Denne serien hadde egentlig kommet til en ende før denne boken, så det var helt greit at forfatteren avsluttet her. Samtidig gjør hun det på en fin måte. Sirkelen er sluttet - Marit finner omsider lykken, og trådene er samlet, om enn det ble langt fra utgangspunktet som Kaja, første kvinnen i Nordlysets Døtre sto for. det har vært en fin reise - en fin historie, men enkelte trekk ble litt lik Rafaelsens forrige serie Amulettens Kraft - spesielt Marit ble enkel å kjenne igjen, en kvinne man følte man hadde lest om før, av Ellinor Rafaelsens penn. Men for all del: 12 bøker verdt å lese!
Historien om Marit og Beate vandrer videre, og denne boken er i og for seg veldig fin - men det som trekker ned, og det som forvirrer meg, er tidsaspektet hvor Beate i oktober rømmer til Trondheim og etter hvert til Oslo, og rekker å bli avhengig av tunge narkotiske stoffer, men er likevel clean når det er jul og Marit og Beate reiser hjem. Dette er vel en tidslinje som ikke helt lar seg gjøre, eller blir troverdig, Utover det er det fine trekk i historien, men som sagt, dette ødela noe.
Marits kjærlighetsliv, er en eneste tragedie, men hun står stødig i alt, til tross - men når hun finner Fredrik, som også viser seg å være en mann med mindre gode trekk, blir man litt sliten som leser, for dette har forfatteren "fortalt før". Da er det mer spennende å lese om familien i Mo i Rana, og alt som skjer rundt Beate og besteforeldrene der. Dette trekker bokens snitt opp.
Jeg har alltid elsket Mary Higgins Clark, ikke minst for hennes overraskende moment i bøkene, men akkurat denne ble enkelte ganger litt forutsigbar - og hun nøstet alt for raskt trådene i de to siste kapitelene. Liza Borden / Celia ble på enkelte måter ikke helt troverdig - MEN, jeg koset meg også. Men etter min mening, ikke hennes beste, men likevel en god FIRER
Denne boken forvirret meg. Fra å skulle være ett år på Svalbard, avbryter Marit, og drar til USA for å være sammen med Peter fra Svalbard, som hun var betatt av. Men hun blir med Peter til Antillene, og møter der Peters venn Michael, som hun blir forelsket i. Det blir storm på Antillene og Peter dør... Dette blir nesten som et billig triks for å skrive en person ut av en serie. Så fortsetter Marits ferd til Grønland - hvor hun er med Michael på ekspedisjon inn i isen, men så faller han ned i en sprekk. Dette ble litt for mye action og for mye av det gode.
Avslutningen på forrige bok, munnet ut i en noe kjedelig løsning i denne fortsettelsen. Samtidig endrer forfatteren på historien, og bringer hovedpersonen til Svalbard, hvor Marit skal være et helt år. Hun opplever dramatikk der og, og nok en gang kan det se ut som hun har valgt fullstendig feil mann. Samtidig tenker jeg at historien i Norge, med moren og faren, og hennes niese Beate, skulle jeg egentlig hørt mer om...
Det som forfatteren skal ha i denne serien - er at hun klarer å gjøre historien noe uforutsigbart. Det vil si - hun lar hovedkarakteren møte diverse mennesker, som i dette tilfelle, menn, som man tror skal bli en del av handlingen, kanskje en kjæreste, men så ble det bare med det ene møtet. Dette gjør karakteren mer troverdig. Akkurat denne boken likte jeg å følge Marits ferd fra Oslo, tilbake til Mo, og videre til Bergen. I tillegg avslutter forfatteren med en cliffhanger.
Denne boken er en god firer. Ikke noe pageturner, men koselig. Der den forrige hadde et noe overraskende plott, var denne kanskje litt mer forutsigbar på mange måter - men likevel helhetlig bedre støpt. Så er jeg ikke så sikker på om jeg trenger en fjerde roman i universet om Vilma - det var en fin avrunding i denne boken.
En liten sjarmbombe av en bok, på mange måter - men første halvdel ble noe repetitiv og kjedelig, som gjorde at jeg la bort flere ganger. Men så klarte historien å ta en sving halvveis ut i boken, og forfatteren klarte å overraske med en slutt jeg ikke hadde sett for meg. Stort pluss! Vilma både begeistrer og ergrer meg som leser, og da regner jeg med at forfatteren har oppnådd sitt :-) Jeg gleder meg i allefall til å ta fatt på neste bok om Vilma.
Akkurat denne boken var noe langdryg - spesielt det som omhandler Marit i Oslo og hennes "oppbygging" av Espen til fotomodell. Det er mer interessant å oppleve det som skjer i Mo i Rana, enn akkurat Marits historie i dette. Boken opplevdes som lang, men har likevel mange lysglimt.
Spennende kapittel i serien om NORDLYSETS DØTRE - selv om en del av Marits opplevelser i London kanskje ble noe langdrygt og kjedelig, men samtidig skriver forfatteren veldig ærlig om slik det kunne ha vært - og det hele troverdig. Det blir etter hvert mange navn og figurer å holde rede på - som familien formerer og utvide seg - og selve slektsleddet - mor til Marit, har forfatteren hoppet litt over, som får den betydningen at disse menneskene er litt fremmede for oss som leser. Marit står i en krise i denne boken, ikke bare en kjærlighetssorg, men også en uønsket graviditet - spent på fortsettelsen.
Akkurat denne delen av "Nordlysets Døtre" synes jeg var spennende. Selv om hovedpersonene selvfølgelig er involvert i illegalt arbeid under andre verdenskrig, klarer forfatteren å skildre hverdagslivet - der mangelen på mat og klær - og ikke minst tilstedeværelsen av sykdommen tæring, er mer fremtredende på Mo enn selve andre verdenskrig - og det var befriende å lese også om hverdagene. Historien bærer godt - og ser frem til neste del av serien.
Debbie Macomber er en suksessforfatter, med flere bøker på bestselgerlistene - blant annet denne, lovet omslaget, så forventningene var høye... Men der ble jeg nok skuffet. Selve karakteren er i og for seg godt beskrevet, og plottet noenlunde bra (hun skriver om kreft) - men historien ble for lang selv om boken i og for seg ikke har så mange sider. Jeg kjedet meg på flere punkt, og det var langt mellom høydene i boka. Den var rørende til tider, det skal den ha, men den klarte aldri å bergta meg helt. I tillegg var den en rekke små skrivefeil i romanen og, som irriterte litt underveis og.
Jeg var spent på oppfølgeren til "Øya" av Hislop. Denne boken var annerledes - "lettere" på mange måter, men jeg likte "avslutningen" vi fikk på historien. Den engasjerer kanskje ikke like mye som den første, eller treffer like rørende, denne er mer koselig selv om selve bakteppet - familietragedien - er heftig nok. Jeg velger likevel å gi den en femmer.
Dette er ikke Margit Sandemos beste - så det blir ikke mer enn en treer fra meg. Rotete, og litt for for mange karakterer hun presenterer til å begynne med, som gjør det vanskelig å holde tråden. Litt rotete språk. Plottet er for så vidt greit, og i Sandemo-stil, men denne fenget meg ikke spesielt.
En anderledes bok av Margit Sandemo - lagt til en langt forgangen tid. Rart å lese en historie fra vikingtiden fra hennes hånd. Språket er noe haltende, noe moderne, men historien er for så vidt interessant og spennende nok, men den blir litt langdryg, noe som trekker karakteren ned til en firer. En firer likevel dog.
Denne boken likte jeg - og likte måten forfatteren tok meg med fra Mo og ned til Sandnessjøen og øyene rundt - til det lille øysamfunnet Elisa kom til. Jeg liker også måten Elisa fremstilles på - troverdig. Og så har forfatteren blitt bedre på humor - den nordnorske tonen slo virkelig an i denne boken. Gleder meg til fortsettelsen
I motsetning til andre serieroman-forfattere, kan Rafaelsen hoppe flere år frem i en og samme bok, som hun gjør i denne, bok nr. 2 av "Nordlysets Døtre". Vi følger hovedpersonen Kaja, til hennes liv i England, og hennes hjemkomst tilbake til Norge, før vi hopper flere år frem i tid, til hennes datter Elisa er voksen - og dermed dreier historien seg om henne. Men det virker, det er driv - selv om kanskje enkelte sekvenser om kjærlighet/elskov får vel mye linjeplass i boka.
"Nordlysets Døtre" er den andre bokserien til Ellinor Rafaelsen - originalt utgitt fra 2004, men kom i nytt opplag noen år tilbake. Denne gangen tar forfatteren oss med til Mo i Rana på starten av 1900-tallet - der utvinningen av jernmalm er i gang, og engelskmennene med sine penger inntar bygda. Det smaker liv og røre, og stemningen er satt for et godt plott. En del faktiske hendelser er på plass - som det store leirraset som gikk i november 1902 og krevde fire menneskeliv. Det er lett å bli glad i både Kaja og Gustav som er seriens hovedpersoner så langt.
Den store boken om kjærligheten, kunne like så gjerne denne romanen ha hett. Det starter med en romanse mellom to unge i Venezia, men så får vi ta del i kjærlighetshistoriene til samtlige figurer rundt. Scenen er satt til et fasjonabelt hotell - og de gjester som sjekker inn og ut. Den er morsomt, og tidvis rørende, og har noen overraskelser underveis. Jill Mansell er en mester i å skrive kjærlighetshistorier, sier forlaget, og det stemmer det, likevel når den ikke helt opp der. Men en god firer :-)
Sist sett
