Bokelskere.no

Vår kjærlighet eksisterte uten tvil hele tiden, men den var ganske enkelt til ingen nytte, den ble tung å bære, livløs, gold som en forbrytelse eller en dom. For oss ble det bare en tålmodighet uten fremtid og en trassig venting. Sett fra dette synspunktet minte sinnetilstanden hos noen av våre medborgere om de lange køene en så overalt i byen foran matbutikkene. Der hersket den samme resignasjon og den samme lagmodighet, endeløs og uten illusjoner. Men denne følelsen må man tenke seg tusen ganger sterkere når det gjelder atskillelsen, for der dreide seg om en annen hunger som kunne fortære alt.

Jeg kunne nesten uttrykke det slik at denne redselen som samfunnet har for alvor, er av samme slag som den narkomanens redsel for å komme ut av rusen, eller alkoholikerens redsel for å bli edru. I vår tid misbruker vi kunnskapen eller mulighetene for å trekke slutninger av allerede eksisterende kunnskap av samme grunn som alkoholikere misbruker alkohol, nemlig for å slippe å tvinges til å se virkeligheten slik den er.

Etter min mening er vår tid preget av en utbredt og gjennomgripende nihilisme som nettopp innebærer manglende fremtidtstro og forakt for moralske verdier

The words (she was looking at the window) sounded as if they were floating like flowers on water out there, cut off from them all, as it no one had said them, but they had come into existence of themselves. "And all the lives we ever lived and all the lives to be are full of trees and changing leaves." She did not know what they meant, but, like music, the word seemed to be spoken by her own voice, outside her self, saying quite easily and naturally what had been in her mind the whole evening while she said different things

man kan lide av lengsel i den elskedes nærvær hvis man skimter en fremtid hvor den elskede ikke lengre er; hvis den elskedes død allerede er en nærværende, usynlig.)

Snusmumrikken labbet av gårde rolig og jevnt, skogen lukket seg om ham og det begynte å regne. Regnet falt på den grønne hatten og på regnfrakken som også var grønn, det hvisket og dryppet overalt og skogen gjemte ham i en mild og utsøkt ensomhet

Det andre er borte. Alt annet er borte. Bare angsten er tilbake.

Til gjengjeld dro jeg intens nytte av barmets privilegium til å oppfatte skjønnhet, luksus og lykke som noe spiselig; jeg ble stående som forstenet foran godtebutikkene i rue Vavin, fascinert av de syltede fruktene med sin lysende glans, fruktgeleene med sitt matte fargespill og de syrlige dropsene i alle regnbuens farger: grønt, rødt, oransje, fiolett; jeg begjærte selve fargene like mye som den nytelsen de bar bud om. Mamma knuste drops i en morter, så blandet hun det kornede pulveret med en gul krem; de rosa dropsene fikk nydelige, lysere nyanser; jeg satte skjeen i en solnedgang. De kveldene mine foreldre hadde gjester ble lyset fra en krystallkrone sendt tilbake fra speilene i salongen, som fra mange lamper. Mamma satte se ved flygelet, en tyllkledd dame spilte fiolin og en fetter av meg spilte cello. Jeg tygget på en kandisert frukt og en lysboble sprakk mot ganen min med en smak av solbær og anans; jeg eide alle fargene og alle lysene, de flortynne sjalene, diamantene og kniplingene; jeg eide hele selskapet. Jeg har aldri vært fristet av paradiser som flommer over av melk og honning, men jeg misunte Tertefruen soverommet hennes som var laget av vannbakkelse; hvis hele verden hadde vært spiselig, da ville vi virkelig hatt overtaket!

Der har du newyorkerne. De tror verken på Gud eller fornuften. De tror på moten. Er det ikke fantastisk?