Bokelskere.no

Overraskede avhengighetsskapende og ganske rørende. Skjønner god at det er en bestselger.

Boken handler om 17 år gamle Hazel som har terminal kreft på tredje året. En dag går hun i en samtale gruppe for ungdom med kreft, kun fordi moren hennes presser henne til det. Der møter hun Augustus, og kjærlighet oppstår.
Historien er en aldeles nydelig, sterk og sår historie om to ungdommers kjærlighet til hverandre og hvordan de lever med kreften, både egen og andres.
Da jeg i kveld har lest slutten har jeg tatt flere pauser, for jeg vil ikke at boka skal bli slutt, -samtidig som jeg har ønsket det, fordi det har vært så sterkt å lese!! Hazel vil være med meg i tankene i lang tid fremover....
Personene føles helt virkelige og jeg føler virkelig med dem på en slik måte at jeg selv blir kvalm fordi følelsene blir så sterke. Boka har et herlig språk og mange gode setninger og betraktninger som jeg ble sittende å smake på og tenke over underveis.
Et annet pluss, for en bokelsker som meg, er at Hazel har en favorittbok som det til stadighet blir henvist til og sitert fra, som hun deler sammen med Augustus og som blir noe veldig spesielt for de to..
Leser veldig gjerne flere lignende bøker!!

Hvem sier at livet er en dans på roser?

Hazel er en 16 år gammel jente med kreftdiagnose. Hun isolerer seg ofte inne på rommet, noe som gjør foreldrene hennes meget bekymret og melder henne på en support - gruppe for ungdom som deler hennes tilværelse; ungdom med kreft. Hazel har ikke lyst, men skjønner hun ikke har noe valg. Å bli medlem av den samtale gruppen viser seg å ikke være så dumt likevel. For der møter hun en fyr som tar henne med storm og forandrer tilværelsen hennes fullstendig.

Dette skal vissnok være en romansensasjon for ungdom nå for tiden, men også voksne har blitt bergtatte. En roman som har rørt hjertene til folk verden over. Det er sjelden jeg leser romaner som berører folk og enda sjeldnere leser jeg bøker som inneholder kreft. Hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg har ikke noe i mot å lese slike bøker. Det har bare ikke vært naturlig eller hvordan jeg skal forklare det. Grunnen til at jeg valgte å lese The fault in our stars er at jeg har nesten ikke hørt om andre bøker det siste året av folk på youtube og bokbloggere. Jeg måtte selv lese og finne ut av hva som er så spesielt med denne boka.

Boka fikk meg ikke til å gråte. Hvis jeg tenker meg om er det ikke en eneste bok som har fått meg til det selv om jeg har lest en del triste og vemodige bøker oppgjennom årene. Men jeg blir bare aldri berørt på den måten. Misforstå meg ikke. Denne boka er fin og tankevekkende på mange måter, men den fikk bare ikke frem en eneste tåre hos meg selv om jeg likte hovedkarakterene godt og ville bare deres beste. Det som irriterte meg litt gjennom boka var måten Hazel og Augustus snakket med hverandre på. Det blir litt veslevoksent og påtatt til 16-17 åringer til å være. Dialogene føltes ikke helt naturlige ut for meg. Jeg tror på at selv de unge snakker om dype ting, slik som Hazel og Augustus gjør, men det var måten de ordla seg på som irriterte meg litt. Jeg tror på at de er såpass glade i hverandre at de stiller opp for hverandre uansett og det skjønner jeg. Som sagt, ikke alle dialogene mellom de to var helt troverdige. Men det er min mening om den saken.

The Fault in Our Stars er en fin, trist og tankevekkende roman både for ungdom og voksne. Om det å være ung og ikke få ta en del valg selv som kanskje mange av oss tar for gitt. Selv om dette er en sterk og seriøs bok om et alvorlig tema, nådde den dessverre ikke helt hos meg. Men jeg er likevel glad for å ha lest den.

Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt til stilen i denne boken. Jeg har i det flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende alvorlige tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.

Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.

Les omtalen i sin helhet her.

Ja, jeg felte en tåre, men boka fikk meg også til å le. Det ergrer meg at man ikke får vite hva som skjer med Hazel... Løp og les boka, da:)

En herlig bok! Jeg lo og gråt om hverandre. Bør leses av alle. Jeg gleder meg til å lese mer av forfatteren.

En helt fantastisk bok etter min mening. Syns John Green skriver på en veldig bra måte, og klarer å få deg til å smile og faktisk le litt, selv om boka handler om to kreftsyke ungdommer. Som sagt. En helt fantastisk bok som vil få deg til å både le og gråte.
Syns også det er interessant hvordan han faktisk klarer å skrive så realistisk om en hovedperson som er en 17 år gammel jente.
Syns generelt sett at John Green er en fantastisk forfatter. Nerdfighter for life.

John Green, jeg elsker deg! Ble ferdig med boken i går. Jeg gråt, gråt og gråt.

En av de beste bøkene jeg har lest noen gang. Boken er fyllt av vakre ord og setninger, og den får deg til å tenke. Tårene rant og rant, men latteren var heller ikke sjelden . Umulig å legge fra seg. Les den, du vil ikke angre!

Hvis du er i tvil kan du alltids søker opp 'the Fault In Ours Stars chapter one' på youtube, så finner du en vidoe av forfatteren John Green som lese det første kapittelet. (vil foresten også anbefale å gå inn på kanalen hans, og se på John, og broren Hank sine videoer! Nerfighter for life! DFTBA)