Bokelskere.no

Jeg var glad det var mørkt, så August ikke skulle se ansiktet mitt, hvor forvridd det var. Man tror man har lyst til å vite noe, og når man vet det, tenker man ikke på annet enn å slette det fra minnet. Fra nå av, hvis folk spurte meg hva jeg ønsket meg til bursdagen min, ville jeg svare hukommelsestap.

Det var rart å være alene i honninghuset den kvelden. Jeg savnet snorkingen til Rosaleen på samme måte som man savner lyden av bølgeskvulp hvis man er vant til å sovne til det. Jeg hadde ikke skjønt hvor mye trøst det var i den. Stillheten summer på en merkelig, svampaktig måte som nesten kan sprenge trommehinnene.

Hele tiden mens vi jobbet, undret jeg meg over hvor forvirret folk ble av kjærlighet. Jeg, for eksempel. Det var som om jeg tenkte på Zack førti minutter i timen. Zack, som var en umulighet. Det var det jeg sa til meg selv fem hundre ganger: en umulighet. Og så mye kan jeg si: Det ordet er som en stor vedkubbe for kjærlighetens flammer.

Plutselig bare visste Luise at han var i rommet. Lyspærene taket var slukket. Det var som hun hele det korte livet sitt hadde visst at noe skulle komme til å skje. En eller annen gang. Det var dette hun hadde drømt om i marerittene om nettene, da hun var mindre og ikke turde stå opp og løpe inn til foreldrene. Det aller, aller verste. Som å løpe i vann, med djevelen etter seg.

Hun bøyde seg fremover og gransket dødsannonsesidene, med alle de små firkantede med kors og fremmede navn. Hun smalnet øynene og så for seg Patriks navn. Det skulle ikke være et kors øverst, men et hjerte. Patrik Øye. Høyt elsket. Ble bare syv år gammel...Hun hadde funnet et dikt hun kunne bruke. "Stå ikke ved min grav og gråt. Jeg er ikke der. Jeg sover ikke. Jeg er Tusen blåserne vinder...sollyset på modent korn. Jeg er de nattlige stjerner myke skinn. Stå ikke ved min grav og gråt. Jeg er ikke der".
Plutselig skrek hun, som om halsen var en sluse hun ikke kunne styre. Hun holdt hendene foran munnen for å kvele lyden, men det nyttet ikke. Lyden presset seg opp gjennom halsen hennes. Fremmed og velkjent på samme tid. Hun var i ferd med å dø selv.

Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra et hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst.
Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem?

Tror du på kjærligheten, Julia? Selvsagt referer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen- en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på det vi ikke kan beholde.
Nei. Jeg snakker om kjærlighet som gir de blinde synet tilbake. Om kjærlighet som er sterkere enn frykt. Jeg snakker om en kjærlighet som gir livet mening, som trosser naturlovene som styrer forfallet, som får oss til å blomstre, som ikke kjenner noen grenser. Jeg snakker om menneskets ånd som triumferer over selvopptatthet og døden.

Nå skal dere høre. Det har skjedd ennutvikling i saken.
Hvilken sak? Spurte Mr. Mills.
Deres datter. Saken har tatt en dreining.
Frank kjente hvordan ordene forandret seg i munnen hans, de sto på skrå og kleber seg fast i ganen.
Til det bedre, la han til.
Mrs. Mills reiste seg møysommelig fra sofaen og slepte hele djupet med seg opp til overflaten.

Sheriffen ble så jævla trøtt. Var det jukeboks som slo? Han lengta etter en kjeltring som sa det rett ut: jeg er skyldig. Det var meg. Dere vant. Sheriffen visste at saken ville bli henlagt uansett. De fleste sakene pleide bli det. Og alle visste det. Hele Karmack var henlagt. Han bare gikk her til pynt. Han kunne like gjerne byttet ut stjerna med en bruskork.

De falt over pultene, sukket og stønnet og ropte i munnen på hverandre: så se, da! Jeg snudde meg og så. På tavlen hadde elevene tegnet en kamel med et stort hjerte rundt og under sto det: Gratulerer, Forfatter Funder! Vi er stolte av deg! De kalte meg også Funder. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle te meg, hvordan jeg skulle takle dette. Jeg ble forlegen og gikk ut på gangen. Der lente jeg pannen mot en knagg og begynte å grine. Jeg var lektoren som sto på gangen og grein av glede. Elevene hadde sendt meg på gangen for å grine av glede. Så mannet jeg meg opp, gikk inn igjen og nå var stillheten en annen, den var tung og mettet, nesten sløv, for disse keitete elevene hadde skjønt hvilket alvor som ligger i anerkjennelse. De hadde anerkjent meg. Så ringte det ut og resten av livet mitt kunne begynne.

Noen ganger når jeg kom hjem tidligere fra skolen (...) kunne jeg allerede nede i trappen høre mor synge og da ble jeg stående der ved postkassen og lytte til sangene hennes og de fylte meg med dyp lettelse og samtidig en uro som lignet tvil og sorg i samme åndedrett, uten at jeg på den tiden kunne bruke akkurat disse ordene for å beskrive hva jeg følte, disse ordene er utelukkende forbeholdt tilbakeblikket, men om jeg er særlig klokere i skrivende stund, er jeg langt fra sikker på. Den gangen visste jeg ingenting, og skjønte alt. Nå vet jeg alt, og skjønner ingenting.

Han ønsket at snøen skulle fortsette å dale ned som nå, i dager og måneder, til den hadde dekker Kars så ettertrykkelig at ingen noensinne ville finne byen igjen. Det eneste han ønsket nå, var å sove i denne sengen, og sove til han igjen ble en liten gutt som våknet sammen med sin mor, til en ny solfylt morgen.

Nå som øyeblikket er nært, er nervene hennes like skjøre som is som sprekker under hovnene på en hest.

Dan husket hvordan det var å våkne opp og ikke være alene, mens løgnene som var sannheter i går lå som et fløyelsbelegg i munnen. Dusten av øl og vin som en sur eim i noens hår eller på puta. En lukt av det som hadde vert. Men dette. Nå. Oppe på rommet hans. Dette var annerledes. Det luktet av det som skulle komme.