Bokelskere.no

Har du vært på månen? spurte hun.
Han svarte med en gang:
- Der danser jeg ballett.

Uansett må det være en morsom opplevelse. Du er vitne til et helt fyrverkeri av tanker og bilder inni ditt eget hode - selv om du ikke har vært med på å fyre av så mye som en eneste rakett. Det blir nesten som en gratisforestilling.

Det må kjennes underlig å være en levende hjerne i verdensrommet. Det blir som et eget lite univers inni det store universet utenfor. For det er like mange atomer og molekyler i din hjerne som det er stjerner og planeter i verdensrommet.

Menneskets sjel flimrer altså forbi i en hjerne som er vevet sammen av noe fint støv som en gang har drysset ned fra stjernene på himmelen. Menneskenes tanker og følelser spiller og spiller på dette fine stjernestøvet der alle nervetrådene kan koples sammen på stadig nye måter.

Når jeg dør, ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn. Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?

Å bli født er det samme som å få en hel verden i gave - med sol om dagen, måne om natten og stjerner på den himmel blå. Men et hav som skyller inn over strendene, med skoger så dype at de ikke kjenner sine egne hemmeligheter, med forunderlige dyr som stryker gjennom landskapet.

Jeg vil aldri glemme de triste øynene hans. De så ut som to forlatte fugleunger.

Kanskje vi blir triste når vi ser noe vakkert, fordi vi vet at det ikke skal vare bestandig. Så begynner vi å le når noe er stygt, fordi vi forstår at det bare skaper seg.

Han ser ned i bakken og svarer at han ble så frisk at han klarte å rote, men ikke rydde. Man må være mye friskere for å rydde enn å rote. Det er en uskreven regel.

Han er ikke så sikker på det. Det er ikke så enkelt å forstå meg. Jeg er som en uåpnet pakke med faenskap. En pakke med et bittelite hull i, sånn at det renner ut litt faenskap her og der. Så ler han og sier unnskyld. At han ikke mente det slik.

Det er nettene jeg liker best. Det er da tankene mine faller på plass, og det er da verden utenfor virker ufarlig. Jeg skulle ønske hver dag var en natt. At det aller mørkeste kunne vare. At solen aldri sto opp igjen. At den forsvant ned i dypet for alltid. At natten ble dagen. At menneskene utenfor ville slutte å dukke opp. At de ville holde seg inne i leilighetene sine, og at jeg og natten kunne være alene sammen.

Vi forvandlet oss til vinterjenter, og da hun forsøkte å rømme, trakk jeg henne ned i snøen igjen fordi jeg var redd for å være alene.

Tornete slyngplanter kryper over gulvet og knitrer som et bål. Svarte roser blomstrer i måneskinnet, dødfødte og sprø.

Edderkopper klekkes ut og kryper ut av navlen min, hårete små tjæreperler med ballerinaføtter. De myldrer, spinner et silkeslør, hundre tusen edderkopptanker vevd sammen helt til de hyller meg inn i et lunt teppe.

Jeg har behov for å løpe, fly, slå så hardt med vingene at jeg ikke hører noe annet enn mine egne hjerteslag.

«Død jente ute og går,» sier guttene i gangene.
«Fortell oss hemmeligheten din,» hvisker jentene fra den ene dobåsen til den andre.
Jeg er den jenta.
Jeg er tomrommet mellom lårene mine som slipper dagslyset igjennom.
Jeg er knoklene de ønsker seg, surret fast til en porselensramme.

For hvor mye ensomhet kan et enkelt menneske løfte? Aldri mer enn sin egen vekt.

Jeg var så trist etterpå, den natten, men trist på en annen og ny måte, for det var en fin tristhet, den smakte av noe evig, ja, jeg sier det, noe evig, et stort drops jeg kunne suge på, tålmodighetens sukkertøy.

Du må være din fars rareste patent.

Men ved kanten av shortsen, i skillet der, var rynkene tydelige, som om hun var laget av kreppapir, nei, la meg heller si det slik, det var mors årringer, før hun ble en skog.