Bokelskere.no

Denne var morsom. Jeg synes ordet tragi-komisk passer godt.
Lettlest. Jeg lo mye!

Begynte bra, men alt fra jobb og deretter Russland var tungdrygt og svært lite fengende
Omtalene ga forventninger som ikke ble innfridd.

Ingrid er en stresset trebarnsmor som heller henger opp skilt med «Eksamen pågår» enn å møte kollegaene sine, og hun er mildt sagt en underyter i jobben som litteraturviter. Hun havner i de mest absurde situasjoner. Hun kaver og roter det til. Og selv om det er satt på spissen- det er mulig å kjenne seg igjen i de underlige episodene som skildres.

«Ingrid Winters makeløse mismot» er den første boka i en trilogi med Winter i verdens rikeste land og «Winterkrigen» som de to øvrige. Serien om frøken Winter skal etter planen bli filmtrilogi også med premiere i januar 2023. 😂

Omslaget gjer at ein forventer å flire seg gjennom boka, og omslaget bidrar derfor, dessverre, til å auke lesarens forventingar alt før boka blir opna - og dette gjer at dei fleste nok blir litt skuffa. For jo da, boka ER morosam, det finst ein del komiske scenar, ein del tankar man kjenner seg att i osv, men hysterisk er ho ikkje.

Boka tek føre seg Ingrid Winters liv i ei relativt kort periode kor ein del ting skjer - huskjøp, hussalg, små-konfliktar i foreldre-rådet på skulen, nokre episodar i barnehagen, utfordringar på jobben. Det heile toppar seg då ho blir sendt til Russland for å lage ein samarbeidsavtale med universitetet der, noko som viser seg å bli ein hendelesrik og utfordrande affære.

Eg likte boka ganske godt, heilt til denne Russlands-reisa kom inn i bilete omtrent halvvegs i boka: då syntes eg det blei litt for mykje, litt for morosamt, litt for dramatisk ... det blei ikkje truverdig, eg klarte ikkje tru på Ingrid Winter som karakter.

Eg likar små-vittige, sarkastiske bøker. Men denne traff meg ikkje. Eg føretrekk då heller bøkene til Marit Eikemo - som skriv litt i same stil, men med betre utvikla karakterar, meir realtistiske situasjonar og med ein humor som verker meir naturleg/mindre tvungen.

Alt i alt er dette ei heilt ok bok - lettlesen, småvittig, koseleg - men den er ikkje noko meir enn det. Dessverre er det ei slik bok eg "gløymer" så snart siste sida er lesen ut, ei bok eg neppe kjem til å tenke på eller ønskje å lese igjen. Men - ho fekk då laurdagen til å gå, om ikkje anna.

Les om du er i humør for noko veldig lettlesen som ikkje krever særleg konsentrasjon, les når du vil lese ei bok på ein dag eller ila ei helg, les når du berre vil slappe av og ikkje tenke. Ikkje les om du ser føre deg at eit lattarbrøl skal frakte deg gjennom sidene - det skjer ikkje. Og; ikkje tru på alt du høyrer (=bok-omslagets lovord)

Småbarnsmor med dårlig impulskontroll, blir ufrivillig sendt til Russland for å få til et forskningssamarbeid med et universitet i St. Petersburg. Morsom og velskrevet bok! Noen situasjoner er kansje litt overdrevne, men jeg synes at den hverdagslige humoren veier opp for dette. Boken anbefales for de som kan se det komiske i litt kjipe situasjoner.

Jeg ble bare stressa og irritert av denne boka. Nå må jeg snart lære meg å styre unna bøker som beskrives som hysterisk morsomme på bokomslaget, for de fenger bare ikke meg.

Dette var lette greier - og det hadde vært greit hvis det hadde vært et flytende språk og en medrivende fortelling. Jeg lot meg ikke rive med selv om den var satt i et miljø jeg kjenner godt og selv om jeg var klar for litt lettbeint underholdning. Den ga ikke et ironisk spark til akademia, slik som man kunne forvente eller humring over FAU eller boligbobla slik som det ble lagt opp til i oppsparket.

Jeg digger den i starten. Sliten småbarnsmor på husjakt, kjenner meg igjen. Alt styret på jobbseminar i Russland blir litt teit. Språket flyter godt, men lite variasjon.

En ganske så travel bok. Men en bok som bæres av humor

De er slett ikke alltid jeg synes at bøker som andre mener er morsomme, er så veldig morsomme. Men denne er det til gagns. Dvs. etter hvert blir den kanskje vel burlesk, nærmest absurd i sin raljering med alle fordommer mot Russland og russere.

Hovedpersonen Ingrid Winter er (som forfatteren selv) litteraturforsker ved Universitetet i Stavanger. Hun er gift med Bjørnar som i motsetning til sin labile og høyst impulsive kone er svært så rolig og stødig. Ekteparet har tre mindreårige barn, alle døtre.

Handlingsforløpet dreier seg i hovedsak om et huskjøp, intriger ved fakultetet og en jobbreise til Russland. Ganske trivielt egentlig, men det er måten det blir formidlet på som først og fremst gjør boka så festlig.

Huset familien nå bor i, begynner å synes for trangt. Nå har Ingrid funnet et hus på ”finn.no” som er midt i blinken. Og det aller beste er at huset gir henne assosiasjoner til bøkene til Astrid Lindgren. De drar på visning, og Ingrid blir bare enda mer begeistret. Så kommer det til budrunden. Den sindige Bjørnar har p forhånd regnet ut nøyaktig hvor langt de kan strekke seg og overlater så resten til sin kone. De innkomne budene overgår snart familiens ramme, men nå har Ingrid fått blod på tann og er ikke til å stoppe – ikke før prisen er blitt mer enn en million høyere enn hva de ble enige om, og da er huset også blitt deres. Ikke nok med det, seg viser seg straks svært vanskelig å få solgt det gamle huset i disse nedgangstider.,

Instituttet der Ingrid jobber, står overfor en omorganisering – et departementalt pålegg som de faglig ansatte er uenige i. Det blir mindre ressurser som medfører kutt i antall kurs og mulig omplassering av en ansatt til førskoleutdanningen. Der er det alltid behov for flere folk (men er tydeligvis svært upopulært blant akademikerne). På kontoret sitt skjuler Ingrid seg bak en falsk beskjed på døra om at eksamen pågår. Det hun ønsker er å få sitte i fred og ro mens hun fordyper seg i det faglige stoffet rundt ”tehom”, det store dypet som er hennes spesialfelt Men hun blir forstyrret av kolleger som har en taktikk for hvordan de skal klare å velte instituttets omorganiseringsplan. Dette impliserer også Ingrid som får tildelt rollen som ”bad guy”, en rolle som påfører henne mye frustrasjoner, urettmessig blir hun beskyldt for å drive med oppvigleri.
Universitetet satser på internasjonalisering og skal prøve å få til en samarbeidsavtale med Universitetet i St. Petersburg. I den sammenheng skal de sende en delegasjon på tre personer som skal tilbringe en uke i Russland. Det er vedtatt at Ingrid skal være en av dem, noe hun selv er sterkt imot. En annen ting hun misliker, er at en av de andre er Ingvill, en kollega som irriterer henne inderlig. Det går ikke særlig bra med kulturutvekslingen. Ikke før har de ankommet landet, før de oppdager at de har glemt å ta med gaver til vertskapet. På flyplassen blir de møtt av Ivan som overrekker dem hver sin plastpose med gaver. Den samme Ivan misliker sterkt bowlerhatten til Peter. I hans øyne er dette en cowboyhatt. På universitetet skal den norske delegasjonen presenteres for dekanen. Etter at de nødvendige prosedyrene er overstått, henter dekanen fram et lite bilde, et ikon Peter misforstår situasjonen og forlater kontoret medbringende ikonet som han har tatt for å være enda en gave. Da sammenhengen går opp for ham, betror han seg fortvilet til Ingrid. Hva skal de gjøre nå som ryktene forteller at det letes febrilsk på universitetet etter det forsvunne ikonet som sies å være utrolig verdifullt? Ingrid & co ser for seg en snarlig deportasjon til en GULag-leir. Den oppfinnsomme Ingrid foreslår at de må gjemme ikonet på et sted der det ikke vil bli funnet når russerne kommer og ransaker hotellrommene deres. De pakker bildet inn i toalettpapir, pluss putevar og aviser og fester det hele med gaffateip. Så går Ingrid til hotellets bar som på tidspunktet er folketom og fester pakken under en sofa. Ingrid føler seg syk, og en mann fra det russiske vertskapet, som hun i sitt stille sinn kaller ”Pene Putin”, forsyner henne med tabletter og hostesaft, medikamenter som gjør Ingrid temmelig groggy og fortellingen enda mer bisarr. Merkelig nok ender besøket med at de får i stand en samarbeidsavtale, noe som visstnok ikke skal ha skjedd før mellom Universitetet i St. Petersburg og et vestlig universitet.

Skildringen av personen Ingrid er god. På tross av sin impulsivitet og evne til å rote seg opp i ekstreme situasjoner er hun også svært oppfinnsom og løsningsorientert. Som forsker arbeider hun med alvorlige filosofiske spørsmål, og bak alt det forskrudde innholdet i boka ligger det en alvorsfull seriøsitet.