Bokelskere.no

Memory is a funny thing. When I was in the scene I hardly paid it any attention. I never stopped to think of it as something that would make a lasting impression, certainly never imagined that 18 years later I would recall it in such detail. I didn't give a damn about the scenery that day. I was thinking about myself. I was thinking about the beautiful girl walking next to me. I was thinking about the two of us together, and then about myself again. I was at that age, that time of life when every sight, every feeling, every thought came back, like a boomerang, to me. And worse, I was in love. Love with complications. Scenery was the last thing on my mind.

'I can never say what I want to say,' continued Naoko. 'It's been like this for a while now. I try to say something, but all I get are the wrong words - the wrong words or the exact opposite words from what I mean. I try to correct myself, and that only makes it worse. I lose track of what I was trying to say to begin with. It's like I'm split in two and playing tag with myself. One half is chasing the other half around this big, fat post. The other me has the right words, but this me can't catch her.'

By living our lives, we nurture death. True as this might be, it was only one of the truths we had to learn. What I learned from Naoko's death was this: no truth can cure the sadness we feel from losing a loved one. No truth, no sincerity, no strength, no kindness, can cure that sorrow. All we can do is see that sadness through to the end and learn something from it, but what we learn will be no help in facing the next sadness that comes to us without warning.

Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den.

Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Og jeg tenkte at dersom man gikk bort til en vil fremmed på gaten og bestemte seg for å elske henne, så ville man antagelig ha klart det. Forutsatt, selvfølgelig, at hun hadde latt en. Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?

Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt.

Reddet, enn så lenge, tenkte jeg. Men all forsiktigheten livet vårt består av, hvor mye er den verdt den dagen ulykken allikevel rammer, den som viser seg å ha vært det mørke endepunktet for alt sammen? Alle anstrengelsene man har lagt ned i å beskytte seg selv og sine, og som man kan rose seg av, helt til skjebnen plutselig slår til, som et rovdyr som har ventet i skyggen hele tiden.

Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt.

Og jeg tenkte: Hva tenkte du på før, all den tiden du ikke tenkte på henne? Når du lå i sengen og ventet på søvnen? Når du gikk turer i skogen om kveldene? Hva fylte hodet ditt på alle strekningene du tilbakela, hit og dit? Alle dagene på vei til og fra arbeidet, i bilkupeens svevende varme, der hvor jeg nå ikke hadde tanker for annet enn henne og fantasiene om alt jeg ønsket skulle skje, akkurat som det bare var hendene mine som kjørte, resten av kroppen oppslukt i lykken, et annet sted, med henne?

Det var så mye jeg ikke forsto. Brutaliteten i alt: i butikken, måten folk skjøv handlevognene foran seg på, måten de rotet rundt i frysedisken på, eller de sto borte ved grønnsakshyllene og snakket høylydt sammen, som om ingenting var skjedd. Ute på gaten, den infernalske trafikken, bilførerne som peiset på alt hva remmer og tøy kunne holde og som lå på hornet straks noen foran i køen brukte litt for lang tid ut av lyskrysset. Skoleungdom som kom i store flokker og som så ut som de holdt på å sprekke av lykke. Bråk overalt, biler som kjørte, mennesker som snakket, høy musikk. Alt for å overdøve det veldige sluket av stillhet som ville ha åpnet seg hvis alle hadde sluttet med det de drev med. Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvetes jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?

tiny: maybe there is something you're afraid to say, or someone you're afraid to love, or somewhere you're afraid to go. it's gonna hurt. it's gonna hurt because it matters.

i get it now. i get it. the things you hope for the most are the things that destroy you in the end.

Chigurh shot him in the face. Everything that Wells had ever known or thought or loved drained slowly down the wall behind him. His mother's face, his First Communion, women he had known. The faces of men as they died on their knees before him. The body of a child dead in a roadside ravine in another country.

People complain about the bad things that happen to em that they dont deserve but they seldom mention the good. About what they done to deserve them things. I dont recall that I ever give the good Lord all that much cause to smile on me. But he did.

His whole life was sitting there in front of him. Day after day from dawn till dark until he was dead. All of it cooked down into forty pounds of paper in a satchel.

Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.

Når hun går ved siden av meg, går det en person ved siden av henne og denne skikkelsen er ikke jeg. Slik hun ser det holder denne dobbeltgjengeren eller stedfortrederen eller bedrageren en annen i hånden: jeg er ikke meg og hun er en annen. Ethvert forhold involverer flere enn akkurat de to som holder hverandre i hånden. Med henne har jeg fornemmelsen av at jeg er sammen med en hel roman.

When you're depressed, you can't remember what it's like to be happy. But when you're up, you can remember the depression, and when it lifts the relief is so intense that you'll do anything not to get back into that state. Of course, sometimes you don't have the choice, and it wasn't for a few years that I learned that there were things going on in my brain that were more complicated than I knew. The alien was still tapping at my window.

At folk blir like når de lever sammen, det er godt, mener hun. Det skaper den tryggheten alle trenger. Alene er man bare alene.