Bokelskere.no

Troen på djevler, demoner og døde sjeler er vel lite utbredt blant moderne krimlesende mennesker. Likevel godtar vi at dette spiller en stor rolle i denne kriminalromanen. Her støttes det opp gjennom utdrag fra gamle dagbøker, protokoller, rapporter samt gjengivelse av myter om Satan. Dette bidrar til å gi innholdet en større tyngde. Og når alt kommer til alt og oppklaringen av forbrytelsene foreligger, er disse ikke basert på overtro, men ligger ene og alene på det menneskelige plan.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen i boka er lagt til en bygd kalt Juvdal. Sentralt står to kirker, en gammel stavkirke og en nyere kirke. I 1708 ble predikanten Conrad Cramer funnet død ved Juvdal stavkirke. Tatt av dage av selveste Satan, ble det den gang påstått. Mer enn 250 år senere (i 1963) blir kapellan Pontius Fjeldberg kastet ut fra tårnet på bygdas nye kirke. Politiet står i stampe når det gjelder å oppklare hva som egentlig skjedde med disse to kirkens menn. Rykter om at djevelskap ligger bak, verserer. I 2015 vil en journalist, Daniel Lycke, skrive om de to drapene. Men også han blir funnet død på samme sted som Pontius Fjeldberg. I tillegg til politietterforskerne koples arkeologprofessor Bjørn Beltø inn i saken som historisk kyndig. Beltø mener fra første stund at det må være en sammenheng mellom de tre drapene.

Sentral plass i boka fåren urgammel babylonsk djevelmaske. Denne hadde Corad Krämer med seg da han kom fra Heidelberg til Juvdal. Denne predikanten var en sjarmerende mann som lett fikk tilhengere blant bygdefolket der han talte om djevler og kontakt med døde. Presten i bygda tok derimot kraftig avstand fra predikanten. Presten fikk en ung gutt (Jon) til å fungere som en slags spion, være til stede på møtene og så fortelle hva som hadde foregått. Presten henvendte seg flere ganger til biskopen om disse ugudelige seansene. Omsider reagerte biskopen. Conrad Krämer ble arrestert og torturert til døde Liket ble plassert utenfor kirken for å dekke over den brutale behandlingen av mannen. Senere skrev Jon ned hva som hadde foregått. Djevelmasken valgte man å plassere ned i ev barnekiste som sto i kirkekrypten.

Det neste mystiske dødsfallet skjedde mye, mye senere, i 1963. Pontius Fjeldberg, kallskapellanen, var av ustabil, melankolsk natur. Folk i bygda har begynt å snakke om at Conrad Krämer går igjen. Dette skremmer Pontius. Han gjennomgår religiøse anfektelser ig vakler mellom tro og tvil. I fantasien har han hemmelige samtaler med djevelen. Cecilie er kona til Pontius. Hun er datter av bygdas mektige og strenge sokneprest, Kåre Berg. Cecilie er veldig engasjert i kirkekoret og mye borte om kveldene. Bygda har fått en ny organist, amerikaneren Lawrence Goldwater. Han er av en helt annen natur enn Pontius som etter hvert trekkes lengre og lengre inn i hallusinasjonens verden. En dag går han ned i krypten og oppdager at djevelmasken ikke lenger ligger i barnekisten. En søndag da også biskopen er til stede i kirken, skjer det. Etter gudstjenesten styrter en oppskjørtet Pontius opp i klokketårnet og kort tid etter ser folk som står på kirkebakken, kapellanen komme styrtende ut av det høye tårnet og falle baklengs ned på bakken. Bar det noen der oppe som dyttet ham? Eller hadde han hoppet av egen vilje? Den første som nærmer seg sannheten er journalisten Daniel Lycke. Han reiser til USA der Goldwater nå bor. Han kommer tilbake, men før han rekker å publisere det han har fått vite, blir det altså han som dør.

Nå blir det Bjørn Beltø som tar samme turen. For det første får han vite at det var Goldwater som i sin tid tok djevelmasken for å bruke den til et bestemt formål. Cecilie og Lawrence hadde nemlig forelsket seg og nå ventet hun et barn med ham. En skilsmisse i de kirkelige kretser var utenkelig med mindre alvorlig sinnssykdom kunne bekreftes. De to fattet en plan om å skyve Pontius enda lengre inn i galskapen ved å blande LDS inn i maten hans og henge opp djevelmasken, innsatt med lys og andre rekvisitter, der Pontius befant seg alene som oppe i kirketårnet denne søndagen. Dette må ha skremt ham til døde. Kort tid etter reiste den lettlivede Lawrence fra bygda. Cecilie fødte en sønn, Peter. Gjennom hele barndommen trodde gutten at Pontius var hans far. Trolig levde Cecilie videre med store samvittighetskvaler, og da Bjørn Beltø koples inn i saken, er hun blitt erklært dement og bor sammen med sin far, den nå eldgamle Kåre Berg.

En annen kvinne later til å spille en sentral rolle i den videre oppklaringen av saken. Det er Maria. Hun er sjef for museet og aktiv i menighetsarbeid. Maria er gift med bygdas nåværende prest, Simon. Han er sønn av Cecilie og Pontius og broren (egentlig halvbroren til Peter). Maria og Simon har to barn. Etter hvert kommer det fram at skjørtejegeren Daniel har hatt et seksuelt forhold til Maria. Og enda verre, da Beltø undersøker datamaskinen til Daniel, kommer han over noen gamle pornofilmer. Her har Maria medvirket. De skriver seg fra studietiden hennes. Konfrontert med disse opplysningene bryter Maria helt sammen Hun tilstår overfor Beltø, og kort tid etter finner man henne død. Et nytt spørsmål reiser seg. Har Daniel truet Maria med offentliggjøring av filmene? I så fall har hun hatt et motiv for drapet. Men Beltø kan ikke slå seg til ro med dette. Han lurer på om Marias tilståelse kom fordi hun ville beskytte en annen. Og denne personen kan ikke være noen annen enn hennes egen sønn Jacob. Beltø får tjueåringen i tale. Han uttrykker stor indignasjon overfor Daniel og legger ikke skjul på at han ønsket ham av veien. Til slutt kommer hans versjon av sannheten fram. Han hadde spionert på moren og fant døren til krypten åpen, og der i bunnen på trappen lå Daniel død. Hans slutning var at Maria må ha dyttet ham og så forsvunnet. Jacob føler at han må beskytte henne fra all mistanke. Han bærer liket opp og anretter det nedenfor i kirketårnet, i samme posisjon som Pontius i sin tid lå. Med det håper han at etterforskningen vil komme til en annen konklusjon. Han vasker grundig og fjerner alle spor. Men Beltø får fremdeles ikke dette til å stemme helt. Kanskje alt beror på en misforståelse mellom mor og sønn? Kanskje ingen av dem var den skyldige?

Den siste delen av sannheten er å finne i Daniels kamera som han mistet i fallet ned i krypten. Fram til nå har det ligget der skjult i en mørk krok. Daniel hadde fotografert sin egen drapsmann. Beltø finner kameraet og får se at det siste bildet viser gamle Kåre Borg. Han hadde på oppfordring møtt Daniel i kirken. Her hadde han fått høre alt det forferdelige om sin egen familie, om Cecilie og Goldwater, om utroskap og om det uekte barnebarnet. Da Daniel sier at han vil skrive en bok og der fortelle om alt dette, blir det for mye for den gamle mannen. En hissig diskusjon oppstår. Daniel står på toppen av trappen som fører ned til krypten. Kåre må ha puffet (bevisst eller ubevisst) journalisten utfor.

Dette var en lang bok. Jeg sier lang fordi jeg hørte den som lydbok. Siden handlingen hopper mye mellom tre forskjellige årstall, kan dette virke litt forstyrrende Etterpå fikk jeg tak i papirutgaven av boka. Her falt orden mye mer på plass Med tydelige kapittelinndelinger. Iblant er det stoff av mer okkult alt, hentet fra skrifter om demoner. Heldigvis blir det mindre av dette etter hvert, og løsningen på det hele havner på det rent menneskelige plan – en ganske innviklet løsning, med kanskje flere sammentreff enn det som er sannsynlig. Likevel ganske snedig gjort.

Bjørn Beltø er i aksjon igjen. Medan han i tidlegare bøker gjerne har reist vidt omkring for å oppklare diverse mysterier så er han denne gangen i meir heimlege omgjevnadar. Egeland har dikta opp eit dalføre i grensetraktene mellom Agder og Telemark, Juvdal, og det er ein stad Beltø av og til har søkt til i dei tidlegare bøkene for å finne ro. Men denne gangen har han blitt kalla inn til Juvdal som eksperthjelp i ei drapsetterforsking. Og for å kome til botnen i dette, må han også nøste opp i eldre drapshistorier, ei frå 1963 og ei frå 1708.

Sentralt i forteljinga, som subtilt antyda i tittelen på boka, er ei mystisk maske som viser seg å ha stor antikvarisk verdi. Maska kom til bygda i 1708 med ein tilreisande tyskar som heldt folkemøter i bygda med tema som ikkje var heilt etter kyrkja sin smak. Spelte djevelmaska også ei rolle i dødfalla frå 1963 og frå 2015?

Som vanleg er dette ei spanande og lettlest bok. Eg liker godt Beltø, og tykkjer det er artig med historier som involverer arkeologiske eller andre historiske mysterier. Likevel når ikkje boka heilt opp i toppsjiktet i denne bokserien, det var heller meir på det jevne. God underhodning, men ikkje så mykje meir enn det. Ser fram til neste bok i serien, Lasaruseffekten, den har vel vært i handelen såpass lenge no at det snart bør vere råd å finne den til sterkt nedsatt pris ein eller annan stad.

Jeg forstår ikke at denne boken har solgt så godt, men så er ikke jeg den typen som liker religiøse skrublerier og gåter. Jeg gir den terningkast fire selv om jeg ikke likte den særlig godt, fordi det må være et godt hode som kan konstruere slike historier.

Siden Tom skuffet meg med en annen Beltø bok, har vi naturlig nok holdt litt avstand. En stund var jeg mektig lei av kodekrim, kan man si. Men så går tiden, og jeg hadde virkelig lyst til å få vite mer om Bjørn Beltø igjen. Han imponerte stort i den første boka, Sirkelens ende. (Sistnevnte er mye bedre enn Da Vinci koden, mye bedre!)
Denne gangen blir Beltø kalt inn som sakkynding til bygda Juvdal når en journalist blir funnet drept. Journalisten søkte å få svar på om kapellanen Pontius Fjeldberg tok sitt eget liv eller ble drept i 1963. Kapellanen og bygda hadde sett en rekke overnaturlige fenomener, som ble satt i sammenheng med en djevelmaske predikanten Conrad Kramer tok med seg til Juvdal i 1708.
Bjørn Beltø begynner å snoke rundt i bygda, og stiller seg spørsmål om sakene fra 2015,1963 og 1708 kan ha sammenheng på noe vis? Og denne djevelmasken, hvilken rolle spiller den, og hvor i all verden har den blitt av? Finnes det demoner, djevelskap og andre uhumskheter, siden så mange så slike fremtoninger i 1963? Når selv Bjørn Beltø får overnaturlige opplevelser i jakten på en løsning, ja da er det alvor!
Tom Egeland har et herlig, lett slentrende og humørfylt språk jeg liker veldig godt. Boka er også bygget opp i oversiktlige og lett forståelige deler og kapitler som veksler mellom nåtid og fortid. Historien er sydd sammen over lesten på en lett gjenkjennelig kodekrimoppskrift. Fakta og fiksjon danser sammen over sidene på en underholdende og til tider lærerik måte. Dialogene flyter også naturlig og glidende fremover. Så langt er alt bare velstand og pur leseglede. Men, så kommer et gedigent MEN, etter min mening. Plottet er imidlertid altfor enkelt. Her er det mulig å gjette seg til årsakssammenhenger skammelig tidlig i boka. Årsaken til at jeg fortsatte lesingen var på en måte å få bekreftet at jeg tok feil, det kunne ikke være så forutsigbart og enkelt med disse synene presten hadde på 1960 tallet, eller persongalleriets relasjoner. Men det var det altså.
Kjære Tom Egeland, jeg tok deg inn i varmen igjen, rett og slett fordi jeg savnet deg og Bjørn Beltø. Gjensynet var gledelig på mange måter. Du skriver jo så steike bra, hvorfor måtte du gjøre plottet så enkelt??? Som ungdomsbok står boka til en sekser på terningen, men for et voksent publikum som har noen bøker på baken i samme genre, så blir dette litt for gjennomskinnelig. Beklager altså, men terningen er lettere molefonken i dag, selv om sola skinner så blidt og lett på en lyseblå januarhimmel. Den svinger seg inn til fire blinkende øyne, som kunne blitt til fem om plottet var hakket mer intrikat.

Dette blir andre boken som jeg har lest av Tom Egeland, første var Lucifers Evangelium. Har funnet ut at Egeland sine bøker (hvertfall disse to) er ganske tungt basert på religion, gud, engler, bibelen og djevelen. Ikke det at jeg har noe i mot dette.
Denne boken har handling stortsett i et sted her i Norge som heter Juvdal, det er skjedd ett mord og Beltø pluss politi må finne ut ka som har skjedd. Selv om Beltø egentlig bare er her for å lære det historiske og ikke hjelpe til med etterforskningen.
Beltø løper rundt i byen og intervjuer alle som har noe med kirken, er i familie med, eller kjenner, eller fant folk fra de tidligere/det nye mordet som har skjedd.
Mens politiet som regel bare baserer seg på det som har skjedd rundt det siste mordet som har skjedd.
Egentlig så er det Beltø som gjør den beste jobben, han finner frem til konklusjoner, ting som har faktisk skjedd og vet ting som politiet ikke vet. Politiet tror ikke at Beltø vet noe som helst når det gjelder saken, de vil egentlig ikke ha han der, de ler når han forklarer teorier rundt demoner, djeveler og engler. Men de burde egentlig ha hørt på han :D
Handlingen er egentlig så enkelt som at et lik blir funnet utenfor kirken, det er noen mynter i hendene til personen, et pentagram rundt kroppen, noen lys på hver side, øynene ser ut som demon/djevel øyne og har en maske på seg. Så er handlingen at vi hopper frem og tilbake mellom de to tidligere drapene som skjedde og tilbake til det siste/Beltø og finner hele sammenhengen pluss hva Beltø opplever.

Jeg koste meg gjennom boken og fant den veldig interessant og spennende, forstod ikke hvem som egentlig var morderen før sent inn i handlingen (noe jeg personlig syntes var bra). Noe av det morsomste var når Beltø skulle forklare eller prate med politiet og alle hatet han fordi de ikke ville ha han der. De fortsatt og fortelle han at han ikke skulle etterforske folk, men etterforske historie og arkeologi. Er også litt drama rundt Beltø og kjæresten hans. Men det er ikke så viktig.
Anbefaler boken til syvende og siste.

Er stor Beltø-tilhengar, men dette var skuffande. Historien blir syltynn, og ein lurer på om det er ei ungdomsbok ein les. Satser på at dette var eit arbeidsuhell, og at neste Beltø-bok er i godt, gammalt slag.

Bjørn Beltø er tilbake, og denne gangen er tempoet skrudd noe ned, men like fullt er dette en sedvanlig fascinerende bok fra Tom Egeland. Jeg gav den en femmer på bloggen min, Skrivehula, også. skriv lenkebeskrivelse her

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil, selv om den er noe annerledes enn de forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Djevelmasken

Er svært begeistra for Brekke, altså. Selv om han begynner å bli så tøff og verdensvant at han nesten ikke er seg selv lenger. Dette er nok mer krim enn eventyr, men jeg synes det funker. Kosa meg stort gjennom hele boka.

Etter noen miserable krim fra Egeland (Lucifers evangelium og den 13. disippel), så var denne nesten tilbake til Tom Egelands beste. Litt mer spenning, så hadde det blitt terningkast 6.