Bokelskere.no

Igjen en fantastisk bok av Lars Amund Vaage. Hvilken lykke å lese den en stille stund! Språket hans bergtar meg, og jeg nikker for meg selv når jeg kjenner meg igjen, bokstavelig, i teksten. Gled deg til denne!

At denne boken fikk Bragepris skjønner jeg. Egentlig ikke glad i nynorsk, men dette var en kjempefin bok fra begynnelse til slutt. En bok å bli glad i. Anbefales

Ei utruleg fin forteljing om ein far og dottera hans! Dette er jo ikkje ei A4-historie - då dottera er autist. Me får vera med på oppturar og nedturar for den vesle familien. Alle tankar faren gjer seg, alt dei som foreldre prøver å få til, korleis han lengtar etter det "normale" familielivet, men også mange gledelege erfaringar. Han skildrar korleis dottera vert umuleg å forstå for foreldra. Det er mange sorgmuntre historier her.
Språket er suggererande, og me er heile tida med inn i tankane til faren. Han tek oppatt gong på gong korleis tvil, glede, fortviling og sorg vekslar hjå han.
Me får oppleva ein øm far sin kjærleik til dottera. "ho var det beste barnet, den vakraste uskuld sat i henne..." Men også slitet, problema og ambivalens i høve til å ta imot hjelp og stole på hjelparane /behandlarane. Forfattaren tek, slik eg oppfattar det, eit oppgjer med åtferdsterapien. På s. 193: "Ho var kanskje trøytt av å bli manipulert, med snop, med søtsaker..."

Sist men ikkje minst, faren er forfattar og bussjåfør. Bussen og busskøyring får difor mykje merksemd, og dette er veldig morosamt skrive, td. "Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome til Jerusalem i dag,ville han tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik."

En viktig og interessant bok men skrevet på en litt "svevende" skrivemåte som jeg ikke likte helt. Den handlet også litt for mye om forfatteren og litt for lite om den det stod at boken skulle handle om. (Forfatteren er far til et barn med autisme)

Jeg liker Vaages måte å skrive på. Han forrige roman Skuggen og dronninga var meget sterk, årets kanskje beste bok i 2011 for meg. Jeg hadde nok høye forventinger til denne, Syngja. Ja, den var sterk, rørende, godt skrevet, men likevel så tok den meg ikke helt... Men det kan ha noe å gjøre med meg, at tidspunktet for å lese akkurat denne boka ikke helt passet akkurat nå. Noen ganger er det slik..og jeg slet litt med konsentrasjonen. Men bevares, jeg anbefaler boka, fordi den er tankevekkende, innsiktsfull, godt skrevet, trist, ærlig, til å lære noe av og om. Å være foreldre til et funksjonshemmet barn er nok temmelig ensomt og slitsomt. Å måtte være prisgitt et utilstrekkelig med selvgodt hjelpeapparat er nok ikke det enkleste. Men hva skal de gjøre? Vaage har flere interessante reflekjsoner rundt akkurat dette. Tankevekkende. Han skriver også mye om seg selv som forfatter og skrivende menneske, om ordene, språket. Det er også veldig interessant. Han og datteren har det med å arbeide med språket, til felles.

Utrolig sterk roman om en fars forhold til sin autistiske datter. Nakent, rått og personlig. Vaage forteller alt om gleden, bekymringen, håpet og sorgen. Bør leses av alle som har eller er foreldre.