Bokelskere.no

En bok som skildrer det å være sett på som annerledes og unaturlig, selv om man er normal. Om å være ulovlig og hatet, selv om man ikke har gjort noe galt. Den trekker paraleller til hvordan verden er, i hvertfall etter min oppfattelse, selv om det kanskje ikke var forfatterens intensjon. Jeg hadde ikke de største forhåpningene etter å ha sett at den bare har fått firere på terningen av bokelskerne, men jeg ble ordentlig positivt overrasket.

Selv om hver kropp har to forskjellige karakterer, er det lett å holde følge med dem, og lett å skille mellom dem. Jeg liker måten kommunikasjonen mellom Eva og Addie er skrevet, og jeg liker de subtile forskjellene man ser i hybridene, som for eksempel sjel A's alvorlige ansiktsutrykk mot sjel B's lystige personlighet og smil. Av og til stusser jeg litt på om forfatteren har hatt dårlig tid når hun har skrevet enkelte scener, fordi logikken bak en handling eller tanke er forhastet og ulogisk, men det plager meg egentlig ikke så mye. I begynnelsen av handlingen er jeg nesten litt irritert. "Nei, Addie! Ikke bare stå der å si at det er greit! Gjør noe! Kom igjen, gjør noe!" Slike ting kunne jeg tenke så høyt at karakterene nesten burde høre det inn i bokverdenen, men det endret seg etter hvert, og på slutten var mine tanker "Ja! You go girl!" Som forfatter vet man at det er viktig at en hovedkarakter gjennomgår en personlig utvikling i løpet av en bok, og det synes jeg virkelig at Eva og Addie gjør i What's Left of Me. Jeg gleder meg til å lese oppfølgeren "Once We Were". Terningkast seks.

The Land of Stories er en nydelig bok som jeg nesten bokstavelig talt forsvant inn i sammen med karakterene. Hovedpersonene er tvillingene Alex og Conner, som begge to er lett å like. Jeg kjenner meg veldig igjen i Alex; tankene og opplevelsene hennes, og jeg lo flere ganger høyt av Conner og alt det morsomme han tenker på og sier høyt. Også karakterene fra eventyrene føltes levende for meg, og jeg liker dem veldig godt selv om forfatteren nok har gjort noe risikabelt ved å fortelle om livet deres etter at de tradisjonelle, kjære eventyrene om Askepott, Rødhette, Tornerose og de andre fra eventyrland har fått sin slutt av de opprinnelige skaperne av disse. Jeg synes han har løst oppgaven helt fint, og tvilte ikke et sekund på at det som ble fortalt stemmer med "virkelighetens" Askepott, eller Gullhår, eller de andre som finnes i boken.

Jeg har ingenting negativt å si om The Land of Stories, og gir den en sekser på terningen. Jeg har lagt den til under favoritter her inne på bokelskere.no, og gleder meg til å lese oppfølgeren "The Land of Stories: The Enchantress Returns".

Jeg sier meg litt enig med Natalie. Denne boka har mange feil og mangler, blant annet mye tekst som kunne vært kuttet ut. Plussene for min del er forfatterens skrivemåte og et fantastisk språk, som engasjerer fra begynnelse til slutt. Jeg synes også at Kvothe er en interessant karakter, selvforherligelse til tross. Det som trekker ned er at boken er unødvendig langtekkelig, og inneholder et og annet kjedelig parti som vi nok kunne vært foruten. Jeg liker The Name of The Wind, men den gir ikke noen "wow-faktor" for meg, slik jeg ser at andre bokelskere opplever. Terningkast fire.

Kanskje ikke for barn som leser boken på egen hånd. Men for de som mestrer engelsk, så faller det seg naturlig å uttale Dursley som Dør-sli, selv når det står i en norsk tekst. Tror nå jeg, i alle fall. Min gudsønn på to og et halvt år lo og gjentok klokkerent "Dudley Dursley" da jeg leste navnet på engelsk i den norske utgaven av boka, så så vanskelig kan det ikke være.

For tiden leser jeg The Book Thief av Markus Zusak.

Da lærte jeg noe nytt i dag. Men hvis det er en gammelt ord for humle, så lurer jeg fortsatt på om ordet har så mye mer betydning for engelske barn som det har for norske lesere.

Anywho.. det er fint at noen er fornøyd med de norske navnene. Jeg er som sagt ikke noen fan, men det er ikke lenger noe problem siden jeg nå kan lese dem på engelsk.

Tommy Ding! Haha! Det er det jeg mener. Og Professor Flitwick som er blitt til Pirrevimp. Hva i all verden er det?

Hvis man drar til et annet land, så bytter man jo ikke navn av den grunn. Kanskje, hvis man er en norsk student i USA, og man heter feks. Helene, så kan man introdusere seg selv som Helen eller Helena. Men hvorfor bytte hele navnet når det likevel høres likt ut på begge språkene? Det samme burde vel gjelde i bøker?

Og hva etternavn angår. Jeg ser ikke poenget i å bytte ut Dursley med Dumling, når Dursley er like enkelt å uttale for norske lesere som det er for de engelske.

Igjen viser det at vi er forskjellige. :) For meg gir de engelske navnene mening. Og om de ikke gjør det, så får man (jeg) i hvert fall inntrykk av at Dumbledore er en stor trollmann med mye dybde i seg, mens Humlesnurr er en puslete stakkar som surrer mer enn han gjør nytte for seg. Dumble og Bumble er jo forresten to forskjellige ord. Dumble er oppdiktet og betyr egentlig ingenting så vidt jeg vet.

En annen ting jeg synes er rart, er at Ron Weasley (Wiltersen) og Hermione Granger (norsk: Grang) får beholde sine originale navn i Sverige og Danmark. Det samme gjelder de fleste andre karakterene også (gjelder som oftest også i Finland). (Med de norske oversettelsene i parantes: Lily (Lilli) og James (Jakob) Potter, hele familien Dursley (Dudleif Dumling, Viktor Dumling, Petunia Dumling, Marge Dumling), Dobby (Noldus), Dumbledore (Humlesnurr), Argus Filch (Argus Nask), Professor Flitwick (Pirrevimp !!), Hagrid (Gygrid), Helga Hufflepuff (Helga Håsblås), Gilderoy Lockhart (Gyldeprinz Gulmedal), Dolores Umbridge (Venke Uffert), osv osv.)

Jeg vet ikke, jeg. Kanskje jeg bare var en rar unge. For meg var det motsatt; teksten og boka ble frarøvet mye pga. oversettelsene, og ble rett og slett litt tom. De engelske navnene (navn på karakterer, dyrearter og skolen, trylleformler mm.) gjør bøkene mye mer magisk når jeg leser de. Kanskje dette har noe med hva leseren er ute etter i en god bok? Jeg setter pris på hva bøker gir meg følelsesmessig enn at det må gi så mye logisk mening (det vil si, man må jo forstå hva man leser, men konkrete oversettelser er ikke så viktig, slik man ser i Harry Potter-serien.)

Ærlig og redelig, all the way, all day, every day!

Det er godt at vi mennesker er forskjellige. For meg ble det helt feil, men det er fint at noen har hatt glede av de norske oversettelsene.

Jeg fikk en norsk utgave av denne boka i gave da jeg var liten, men hele opplevelsen ble ødelagt av de skrullete oversettelsene. Man kaller ikke den beste trollmannen i verden for Humlesnurr, liksom. Dermed avbrøt jeg lesingen og la fra meg boken, og det er først nå - ganske mange år senere, at jeg har begynt å lese serien fra begynnelse til slutt; denne gang på engelsk, som er en helt annen opplevelse! Hogwarts er noe helt annet for meg enn Galtvort. Hogwart er magisk. Galtvort.. not so much.

Det er litt trist at jeg ikke fikk lest denne fantastiske kreasjonen som barn, men interessen ble ganske enkelt helt borte da Dumbledore var blitt Humlesnurr, Hagrid var blitt Gygrid, Ron var blitt Ronny osv.

Er jeg alene om dette, eller er det noen som kjenner seg igjen?

Jeg er litt usikker på hva jeg kan skrive om denne boken. Den er rett og slett litt kjedelig, samtidig som den forteller en vakker historie og inneholder ett og annet fantastisk sitat. For min del ble den mye bedre mot slutten, og jeg synes det var verdt å lese den selv om begynnelsen var så som så. Jeg har gitt den terningskast fire, men jeg håper ikke det skremmer bort andre som synes den høres interessant ut. Det er en fin bok som jeg ser for meg at jeg hadde likt mye bedre om jeg hadde lest den da jeg var yngre.

"Learn why Holly Miller has five people living inside her head in this “remarkable debut novel.”(Kemble Scott, author of SoMa)

Though she doesn’t remember the trauma that caused it, Holly Miller has Dissociative Identity Disorder. Her personality has fractured into five different identities, together known as The Committee. And as much as they make Holly’s life hell, she can’t live without them.

Then one of those identities, the flirtatious, southern Betty Jane, lands Holly a voiceover job. Betty Jane wants nothing more than to be in the spotlight. The rest of The Committee wants Betty Jane to shut up. Holly’s therapist wants to get to the bottom of her broken psyche. And Holly? She’s just along for the ride…"

Jeg ble litt overrasket over at ingen bokelskere ser ut til å ha lest denne. I Sounds Like Crazy blir man godt kjent med disse fem personlighetene som bor i et hus i hodet til Holly Miller, og man blir veldig for glad i dem alle sammen, til og med i Betty Jane som er en pest og en plage for både Holly og de andre i "kommiteen". Absolutt verdt å lese!

En nydelig engelsk barnebok som gir assosiasjoner til favorittprogrammene fra lørdagsbarne-TV og andre lykksalige minner fra min barndom. Kan høres på youtube.

Hvis jeg skulle gitt terningkast på skriveteknikk, så hadde denne boken fått en treer, eller en svak firer. Når det er sagt, handler bøker for min del mer om følelser den gir leseren enn at leseren skal stille seg kritisk til hvordan forfatteren jobber (innenfor rimelighetens grenser). Denne boken vekker gode minner om de spennende følelsene man oppdager og opplever i tenårene, og den var en fornøyelse å lese.