Bokelskere.no

Denne synes jeg var kjempe spennende! Slet med å legge den fra meg!

Fikk litt Roald Dahl følelse av denne boken, og det i positiv betydning. Artig plott og velskrevet, men klarte ikke helt å la meg rive med. Grunnen til det er at historien ikke var spesielt troverdig. Hvem i alle dager gifter seg etter 3 måneder med en man ikke har hatt fysisk kontakt med, bl.a.

Kan det bak en persons ytre som signaliserer største sjarme, vennlighet og hjelpsomhet, egentlig skjule seg en brutal kulde og et ønske om å skape den ytterste frykt? Slik er det i hvert fall med denne bokas Jack.

Den unge kvinnen Grace møter den suksessrike forsvarsadvokaten Jack og faller pladask for ham. Et strålende parti, mener vennene og foreldrene hennes og ikke minst lillesøsteren Millie. Sistnevnte som har Downs-syndrom, er den personen som Grace er aller mest glad i. Når Millie om kort tid er ferdig på spesialskolen der hun nå går, skal hun komme og bo hos Grace og Jack i det nye huset som Jack nå er i ferd med å innrede.

Bryllupet avholdes og bryllupsreisen står for tur. De skal reise til Thailand. Allerede underveis endrer Jack totalt vesen. På hotellet stenger han Grace inne på rommet og nekter henne å gå ut uten at han er med. Grace klarer å kontakte resepsjonen og fortelle hva som foregår, men Jack dukker opp. Smilende og elskverdig beklager han konas oppførsel. Hun er i psykisk ubalanse og ikke til å stole på, forklarer han.

Etter hvert forstår Grace at hun må spille med. Setter hun seg til motverge, blir det bare mye verre. Tiden for når Millie skal flytte inn til dem, nærmer seg. I kjelleren har Jack laget et rom for Millie, malt i skrikende rødt og med makabre malerier på veggene. Her skal frykten hennes få utfolde seg.

Grace har fått tilgang til sovepiller. Kan disse brukes til å sette Jack ut av spill og drepe ham uten selv å bli straffet? En ny Thailandreise står for tur, men like før skjer det at Jack for første gang taper en rettssak. Han er dypt deprimert og må utsette sin egen reise. Det lykkes Grace med stor list å lue knuste sovepiller ned i et glass whiskey som Jack drikker. Han raver rundt. Grace klarer omsider å lure ham ned i kjelleren og inn på det røde rommet som ikke kan åpnes fra innsiden. Så begir hun seg til flyplassen.

Fra hotellet ringer hun gang på gang til Jack. Da han ikke svarer, legger hun inn meldinger som i starten er oppmuntrende og så etter hvert blir mer og mer bekymret. Hun innvier både hotellpersonalet og andre gjester i uroen sin over at ektemannen verken gir lyd fra seg eller dukker opp som avtalt. Til slutt kontakter hun politiet hjemme. Omsider kommer meldingen om at Jack er blitt funnet død i huset. Det viser seg at dødsårsaken er dehydrering etter å ha vært innestengt i flere døgn. Vil noen kunne gjennomskue planen til Grace? Det later til at en venninne har forstått hvordan det hele henger sammen.

En enkel roman med fortettet spenning. Men er den særlig realistisk? Neppe.

Jeg er ikke overbegeistret for psykologiske thrillere, og det er ingenting på omslaget som røper at dette er noe annet enn krim. Men jeg har lest en god del av Stephen Kings psykologiske thrillere, og jeg må si at denne boka kommer opp på hans nivå. Jeg har vært fysisk kvalm, jeg har hatt mareritt og slitt med søvnen, og jeg klarte ikke å legge den fra meg da jeg hadde 20 sider igjen og jeg egentlig skulle lagt meg, jeg bare måtte lese ferdig. Utrolig spennende og snedig skrevet, og jeg fant ingen løse tråder eller "hull" i historien.
Litt dårlig og enkelt språk til tider (som like gjerne kan skyldes oversettelsen som forfatteren), men allikevel terningkast 6. Markerer den ikke som favorittbok, da jeg ikke vil tåle å lese den igjen ;)

Handlingen er sånn passe spennende, men karakterene har lite til ingen dybde, og språket er så simpelt at boken kunne vært skrevet av en ungdomsskoleelev.

Utad virker Grace og Jack som det perfekte ektepar. Men finnes det noe som er perfekt?

Mye oppmerksomhet
Bak lukkede dører var mye i vinden da den kom ut i 2016. Den var både elsket og mislikt. Jeg hadde litt lyst til å lese den, men når mange andre leser en bok "samtidig" vil jeg heller vente litt når oppmerksomheten rundt en bok har roet seg ned. Hvis interessen er der om noen år, venter jeg heller til å lese en bok da. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor, og hadde fremdeles lyst til å lese den.

Hvorfor den fikk så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke helt. Boka er voldelig, men det er ikke den første voldelige boka jeg har lest, så dermed var det ikke sjokkerende. Det er mye vold i horrorbøker og horrorfilmer, og da har man lest og sett det meste. Bak lukkede dører er riktig nok ikke en horrorbok, men en psykologisk thriller. Vold er ikke greit og skal ikke aksepteres, men syntes ikke det var spesielt sjokkerende i en bok som denne. Det var mer som forventet.

Bak lukkede dører er et eksempel på hvordan en hverdag snus til det ugjenkjennelige. Grace har lenge tatt seg av sin søster, som er litt annerledes. Deres foreldre har innrømmet at de ikke føler seg som typiske foreldre. De har gjort sitt beste, men har aldri fått en slags mors eller farsfølelse som er ekte. Siden de har flyttet til et annet land, har Grace bestemt seg for å bli søsterens verge med litt hjelp av en skole søsteren går på. Ved en tilfeldighet, mens de er ute i en park, møter de Jack som sjarmerer dem fra dag en.

Det tar ikke lang tid før Jack og Grace blir et par som mange ser opp til og ønsker seg. Men ville de fremdeles ha ønsket seg det, hvis de bare visste hva som foregikk bak deres lukkede dører?

Hvor godt kan man kjenne noen?
Noen ganger tror man at man kjenner noen godt, men hvor godt går det an å kjenne noen? Man tror man kjenner den man bor sammen, eventuelt er gift med, men ikke alltid. Denne boka er et godt eksempel på det. Alle, i hvert fall fleste av oss har en side av oss som vi skjuler. Hvorfor? Hva ville man ha gjort hvis man føler seg fullstendig fanget i et forhold?

Skjønner at en slik bok kan bli sjokkerende for noen, hvis man ikke er vant til lignende lesestoff fra før. Men vi som har lest en del horrorbøker og bøker med vold i, blir dessverre ikke så sjokkerte. Boka tar opp et viktig og alvorlig tema: Hvor godt kjenner man den man bor sammen med og sine venner? Dessverre var både fortellerstemme og måten alt ble bygget opp til, altfor svakt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Selv en amøbe må da klare å skrive en bedre bok. Bakgrunnen er at frøken Fjols (hovedpersonen) maste slik om å få søsken at hennes menopausale mor lot seg presse til å føde et barn med Downs. Deretter prøvde 18 år gamle frøken Fjols å ta livet av seg fordi foreldrene vurderte å bortadoptere babyen. En 18-åring så vill etter babyer prøver vel heller å få en selv?

Frøken Fjols hadde deretter ingenting bedre å bruke livet sitt på enn å frasi seg utdanning for å forsørge lillesøsteren. Veeeeldig troverdig at frøken Fjols fikk stilling som innkjøpsansvarlig hos Harrods (!) så hun kunne sende søsteren på dyre skoler.

I samme gata løper frøken Fjols inn i en mann som ikke er det han utgir seg for, noe leseren straks gjennomskuer, men i det minste kan glede seg over at frøken Fjols endelig får som fortjent. Et dummere nek har aldri plaget sine lesere. OG HER STARTER BOKA, som ligger høyt på listen over de mest utroverdige, dumme og fordummende bøker som noen gang er utgitt.

Spennende men litt uforutsigbar bok, det er herlig og lese hvor stor kjærlighet Grace har til sin søster!

Nervepirrende bok, ble i starten forvirret av Fortid og Nåtid .. Ble litt rotete.

Kunde inte sova när jag hade börjat lyssna på den här superspännande boken. Fy vilken rysare!! Magnifikt skriven debutbok.

Grace er gift med Jack, men ekteskapet er ikke så rosenrødt som det virker for alle rundt dem. Vi følger Grace vekselvis i nåtid og fortid og ser hvordan hun endte opp som en fange i sitt eget ekteskap, og hvordan hun forsøker å komme seg ut av det.

Selve historien er spennende og engasjerende av det slaget hvor en blir hektet og bare må lese litt til. Jeg vegrer meg imidlertid mot å trille terningen fordi jeg leste den norske oversettelsen, som jeg mildt sagt ikke er særlig imponert over ... språket virker, for meg, kunstig/unaturlig og flere ganger ble jeg distrahert fra handlingen fordi språket var så rart og klumsete. Jeg er kanskje unødvendig pirkete men ... følgende er eksempler på hva jeg anser som "dårlig oversatt":

"De lever fortsatt i Frankrikey og har fem døtre" (De BOR i Frankriket ... )
"...som om ubevisstheten lette etter en fluktvei." (Underbevisshet?)
"...og hvis du skulle SLUMPE til å dø..." (Sikkert ikke feil, men en merkelig måte å skrive det på, særlig med tanke på at dette er deler av en dialog mellom to karakterer. Hvem snakker slik?!)
"...og jeg påminnet meg selv på ..."
"Fordi jeg trenger luftforandring, så klart!"
"Jeg lar både baderomsdøren og soveromsdøren stå åpne." (Døren står åpen, eller dørene står åpne. En kan ikke skrive om dører i entall og bruke flertallsformen på "åpen")