Bokelskere.no

Jeg synes boka ble for omstendig og hadde lite handling, den var likevel interessant ut i fra et historisk sagn.

Søsterklokkene. Lars Mytting.

Mye fint er sagt og skrevet om denne boka, og det forstår jeg godt.
Dette er en utrolig fin og god historisk roman. Disse søstrene og klokkene, betydde svært lite for meg.
Det som fenga meg var skildring av det harde og kalde bygdelivet i et trangt samfunn.
Som leser følte jeg meg veldig godt ivaretatt i dalen, med at jeg ble godt kjent med flere - ikke bare med en hovedperson som rød tråd. Her skildres godt bondelivet, drømmene og frustrasjonen av ei fremoverlent jente. En prest som kommer med kunnskap, kløkt og sjarm fra et annet land og klasseskille. Konfliktene er sånn passe overhengende, og drømmene gir god samklang med disse. Akkurat som myten om både søstrene og klokkene. Dette er mesterlig fortalt av en svært god forteller, som gir både karakterene, naturen og bygningsmassene et levende liv.
Skulle det vise seg ved en DNA prøve at Mytting er i slekt med både Hoem og Faldbakken, blir jeg ikke forundret i det heletatt.
Dette er skikkelig håndtverk.

Eg hadde Søsterklokkene liggjande på nattbordet i mange veker, og det må seiast; dette er glimrande litteratur om du har søvnproblem. Eit par sider av denne og du sloknar - for det er så kjedeleg. Fyrst mot slutten er det endeleg noko som skjer, men då er det for seint.

Eg likte å lesa dei små glimta av kvardagsliv, kvinneliv og slit og strev frå 1800-talets bygde-Noreg. Men elles? Nei. Eg tykkjer stilen og stemninga er kunstig, eg likar ikkje det svulstige språket, eg meiner alle gjentakingane er slitsame og eg likar ikkje det "magiske", det overnaturlege og overjordiske. For når kyrkjeklokkene etter kvart liksom lever sitt eige liv trur eg ikkje lenger på historia.

Meir på bloggen Boksnakk og Lesetips

Veldig engasjerende.

Ei flott bok å vera lenge i!

SØSTERKLOKKENE av Lars Mytting. Ja, da har Søsterklokkene ringt for meg også. Fascinerende lesning ,ja. Men pageturner? Nei. Nå hørte jeg denne på lydbok da, veldig fint å høre Kai Remlov. Men for første gang på lenge hadde jeg problemer med å henge med og måtte gang på gang gå tilbake for å få med meg handlingen. Boka tok seg opp i siste halvdel. Og gamle dager og bondelivet i Norge slutter ALDRI å fascinere meg!

En bortgjemt bygd i Gudbaransdalen og en stavkirke! Det høres ganske nasjonalromantisk ut. Det er nok ikke tilfellet her. Likevel gir det et annet og mer tiltalende bilde av bygdenorge enn det man får når man i bil suser oppover dalen på motorvei.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
I den lille (og oppdiktede) bygda Butangen ble det for lenge, lenge siden født et tvillingpar som var sammenvokst fra hoftene og ned- Det var to jenter som fikk navnene Halfrid og Gunhild. De var blide og glade til tross for sitt lyte. Ofte satt de og vevde og vevnadene de lagde var alltid av fineste sort Så skjedde det at den ene ble alvorlig syk og lå for døden Far deres bad om at det andre måtte død samtidig. (Det måtte ikke skje at hun ble nødt til å slepe omkring på sin døde søster.) Faren ble bønnhørt, og for å vise sin takknemlighet ville han skjenke kirken to kirkeklokker. Under støypingen passet han på å helle rikelig med sølv opp i støpekaret. Resultatet ble at klokkene fikk en uvanlig høy klang.
Mange, mange år seinere kom det en ung prest til bygda, Kai Schweigaard. Han var ambisiøs og ville utrette noe for bygda. Stavkirken som sto der var gammel, nesten falleferdig og utrolig trekkfull. Det skjedde at en gammel kone frøs i hjel der hun satt på benken under gudstjenesten. For å få penger til en ny kirke ville presten selge den gamle. I Tyskland var det stor interesse for gamle norske stavkirker. En arkitektstudent fra Dresden ble sendt til Norge for å tegne våre stavkirker. Det ender med at man i Dresden vil kjøpe stavkirken i Butangen.
På prestegården er det en ung tjenestejente som heter Astrid. Hun kommer fra gården Hekne (akkurat som tvillingsøstrene i sin tid). Astrid er både vitebegjærlig og forstandig. Presten får snart et godt øye til denne ungjenta. Og hun på sin side begynner å drømme om ham. Men så kommer altså arkitektstudenten Gerhard Schönhauer til bygda. Han fascinerer Astrid sterkt med alle de fine tegningene han lager. De to møtes på turer ute i marka, og etter en tid blir de kjærester. Schönhauer sammenlikner kirka der den står med et bilde I.C. Dahl har malt. Den vakre kirkeportalen på maleriet er der ikke lenger. Den er i tidens løp blitt skiftet ut. Astrid hjelper Schönhauer med å finne den gamle portalen som viser seg å være montert på et gammelt fjøs. Så snart arkitektstudenten har fått lagd nøyaktige tegninger av stavkirken, demonteres den del for del og settes til side klar til å sendes til Tyskland. Men hva med de gamle kirkeklokkene? De er spesielt skjenket til bygda. Astrid får overtalt Schönhauer og Schweigaard til å la dem bli igjen og i stedet sende med to nye kirkeklokker.
I mellomtida kommer et par representanter for universitetet i Dresden til bygda. De forlanger å få med også de opprinnelige kirkeklokkene. (Nå hadde presten først forsøkt å gjemme disse, men hadde så blottlagt dem da han oppdaget kjæresteforholdet mellom Schönhauer og Astrid). Astrid er nå blitt gravid. Egentlig vil Schönhauer ha henne med til Dresden, men han har bare reisepenger for én, så Astrid må vente.
Materialene til kirken er nå pakket ned og skal fraktes med jernbanen til Dresden. Men første strekning må tilbakelegges med hest og slede. Først må de krysse in islagt innsjø. Schönhauer har ansvar for frakten av kirkeklokkene. Da de har kommet vel ut på isen, fører han lasten bort til en råk pg kapper av festet slik at klokkene forsvinner nede i dypet. Lenge tror man at Scjönhauer også druknet sammen med klokkene. Men så finner man ham stivfrossen og sterkt forkommen. Han blir sendt tilbake til Dresden, kommer seg så vidt, men det varer ikke lenge før han må gi tapt. Det blir soknet etter søsterklokkene, og man finner bare den ene.
Astrid oppsøker en jordmor som mener hun kan se at den gravide kvinnen bærer på tvillinger – to gutter. Astrid som venter seg en tung fødsel, drar til en fødselsklinikk i Christiania. Her blir hun ganske lunkent tatt i mot. Hun førhører seg grundig om hva som vil skje dersom hun eller barna ikke overlever fødselen. Og så går det troll i ord. Under fødselen mister Astrid svært mye blod. Da presten Schweigaard får høre om fødselen, drar han sporestreks til Christiania. Han blir ført fram til Astrid som da ligger død under et laken. Bare en av de to guttebarna hennes er i live. Han blir tatt med hjem til bygda og vokser opp hos fosterforeldre- Men også presten tar seg mye av gutten.
Boka har en slutt som nærmest roper på en fortsettelse. Hvordan går det videre med denne gutten? Og hva med de to kirkeklokkene? Ikke minst den som fremdeles ligger nede i dypet….

Skuffet etter å ha lest Svøm med dem som drukner, som er atskillig bedre. Det som trekker ned er det litt for høystemte språket, litt for mange klisjéer i beskrivelsen av kjærlighetsforholdet og gjengivelsene av Norges kvaliteter "sett utenfra". Boka har også noen gode kvaliteter, jeg likte særlig skildringen av bygdelivet.

Denne boka her altså … å som eg koste meg!
Aldri, aldri aldri aldri hadde eg trudd at ei bok med stavkyrkjer, prest og bondepike skulle interessere meg i så stor grad.

Medan eg las opplevde eg ein herleg slags spenning; eg kunne liksom kjenne naturkreftane på kroppen, dei djupe dalane, skuggane, vatnet, lukta av skog og mose… Eg tenker tilbake på denne boka som fylt av dramatikk, forventing, spenning – ei kjensler av at noko skal skje: ein overordna kjensle av mystikk.

HANDLING:
Boka startar med å fortelle historia/sagnet om korleis dei to klokkane i stavkyrkja blei laga. Så hopper vi litt fram i tid til der historia utspeler seg på sluten av 1800-talet.
Vi følgjer i hovudsak tre karakterar:
1.) bondejenta Astrid – som er i slekt med klokke-makaren og dermed knyta til sagnet om dei to klokkane.
2.) Bygdas nye prest – han kjem for å ta over kyrkjedrifta. I forsøk på å redde meiningheita (mtp drift og økonomi) veljar presten å selje stavkyrkja som står der og bygge ei ny kyrke. Den gamle skal rivast og fraktast til utlandet kor ho skal byggast opp igjen. I den anledning kjem karakter 3 til bygda:
3) Ein ung arkitekt frå Dresden kjem til bygda for å utføre teikningar som gjer det mogleg å bygge opp kyrka igjen.

Her er trekant-drama, kjærleik, sorg, glede, dramatikk. Og gjennom det heile er spor av folketru, mytar, overtru og historie. Språket i boka er fantastisk og formidlar både bilete og ein atmosfære av mystikk. Språket flyter fint og lagar bilete utan at eg opplevde at skildringane blei lange og treige. Dette er ei bok eg kjem til å lese igjen. Og igjen! Mytting har verkeleg gjort grundig research og klart å skape ein høgst underhaldande og unik roman.

Det var nesten så jeg tippa opp på en sekser, Lars Mytting.
Jeg lengter litt tilbake til Gudbrandsdalen etter å ha lest denne. ;)
Du blir bare bedre og bedre, du Lars.
Jeg trodde nesten ikke det var mulig, etter å ha lest den aller første boka di for mange år siden, nemlig Hestekrefter, en tittel som jeg nølte litt overfor, fordi jeg ikke er fullt så interessert i biler at jeg har lyst til å lese ei hel bok om dem. Men jeg vil absolutt anbefale den også, for alle som ennå ikke har lest den.
Jeg anbefaler forresten alle bøkene hans. Jeg har dem alle sammen selv, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese dem om igjen.