Bokelskere.no

Eg drøymer om å sjå korleis det ser ut andre stader, sa ho. Eg drøymer om å sjå framande land. Land ingen har sett. Som berre eg har sett.

No hadde Anton Edvard og kona hans ei lita stund for seg sjølve, og kva dei sa til kvarandre eller gjorde med kvarandre denne halvtimen, kom ingen andre ved, ...

-Tenk at kanaljane kjende deg, bestemor! sa guten, - enda det var mørkt, så skjønte dei at det var du som kom.
-Nei, slik er det ikkje! sa bestemora, som no var blitt filosof og profet i småbyen:
-Ingen kjenner meg, men alle veit kven eg er.

Å, ho hadde så inderleg rett! Det var Guds vilje at dei skulle synge og le, og ikkje forkomast av tannverk, hadde Eilert funne ut no. Tannverken var eit påfunn djevelen hadde pønske ut for å gjera Guds barn ulykkelege, men no skulle tannlegen ta opp kampen med Beelzebub som hadde tatt bustad i Eilerts munn.

... gjenspeiler en "hard" form for bokstavtroskap som insisterer på en ufeilbarlig og absolutt tolking av sannhet i det bibelske språket. Det er den mest synlige formen for fundamentalistisk kristendom i dag, og den forkynnes i de mest konservative evangeliske kirkesamfunnene og i de fleste megakirkene. Den dominerer kristne TV- og radioprogrammer og det kristne politiske høyre.

Var det slik at jeg da jeg mistet min far på jorden, søkte en far i himmelen? Det ville ikke være urimelig, og uansett om det var slik eller ikke, så kan jeg forholde meg til at min søken mot Gud må ha vært et forsøk på å finne et sted hvor jeg kunne føle meg god nok og elsket uansett. For hvor skulle jeg ellers kunne finne den totale bekreftende kjærligheten som var en del av forholdet mellom min far og meg, om jeg ikke skulle finne den i en tro på Gud?

Jeg fant ikke denne kjærligheten i den kristne tro. I stedet fant jeg bokstavreligion, fordømmelse og frykt.
Men jeg vet at jeg fant denne kjærligheten i Gud, så derfor har jeg fremdeles en tro - en tro jeg sjelden snakker om. Jeg synes at kristne er så altfor flinke til å fortelle meg hvordan jeg skal tro, og hvordan jeg skal oppføre meg. Og dette er foreldreholdninger som jeg reserverer meg overfor. Jeg aner en "sort oppdrager" bak slike holdninger, og har ingen problemer med å sette en grense mot ivrige oppdragere som prøver seg på meg.

Ord får sin mening innenfor en ramme, en kontekst. Rammen er den større konteksten som er med på å forme meningen til ordene. Ordet elefant betyr noe annet innenfor rammen av et besøk til en dyrepark i Afrika enn hva det betyr hvis rammen er politiske tegninger eller symboler. Rammen betyr noe.

Å være del av en religion handler om å være i stand til å snakke og forstå dens språk. Enhver religion har et grunnspråk, sine store ord og samlinger av ord som uttales og høres i tilbedelsen og er uttrykt i liturgier og praksis.

Det er vel ingen av oss som har noe særlig godt forhold til blekkspruter, for hvem vil bli fanget i deres fangarmer?

Faderleg og mildt tok prosten imot dei, og til si store glede merka han snart at det var ingenting å utsetja på lesinga deira, ja at ein og annan beint fram fortente ros, ...

Abc- boka skal eg lære meg.
Det skal eg og, om det så smakar som å tygge småstein og rå poteter.

Men no skal karane til å lesa, no skal abc- boka i handa og ordet i skallen, om det så skal gjerast med økshamaren.

Men inne i skogsmørkret stod Simeoni og skalv, der han såg kor Eero vart tukta og høyrde kor han skreik. Endå lenger bort frå svea drog han seg, og skogen tok han djupt i sin frelsande famn.

Best det var, kom det opp ein krangel mellom Timo og Juhani, og til sist vart eldstebroren mektig vreid. For Timo ville slett ikkje bøye av, men bjeffa imot med ordtak og bibelord og ille haltende likningar. Gallet tok til å koke i Juhani, augo hans gneistra, han tverrtagna, og brått rusa han opp som ein tirra bjørn mot den stae bror sin. Timo til å fly: ut på svea i berre skjorta, og Juhani etter han i same bunaden. Berre nokre steg utanfor dørstokken stogga han, men Timo trudde enno han hadde den rasande bror sin i hælene på seg, og sprang i kross og krok over den stubbute moen.

Då kjende han svolten som ein sviande verk i magen, kleiv ned frå steinen, sette seg tett inn til glødande eldsvarmen og slo kloa i kjøtet og brødet. Han gav seg likevel tid til å ta av seg luva, knepte hendene og las for maten, han nikka og slengde med den lurvete luggen og gjekk laus på den smakelege kveldsmaten.

"Først må du angre dine feiltakelser og tilbakekalle dem. Så må du love ikke å hevde dem igjen. Og til sist må du avstå fra å gjøre noe som kan forstyrre kirkens fred".

Som så mange store, usedvanlige mennesker var hun en gåte - kanskje også for seg selv, innerst inne.
( om Florence Nighthingale)

Har nokon ein ring i lomma?
Ikkje eg, og ikkje andre heller, trur eg. Der ser vi, ein ungkar burde alltid gå med ein glimande ring i lomma.

Ein gard utan ei matmor som trippar på loftsstigen, er som ein skytung dag, ...
Men ei god matmor er sola som varmar og lyser over garden. Om morgonen er ho den fyrste som stig or senga, knar ein deig, set frukost på bordet åt mannen sin, gjev han niste på vegen når han legg til skogs, og så skundar ho seg med mjølkebytta i handa til kven og mjølkar den brokute bølingen. Så bakar ho, ...Så , medan brødet svell, får ho endeleg frukosten sin, med barnet ved barmen, et ein brødbit, eller ei stekt sild, og tek seg ein slurk surmjølk or kruset. Men ho gløymer ikkje hunden, den trugne gardsvaktaren på trappa, og heller ikkje katten, som plirer svevnug borte ved omnen. - Og no styrer og steller ho att, vender seg og svingar seg, knar ein deig som ho set til gjæring i trauet, bakar han til brød, og i stride straumar renn sveiten frå panna hennar. Men sjå: når sola sig, har ho brøda ferdige, ... Og når mennene kjem frå skogen, venter det dei eit dampande kveldsmål på det kvitskura bordet. Men kvar er matmor sjølv? Der ute på tunet mjølkar ho atter sine krokhornute kyr, og i bytta skvalpar den sakte susande skumande mjølka. - Slik styrer og stellar ho, slik vender og snur ho seg; og fyrst når dei andre snorkar alt dei orkar i djupaste svevn, bed ho kveldsbøna si ved sengkanten. Og endå er det ikkje slutt på arbeidet og strevet hennar. Utan å misse tolmodet står ho opp om natta, rett som det er, nesten kvar time, og roar det vesle barnet som småsutrar i vogga. - Dette, gode brør, er den gode matmor.

( Beklager at dett ble et litt langt sitat, men jeg klarte ikke å korte det mere ned uten at innholdet ble meningsløst. Videre må jeg føye til at det ikke helt er mitt syn på ei god matmor. Ø.)