Bokelskere.no

I natt er jeg gutt. I morgen er jeg pike, lille pike.

Så begynte hun og kle av seg, den nye kjolen gled ned på gulvet, den stramme, grå trøyen som hun vrengte over hodet, kroppen hennes var enda hvitere, uten buer, uten høyder, hun var mager og ensom, et forlatt stillas.

Men det man ikke får se, blir enda verre for våre øyne. Det vokser. Det forsvinner aldri. Uvitenhet er et drivhus der de skrekkeligste blomster gror.

Skriving er magi, like mye livets vann som andre former for skapende kunst. Vannet er gratis - så drikk!

Jeg kan skrive med kaldt blod hvis jeg må, men jeg liker det best når det er ferskt og nesten for varmt til å ta på.

Det finnes en muse, men han kommer ikke til å flakse ned i arbeidsværelset ditt og strø kreativt alvestøv over skrivemaskinen eller PC-en din. Han bor på bakken. Han er en sånn kjellertype. Du må stige ned for å komme på hans nivå, og når du først er der, må du innrede en leilighet som han kan bo i.

Jeg mener at veien til helvete er brolagt med adverb, og jeg vil rope det ut fra hustakene.

EN LANGSOM SALME FOR AUGUSTIN
Den tynneste bjørn blir vekket om vinteren
av sikadens søvnlatter,
av bienes drømmebuldring,
av ørkensandens honningduft
som vinden bærer i sitt skjød
inn i de fjerne åser, inn i hus av sedertre.

Bjørnen har hørt et sikkert løfte.
Noen ord kan spises; de nærer
mer enn sne på sølvtallerkner
og is som flommer fra gylne skåler. Flak av is
fra elskerens munn er ikke alltid bedre,
ei heller en ørken som alltid drømmer en hildring.
Den våknede bjørnen synger en langsom salme
vevet av sand som beseiret byer
med sene sykluser. Hans høysang forfører
en vind som passerer og drar mot havet
der en fisk fanget i et varsomt garn
hører bjørnesang i den svale angen av sne.

Jeg skrek så lenge og så høyt at jeg ennå kan høre det. Faktisk tror jeg at i en eller annen dyp dal i hodet mitt lyder ennå ekkoet av dette siste skriket.

Det finnes ingen tråder - bare øyeblikksbilder, de fleste nokså uskarpe.

Hva sier man om døden?

Om dette mørke lys som bare blir tyngre og tyngre, og som man ser vokse dypt inne i blikkene, også hos barn som springer rundt og leker. En imploderende lyskjegle hvis omfang bare blir snevrere og snevrere. Hvis man møter døden ofte, nesten daglig, blir man da avstumpet, ser man døden mer eller mindre som en venn, en befrier?

Når livsflammen var slokt, var det bare igjen en tom hinne, en kokong, et skall. Kvinne som lå på golvet foran ham, var bare et knust kar. Alt det hun en gang hadde vært, eksisterte ikke lenger.

Det var flere årsaker til at disse menneskene sto Forsberg hjerte nærmest. Han tenkte at det like gjerne kunne ha vært ham selv som drev der, fram og tilbake, som en flipperkule, eller hvorfor ikke — som en viljeløs manet overlatt til havets lunefullhet.

Forsberg hadde ikke kunne la være å gjøre en privat etterforskning om planten. Og riktig. Garderobeblomst var det den ble kalt i Sverige, av den enkle grunn at den også kunne overleve i en mørk garderobe — men den ble også kalt "Smaragdblomst" og vokste da i Sørøst-Afrika. Forsberg foretrakk det poetiske navnet.

Langs Bennets väg, Rosengård i Malmö, sprang det ut en allé med smale, tynne trær som noen hadde ribbet for løv. Sannheten var en annen. Hundeeierne i området pleide å hisse opp hundene sine mot trærne, lot dem bite seg fast og henge der med låste kjefter, det styrket nakkemusklene. Man gjorde dette av en spesiell grunn: Man ville ha hunder som ikke slapp tak, som ikke ga etter, som var vant til å glefse i et mykt materiale, stort som et lår.

Byen ekspanderer. Den spiser seg fram. Den beveger seg, kaster seg fram og tilbake. Og byen blir også mer grusom, grådigere, naknere i sin sult.

Nå, i løpet av det nærmeste øyeblikket, var alt stille, verden trakk seg tilbake, som en mindre bølge når den henter ny kraft fra havet.

Han jaget et skyggebilde, et bilde som skiftet form. Han hadde ofte snakket med Forsberg om dette. Fantomverdenen. At det eksisterer en annen verden bak den de så - en verden som ble styrt av grådighet og begjær. Forsberg avbrøt ham alltid med å påstå at allerede de gamle gnostikerne hadde hatt samme tanke. Faen vet. Hva visste de om dop og horer?

Døden er sånn. Den forandrer i grunnen alt. Den som akkurat var hos oss, er nå borte, og den som er borte, kommer aldri mer tilbake.

Stjernene kunne anes høyt over hustakene. Han kunne navngi stjernebildene. Som barn hadde han lært seg navnene, og fortsatt, når han uttalte navnene høyt for seg selv, ble han gjennomstrømmet av en svimlende følelse, som i barndommen. Verden var stor. Den var gåtefull. Lokkende.