomme premisser. ;-P
My husband told him: " Teo, your uncle Adolfo is in jail because he's a very brave man," to which my son replied with his innocent logic: "Then you are free because you're a little bit cowardly."
Ei spesiell, og nesten meir enn spesiell bokoppleving. Miljøet er både frå nyare tid, og frå tida rundt 2. verdskrigen. Vi er i fleire europeiske land, men kanskje mest i Wales og Praha.
Eg-personen i boka møter Austerlitz tilfeldig på ein jernbanestasjon, og dei kjem i snakk - om arkitektur. Kanskje ikkje så rart sidan Austerlitz er arkitekturhistorikar. Dei møtest fleire gonger, og litt etter litt får vi kjennskap til historia om den vesle guten som blir sendt åleine til England, hans oppvekst hos kjenslekalde fosterforeldre i Wales, og etterkvart hans kvilelause leiting etter fortid og røter.
Jeg minnes bare at idet jeg så gutten sitte på benken, ble jeg meg bevisst, tvers gjennom den sløve forvirringen jeg følte, den ødeleggelsen som det faktum at jeg var forlatt, hadde forårsaket i meg gjennom alle de årene som var gått, .....
Innleiingsvis forstod eg nesten ikkje kva dette handla om, sidan arkitekturhistorie fekk så stor plass. Men, er glad eg ikkje gav opp.
Eg opplevde boka som sær, krevande og givande - og: alle svar fekk eg ikkje!
Ikkje minst er boka uvanleg i regi/ komposisjon - den er nesten utan unntak fri for avsnitt og kapittel - med lange, lange setningar, uvanleg mange innskot og oppramsingar. Dei tettpakka sidene blir avbrotne av fotografi, ein god del, som illustrerer det hovudpersonen er oppteken av: Arkitektur, jernbanestasjonar og gravplassar ma....i tillegg til personar som kan bety noko.
Stilen fekk meg til å tenkje på ein ivrig, munnleg forteljar som nesten ikkje tek pauser. Eg opplevde også ein uvanleg god språkleg symbolsk bildebruk - nokre setningar gav uventa assosiasjonar.
Denne boka blir ein kanskje ikkje så fort ferdig med, og trur nok at det er ei bok som kan gi nye, gode opplevingar ved gjenlesing. Ei favorittbok vart det hos meg, Kar: seks
Veldig sjelden jeg klarer å ha tv'en på mens jeg leser bok. Aviser og helgmagasiner etc. går greit.
Rolig musikk på veldig lav styrke funker bra som bakgrunn.
Denne helgen ble det " Leopardens øye" av Henning Mankell. En ung manns møte med Afrika.
Fint innblikk i kulturforskjeller, mentalitet, overtro og trolldom. NB - ikke krimbok!
Takk! Nydelig.