Jeg har nettopp avslutta Tore Renbergs fire bøker om Hillevåggjengen, og synes han er en verdig kandidat til Nobelprisen… «for hans fengslende og visjonære verk som, midt i apokalyptisk terror, bekrefter kunstens kraft.»
Renberg er en stor episk forfatter. 😊
Men for at det skal skje må nok sammensetninga av komiteen endres noe.
Denne boka om Kinas leder Xi Jinping er skrevet av Stefan Aust og Adrian Geiges. Aust var sjefredaktør av det tyske magasinet Der Spiegel fra 1994 til 2008, Geiges er en erfaren journalist. Begge har lang fartstid i Kina.
I likhet med mange andre norsk-språklige bøkene har den et «vesten-perspektiv», med en del nedsettende merkelapper som diktator, autoritær osv. Men i motsetning til mer propagandistiske bøker, som Den nye kalde krigen til Snoen, velger Aust også de feltene Kina har gjort det bemerkelsesverdig bra og punkterer også flere vestlige myter. Et par av kapitlene er intervjuer fra Der Spiegel, med svært kritiske spørsmål – som ubeskåret gjengir de kinesiske svarene. Verdifullt eksempel til etterfølgelse. Her får man kritikk og svar på kritikken. Det gir mulighet til økt forståelse, og å bli bedre informert.
Lakota-folket har et ordtak som ikke går ut på dato, og som er godt å tenke med: «Når mennesket snur seg vekk fra naturen, blir dets hjerte hardt.»
Når frykt sprer seg i samfunnet, får rasjonaliteten trange kår.
Hadde han en flokk? Kanskje han bare streifet hvileløst etter bytte og parring, en ensom vandrer som allerede har gått videre.
Vestlige beskrivelser av Kina har (nemlig) vært mer påvirket av politiske prosesser i Europa enn av det virkelige Kina. For Voltaire på 1700-tallet var Kina et idealsamfunn. Det hadde ikke det presteskapet han mislikte ved Frankrike. For Montesquieu representerte Kina barbari, fordi landet manglet den maktfordelingen han var opptatt av å få til i Europa.
…
På 1960-og 1970-tallet var bildet helt motsatt. I store ungdomsgrupper i Vesten ble landet oppfattet som historiens forløser.
…
Kina blir av amerikanske politikere fra begge partier stadig oftere skildret som en aggressiv stat, som en eksistensiell trussel mot USAs posisjon og en dødelig fare for liberalitet og demokrati globalt.
Menneskeheten vet jo nå for første gang definitivt at klimaet har endret seg dramatisk mange ganger opp gjennom historien, og det vil derfor komme til å gjøre det på nytt med store konsekvenser. Men ingen kan vite akkurat hvordan.
I 1962 var det kun åtte personer som arbeidet med utviklingshjelp i Norge. I 2020 består det norske systemet alene av tusenvis av heltidsansatte, og flere store organisasjoner har en stab på hundrevis av mennesker, hvorav nesten ingen selv driver med bistand, men med «informasjon», politisk påvirkning og innsamling og videreformidling av penger. Flyktningehjelpen som fortsatt driver operasjonelt, opplyser at de alene har over 14 000 ansatte.
I Norge i 1963 fantes det syv små organisasjoner som fikk et par millioner fra staten for til å drive praktisk utviklingsarbeid. I 2020 deltar store deler av det store norske organisasjonslandskapet, de viktigste mediebedriftene og humanitære organisasjoner i dette systemet. Bare de såkalte «fem store» humanitære organisasjonene i Norge får nå fem millioner kroner hvert år i overføringer fra staten til å drive bistand og etter hvert også milliardbeløp for å drive med integrering og flyktningmottak.
Rett etter andre verdenskrig var det knapt ti internasjonale NGO-er, mens det i 2016, litt avhengig av kriterier, var godt over 60 000.
Fra en situasjon der staten hadde hatt mer enn nok med seg selv i hundrevis av år, driver den norske stat nå, ved slutten av det internasjonale gjennombrudd, utviklingsarbeid i mer enn 100 land. I samme periode bevilget staten godt over 100 milliarder til politikerfeltets virksomhet i Norge, mot null kroner i resten av det moderne Norges historie.
…
Så sterkt sto utviklingshjelpens retorikk at selv de stadig flere krigene som Norge deltar i, ble begrunnet med at de var en kamp for de universelle menneskerettighetene og landenes utvikling.
Penger til bistand og kjøp av våpen på Raufoss tas fra den samme Nansen-pakken som Norad presenterer som en samlet hjelpepakke på sin hjemmeside. Det besynderlige - og interessante - er at slike sivile-militære samarbeid ikke har fått noen betydning for hvordan bistanden omtales.
Mennesker skaper sine fremtider ved å argumentere, utfordre, stille
spørsmål og ved å tørre å si det som ikke kan sies, og ved ikke å bøye
knærne verken for gud eller mennesker. 7. Kilde: Salman Rushdie, In Good Faith, (London: Penguin Books, 1990).
Vissheten om at man kan ytre seg i offentligheten uten fare for straff eller ulike typer sanksjoner fra staten og det offentlige, eller fra samfunnet ellers i form av trusler, diskriminering eller non-plattforming, er en forutsetning for å kunne leve et liv som et autonomt menneske. Uten denne friheten til å ytre seg kan heller ikke samfunnets individer kritisere dem som er blitt gitt mulighet til å utøve makt, eller prøve sine forklaringer på fenomener i verden mot andres oppfatninger av samme fenomen.
En annen av Israels viktige allierte er Aserbajdsjan. Akkurat som Syria er Aserbajdsjan en suveren stat, og ikke en typisk stedfortreder-milits. Men landet inngår i et større nettverk som Israel opererer gjennom, og bør derfor forstås som del av samme strategi. De to landene opprettet diskré forbindelser i 1992. Mens Israel etablerte en ambassade i Baku allerede i 1993, var det først i 2023 at Aserbajdsjan åpnet tilsvarende i Tel Aviv.
Israels eldste stedfortreder-allianse i Midtøsten er med den kurdiske minoriteten i Nord-Irak. Her har kurderne søkt politisk autonomi og tidvis uavhengighet, helt siden den irakiske staten ble opprettet etter første verdenskrig. Israel knyttet bånd til det irakisk-kurdiske partiet KDP på 1960 tallet og da i sammenheng med David Ben Gurions periferi-doktrine. Målet var allianser i utkanten av Midtøsten, som kunne kontre de arabiske statene i Israels nærområde.
Stedfortreder-forbindelser kan skifte svært raskt, og ofte spille en rolle i forskjellige konflikter samtidig, noe som gir selvmotsigende og tidvis paradoksale utslag.
Et godt eksempel på dette er motstandsbevegelsen Hamas. Denne bevegelsen oppsto i 1988 i Gaza, som en sunni-islamistisk bevegelse med bånd til Det muslimske brorskap i Egypt. Iran ga sporadisk støtte til Hamas, spesielt på 1990-tallet da det konkurrerende partiet Fateh forhandlet om Oslo-avtalen med Israel.
Da borgerkrigen brøt ut i Syria i 2011, tok Iran side med det syriske regime, mens Hamas støttet opprørerne. Dette gjorde det vanskelig for dem å samarbeide, og Iran mer enn halverte sine pengeoverføringer til Hamas.
Om Israels Mossad og Irans SAVAK i 1971.
De to tjenesten utførte også felles operasjoner. Mye av denne aktiviteten fokuserte på Irak, delvis ved å samle informasjon, men også i form av økonomisk og militær støtte til kurdiske opprørsgrupper nord i landet.
«Det Kina har oppnådd, er bemerkelsesverdig», sier Pakistans daværende statsminister, den tidligere verdensmesteren i cricket Imran Khan. «Jeg beundrer hvordan Kinas ledelse har klart å befri 700 millioner mennesker fra fattigdom i løpet av den korte perioden på 40 år. Dette er eksempelet jeg vil prøve å følge i Pakistan. Selv uten valg makter de å trekke fram de beste folkene i landet. Systemet er basert på prestasjoner. Jeg har observert hvordan Kinas kommunistparti siler ut talenter og bringer de beste til topps».