Julie Eilén siterer Din, alltid av Gøhril Gabrielsen (side 78)
11:22, 26. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Å ligge sammen fremstår som den virkeligste, ærligste måten å møte hverandre på. Ordene, jeg tror ikke på dem, så mange lag, så mange betoninger som må tolkes for å tro at jeg blir forstått og tatt imot. Hendene hans derimot er umiddelbare, de lyver ikke, skjuler ikke, men formidler det som er i ham, mellom oss, med det samme.
Julie Eilén siterer Din, alltid av Gøhril Gabrielsen (side 52)
11:22, 26. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Det er umulig å fortrenge min egen tilstedeværelse, ubehaget ved den, endringen; dette selsomme i meg som har kommet til live i øynene, panna, i et bestemt drag fra nesa til munnen.
Julie Eilén siterer Din, alltid av Gøhril Gabrielsen (side 50)
11:21, 26. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Navnet mitt gjaller gjennom skogen; alt jeg ønsker er å bli funnet, hentet, tatt vekk, men stavelsene lyder så fremmed, så uvirkelige, så langt borte fra meg selv, at da jeg hører navnet bli ropt igjen, er det som om det gjelder en annen, ikke meg.
Julie Eilén siterer Din, alltid av Gøhril Gabrielsen (side 19)
11:21, 26. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Jeg kjenner det i hele kroppen, at jeg berøres av hans søken etter kontakt. At vi to er ett, og helt like, i vår lengsel etter mor.
Julie Eilén siterer Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen (side 215)
12:24, 7. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Hun husket følelsen av å forstå at menneskene var helt alene. På ordentlig. Den voldsomme, uendelige følelsen.
Julie Eilén siterer Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen (side 99)
12:24, 7. mars 2015 2 har det som favoritt.
Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Alt. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke.
Julie Eilén siterer Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen (side 74)
12:23, 7. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Det hjalp å kutte i noe. Åpne opp. Se på noe levende. Blodårer. Involler. Tarmer. Kjertler. Det hjalp å åpne de små, noen ganger frosne, noen ganger varme musene. Det hjalp å se noe på ordentlig. Livet som bare rant ut av de små kroppene.
Julie Eilén siterer Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen (side 39)
12:22, 7. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Alt som holdt på å rive henne i stykker, ble i stedet til blod og involler og lange, tynne musetarmer.
Og så ble det som det ble.
Julie Eilén siterer Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen (side 11)
12:22, 7. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
På jobben fikk hun som regel være i fred. Kundene så bare genseren hvor det stod 'Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?'. Når hun tok på seg genseren, ble hun informasjonsmedarbeider, og da kunne snakke om alle slags produkter og priser til alle slags mennesker. Og selv om hun hadde overhørt Ragnhild si til Rita i kassen at Sigrid var i overkant sær, og hvordan det var mulig at en sånn som henne jobbet i informasjonen, virket det som de fleste på jobben hadde vennet seg til henne. Eller de brød seg ikke.
Her var hun helt vanlig.
Åtte timer hver dag.
Fem dager i uken.
Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.
Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.
Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.
På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden.
Julie Eilén siterer Det frosten tok av Kari Nygaard
17:19, 11. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Lea snakket om tro. Om miskunn og nåde. Men hva gjorde hun? Foldet hendene og tenkte at det var nok. Marjja hadde ikke denne overdrevne troen på ordene. For henne måtte maktene møtes med handlinger.
Julie Eilén siterer Det frosten tok av Kari Nygaard
17:17, 11. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Jeg forstår meg ikke på deg, Laras. Du vet da at det ikke er mulig, fortida er ikke noe som ligger bak oss. Alt som har vært, lever i oss hele tiden.
Julie Eilén siterer Det frosten tok av Kari Nygaard
17:16, 11. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Kunnskapen til generasjoner før henne lå nedfelt i bevisstheten, å kjenne skog og fjell var like naturlig som å kjenne seg selv, eller slektningene sine. De hadde ord for alt. Å kunne benevne landskapet var like viktig som å benevne sin egen kropp. Å kjenne hver minste distinksjon. Bumennenes språk ble fattig i forhold. Kanskje det var derfor de manglet respekt, bråkte og tråkket over gamle graver og hellige steder. De lyttet ikke, hørte ikke etter hva naturen ville fortelle dem.
Julie Eilén siterer Det frosten tok av Kari Nygaard
17:16, 11. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Frosten hadde tatt byggen. Men ikke bare det. Den hadde drevet mennene opp på fjellet, tatt vettet fra dem. Lokket på villskapen.
Julie Eilén siterer Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen (side 56)
18:19, 4. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Minner er fysiske, de sitter i hjernen, i nervecellene. Hjernen du går ut av rommet mitt med, er derfor fysisk annerledes enn hjernen du kom inn til meg med - noen få celler har endret seg, byttet kontakter i nettverket, forbundet seg med nye celler, andre celler, noe har skjedd og blitt ingravert i hjernen. At du kan huske å ha vært her, er en rent fysisk endring i vevet som er deg. Etter hver gang jeg ser deg, er jeg ikke lenger den samme. Etter at jeg sluttet å se deg, er jeg ikke lenger den samme.
Julie Eilén siterer Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen (side 71)
17:43, 4. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Jeg kan holde rundt meg selv, men jeg kan ikke kysse meg selv i nakken.
Julie Eilén siterer Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen (side 20)
17:40, 4. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Så lenge man puster, er situasjonen under kontroll.
Julie Eilén siterer Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen (side 48)
17:38, 4. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Fordi vi ikke kan oppleve selve døden, siden opplevelsen er noe som hører livet til, vil den som lever i nået leve evig, sa du. Hvis dette nået skulle vart evig, ville jeg heller vært død.
Julie Eilén siterer Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen (side 51)
17:37, 4. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Du sa at du ikke ville se meg lenger, ja, at vi ikke fungerte, ja, at vi ville få det bedre hver for oss. Ja. Og døden, ja. Den døde onkelen, ja. Det er forbausende hvor lite jeg føler i dag. Jeg er tom, jeg er en aldeles glatt og rungende beholder, det er forbausende at folk ikke kan høre ekkoet når jeg går forbi, det er i det hele tatt mye som er forbausende.
Julie Eilén siterer Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen (side 52)
17:35, 4. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Vi legger igjen en liten bit av oss på alt vi tar på, og du har tatt på meg og jeg står lenge i dusjen for å få det av. Vasker meg etter bruk. Jeg vil ha tilbake min egen bakterieflora.
Sist sett
