Bokelskere.no

Jeg liker og hater denne boka
På samme måte som jeg liker og hater meg selv
Alt dette på grunn av Mo

Den startet så bra, skrøt ovenfor andre før jeg hadde lest ferdig, dumt. Den falt dessverre igjennom underveis. (liker ikke å lese nynorsk, kebabnorsk var ikke noe bedre)

En spennende roman om livet og oppveksten til en innvandrerfamilie i Oslo og hvordan Zeshan Shakar begynte å studere statsvitenskap hos UIO. Boken gir et perspektiv på et nabolag og hvordan Zeshan Shakar bor i Oslo som kan være viktig for andre innvandrere som ønsker å begynne med høyere utdanning fordi det kan være fint med rollemodeller og gode hverdagshistorier.

Ei meget bra bok om to gutar sin oppvekst på Stovner i Oslo. Ganske ulikt meg og min oppvekst, men allikevel gjenkjennelig.
Eg liker best å lese bøkene sjølv, men denne boka var absolutt verdt å høyre. Tre gode fortellerstemmer.

Dette er min første bokomtale som jeg skrev rett fra hjertet, jeg har ikke lest over den for å sjekke etter skrivefeil så plis ikke døm meg
Tante Ulrikkes vei var en bok jeg leste til en utdypningsoppgave i tiende klasse, men som jeg vil regne som en av de beste bøkene jeg har lest så langt i mitt liv.

Når jeg plukket opp boken så hadde jeg hørt om den før, og synes den hørtes interessant ut.
Vi møter Mo og Jamal i boken, to ungdommer som går sitt siste år på videregående i bydelen Stovner, i Oslo. Mo og Jamal sine liv er veldig forskjellige der Mo er en pliktoppfyllende, skolegutt som ikke har et så alt for stort sosialt liv. Han bor i en blokk i tante ulrikkes vei med moren, faren og sine to småsøsken. Jamal er litt mer av en "pøbel" enn Mo. Han pleier å bruke dagene sine på å røyke "keef" med vennene sine og å henge nede med mix kiosken. Han bor med moren og broren sin i samme blokk som Mo, i samme gate.

Handlingen i boken går ut på at selv om disse to guttene lever svært forskjellige liv så er de enda veldig like. Vi følger dem gjennom romantiske opplevelser og vanlige ungdomslige hendelser, å ikke helt vite hvem man er og hva man vil i livet.

Jeg syns at Tante Ulrikkes vei boken virkelig setter lys på dette om hvordan som barn med innvandrerbakgrunn så føler du gjerne ikke at du passer inn noen steder. Vi er vitne til at både Mo og Jamal møter fordommer fra mange forskjellige folk, for etnisiteten og religionen deres. Dette skjer spesielt etter en episode der en jente med minoritetsbakgrunn blir drept av noen andre med minoritetsbakgrunn i nabolaget, og så får vi se fremstillingen av kriminaliteten i meider i tilegg til synspunktene til Mo og Jamal som naboer. 9/11 er også en hendelse som tar sted i boken, og som igjen gjør at Mo og Jamal får føle ekstra på dette med fordommer.

Temaene som omhandlet boken er noe som er veldig samfunnsaktuel. Jeg har også lagt merke til at en kan relatere til denne boken på flere nivåer, og ikke bare fra det synspunktet der man er en person med minoritetsbakrgunn, men at man også bare ka relatere til den følelsen av å ikke passe så veldig inn av gjerne andre grunner og.

Siste grunnen til at jeg syns at dette er en så utrolig vakker bok er hvordan det ikke er noe glad slutt på boken, men den er ikke noe særlig trist heller. Den viser to ungdommer som innser at de ikke vet, og aldri helt har visst hva de vil gjøre med livet. Måten de viser det på er veldig nøytral vil jeg si fordi det ser ikke ut som verdens undergang, men at de er to tenåringer som går igjennom den vanlige tenåringsfølelsen der du ikke helt vet hva du vil med livet, men at det også er helt greit. Det er meningen at du skal være forvirret, og det går helt fint at du finner ut av at det du egentlig ville, ikke helt er det du vil alikevell.

Jeg fikk endelig somla meg til å lese denne, og jeg burde selvsagt ha gjort det for lengst. Alle burde lese denne boka. Den gir innblikk i en del av Norge som mange kan for lite om, meg selv inkludert.

Jeg synes formatet og de to stemmene i boka fungerer veldig bra. De skaper fremdrift og gjør at en får se på et oppvekstmiljø fra to perspektiv som er både like og ulike. Det ikke alltid like troverdig hva de velger å skrive om (og ikke skrive om), men det spørs om boka hadde blitt noe bedre om det skulle virke fullstendig ekte.

427 sider? Det er for mye for en bok hvor det er relativt lite ytre handling, og hvor jeg ikke synes personene utviklet seg noe særlig fra første til siste side. Denne boka burde vært skrudd strammere til.

Denne boken har stort sett veldig gode anmeldelser, men jeg har slitt med å komme i gang og er ikke like entusiastisk. Det er en bok skrevet fra et interessant perspektiv, men språket ble for slitsomt i lengden og dermed ble det til at jeg skumleste mange kapitler.

Opplegget i boken synes å være et skriveoppdrag fra NOVA om ungdom på Stovner. Shakar bruker konstruksjonen dagboksblad fra sitt liv og nabogutten Jamal fra sitt liv. Det første som er å registrere, er hvilket praktfullt bidrag dette er til det norske tale- og skiftspråket og ordboken Kebabnorsk kan kanskje hjelpe litt på lesningen selv om mye har kommet til av kebabnorsk etter 2005. Boken bør være på pensumlisten i samfunnsfag i videregående opplæring - for å anerkjenne blokk-livet og for å gi rekkehus- og villagjengen litt mulig innsikt. Den gir også et godt bilde av hvordan skole fungerer når den ikke kan se den enkelte elev med dennes ressurser - ikke alle er klare til å sitte i ro, finne gjenklang i lærebøkene og gulpe det hele opp igjen. Hvis du ikke tilpasser deg, så er du utenfor. Sånn skapes utenforskapet. Det er noe med det såkalte perspektivet eller ståstedet - hvem forteller, hvem har definisjonsmakten, hvem blir lyttet til, hvem gidder å si noe? Her er to veier av mange skildret der den ene ligner på det Norge vil bryste seg av der våre nye landsmenn bruker sine muligheter til bl a utdanning mens den andre snubler seg avgårde på sitt vis mellom skoletap, svart arbeid, uten jobb, kortvarige jobber og spinkle repeterte skoleforsøk.
BZ-erne fra1980-tallets København hadde følgende formulering i sin tid; "Dere gav oss bare stål og betong og så lurer dere på hvorfor vi kaster stein?" Så langt kom aldri Mo eller Jamal (eg. bare han) på tross av det sinnet de kjenner over hvordan gruppen innvandrere ble og blir behandlet i potetlandet. Ting tipper litt for begge disse to på slutten som likevel blir ganske så åpen.

"Tante ulrikkes vei" må kunne sies å være "innvandrerromanen" fra Oslo øst som mange savnet lenge. Vi veksler på å følge to minoritetsungdommer som vokser opp med rasisme, og gir et veldig lærerikt perspektiv på integreringsdebatten som gjør mange at etniske nordmenn vil ha godt av å lese den. Men de to hovedpersonene viser også to vidt forskjellige veier å håndtere motgang og stigmatisering på, som gjør at mange med en minoritetsbakgrunn vil kjenne seg igjen. I tillegg er det mye humor også da. Et mesterverk av en samtidsroman, rett og slett :)