Julie Eilén siterer A Monster Calls av Patrick Ness (side 225)
12:13, 27. desember 2014* Ingen har det som favoritt.
You do not write your life with words, the monster said. You write it with actions. What you think is not important. It is only important what youdo.
Julie Eilén siterer A Monster Calls av Patrick Ness (side 224)
12:12, 27. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Julie Eilén siterer A Monster Calls av Patrick Ness (side 81)
12:08, 27. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Sometimes people need to lie to themselves most of all.
Julie Eilén siterer A Monster Calls av Patrick Ness (side 69)
12:07, 27. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Stories are wild creatures, the monster said. When you let them loose, who knows what havoc they might wreak?
Julie Eilén siterer A Monster Calls av Patrick Ness (side 51)
12:05, 27. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Stories are the wildest things of all, the monster rumbled. Stories chase and bite and hunt.
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 272)
16:25, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Og jeg tenker at hvis noen har tatt denne guttens smil, så er det ikke meg, for jeg har gjort ham så mye mer godt enn vondt; og det han er blitt fratatt, er noe langt viktigere enn smilet, for det er nettopp det han aldri i verden skulle ha blitt fratatt: sin egen far - en far som bare ville ham godt og fortsatt vil det.
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 268)
16:24, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg går videre inn i den mørke stua og setter meg i sofaen, uten å ta av meg verken jakke eller sko, og jeg tenker: Jeg er førtifem år. Og jeg tenker: Er jeg over halvveis? Og jeg prøver å la tida gå. Jeg prøver å la tida gå.
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 240)
16:24, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg gråt. Jeg leste mine egne tekster med øynene fulle av tårer. Jeg leste dem sakte, fra begynnelse til slutt, og det var helt uten sammenligning den største leseropplevelsen jeg hadde hatt.
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 191)
16:24, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke, og jeg satte opp farten og så den mørkhårede stavre seg ned trappene mot en fotgjengertunnel, klønete med krykkene. Jeg visste med det samme at det var her jeg skulle ta ham.
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 135)
16:24, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg hadde visst at jeg skulle straffes - bare ikke når, eller hvordan. Jeg ville straffes. Jeg hadde mange netter ligget søvnløs og syk og bare lengtet etter at det hele skulle komme opp, bli avslørt. Jeg hadde lenge tenkt at det skulle bli en lettelse. Så hvorfor var jeg så redd nå? Hvorfor sto jeg her som en feiging, på mitt eget nye kjøkken, og klamret meg til en kaffekopp, som om det skulle være redning i den?
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 113)
16:23, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg la begge armene rundt henne og avbrøt ikke kysset, men var i dette kysset med hele meg, og hun var i det med hele seg, og alt vi kom til å lengte etter var i det kysset.
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 85)
16:23, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Jeg tegner litt, sa hun. - Jeg tar noen bilder. Hva betyr det? Det betyr ingenting. Hvorfor skal alt bli til noe? Hvorfor må alle drive med noe? Det hender også at jeg traller litt for meg selv eller setter noen smuler ut til fuglene. Er ikke det like viktig?
Julie Eilén siterer Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (side 78)
16:23, 19. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Den unge kvinnen satt hjemme i huset hun hadde leid. Hun skrev i dagboka om mørket som hver kveld la seg enda mer knugende mot vinduene. Dagene skrumper inn, skrev hun. Snart finnes bare natta.
Guds barn er Lars Petter Sveens tredje roman og ble utgitt i 2014. I romanen forteller Sveen historien om Jesus og menneskene rundt ham, men fra en annen vinkel enn det vi er vant til. Vi møter mennesker med historier vi aldri har hørt eller hørt lite om tidligere. Offiseren Cato er på jakt etter en liten jødekonge på ordre fra kong Herodes. Jakobs far frykter at sønnen er merket av det onde fordi han stammer. Anna leter etter den eneste mannen som har vært god mot henne. Nadab er røver, men han har også noe lyst i seg. Marta lærer seg morens historier utenat. De lever alle i en tid preget av uro og brutalitet, og i skyggene venter mørket.
Til tider føltes det som om jeg leste en bok på mange hundre sider. Det kan komme av at det av og til gikk for sakte, at det ikke skjedde nok, men jeg tror også at det har noe med at romanen rommer så utrolig mye, så mange historier og karakterer. Det er så mye man må holde styr på at man nesten blir litt overveldet. Likevel opplevde jeg å få mer og mer oversikt etter hvert og da var det også lettere å forstå sammenhengene. For det er kanskje det som er noe av det mest imponerende med denne romanen, måten Sveen får alt til å henge sammen på. Karakterer som har hovedrollen i et kapittel kommer tilbake som en bikarakter i neste kapittel og på den måten bygger kapitlene på hverandre.
Det som likevel imponerte meg aller mest i denne romanen, er språket. Det var språket som hele tiden fikk meg til å lese videre, språket som fanget meg. Lars Petter Sveen skriver poetisk uten at det blir for mye, han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Flere ganger måtte jeg legge fra meg boka og tenke over måten ting var skrevet på, hvor godt han klarte å beskrive en tanke, en følelse eller en hendelse, hvordan han fanget et bilde med ordene sine.
Guds barn er en roman som bygger på en historie som de fleste kjenner til og som mange kjenner godt. Lars Petter Sveen gir oss en ny side av noe som allerede er kjent. Alle karakterene i romanen lengter eller leter etter noe, noe annerledes, kanskje noe bedre. De tviler og de frykter mørket. Hverdagen deres er preget av brutalitet, av død, av det vonde. Sveen beskriver godt hvordan alle mennesker bærer både godt og vondt i seg, hvordan alle mennesker kan gjøre både gode og onde handlinger. Det gode og det onde bindes sammen fordi det hører sammen, de er to sider av det samme, og hvordan man velger å handle avgjør hvem man er.
Alt i alt er Guds barn er god roman, men det er på mange måter en vanskelig roman å lese. Jeg brukte mye lenger tid på å lese den enn jeg vanligvis pleier å bruke på en bok på knappe 250 sider, så jeg vil absolutt si at den er tung, men om det er noe negativt er jeg ikke helt sikker på. Jeg er ikke kristen selv, men fant likevel mye i historiene som engasjerte og rørte meg, så selv om dette er en roman hvor kristendom og kristen tro står sentralt, føler jeg absolutt ikke at man må være personlig kristen for å få noe ut av den. Sveen forsøker på ingen måte å overbevise om at kristendommen er den eneste rette veien, men han forteller historier, og hva slags betydning disse historiene har, er opp til den som leser. Jeg vil anbefale denne romanen hvis man har lyst til å lese noe som er litt annerledes enn det man vanligvis leser.
Julie Eilén siterer Guds barn av Lars Petter Sveen (side 217)
23:10, 1. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Vi blir endra av kva vi gjer. Ikkje av kva vi tenkjer på, ikkje av kva andre fortel oss.
Julie Eilén siterer Guds barn av Lars Petter Sveen (side 209)
23:10, 1. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Alle forteljingane, det ville kravd fleire liv å romme det som blir fortalt. Det vil ikkje ta lang tid før vi begynner å krangle om kva som var rett. Det vil ikkje ta lang tid før lagar nye lover, nye reglar, for å gjerde inne det som er den rette vegen, den rette trua.
Julie Eilén siterer Guds barn av Lars Petter Sveen (side 191)
23:09, 1. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Hugsar du kva eg sa den kvelden, sa eg, det eg sa om regnet.
Du skulle vere regnet, sa ho.
Eg vil vere regnet, sa eg, som ingen er redd for å gå ut i.
Julie Eilén siterer Guds barn av Lars Petter Sveen (side 183)
23:09, 1. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Men eg forstod at det vonde ho bar, var blitt ein del av henne. Det var ikkje noko som vart borte, det forsvann ikkje, ho bar det kvar dag, og det slo og banka og pressa seg fram kvar natt.
Julie Eilén siterer Guds barn av Lars Petter Sveen (side 116)
17:11, 1. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Du ber om det gode, men det gode eller det vonde er ikkje noko å be om. Du må be om ei historie å høyre heime i. Ei du kan tru på, ei du kan tvile i.
Julie Eilén siterer Guds barn av Lars Petter Sveen (side 90)
17:11, 1. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
Ho kom til å tenkje på Ruth, storesøster si. Ruth sa alltid at mennene som kom til dei, var menn som hadde gått seg vill. Alt vi skal gjere, sa storesøster, er å la dei tru at dei har funne heim.
Sist sett
