Bokelskere.no

Dette var en annerledes bok. Det verste er at jeg kjenner meg en smuuule igjen. Veldig godt skrevet av den unge forfatteren. Hun har virkelig klart å beskrive glemsomheten. Anbefales 😃

Historien om Sukey er en kriminalfortelling, mens historien om Maud er en rørende fortelling om en kvinne som ikke husker lenger. Vi får virkelig medfølelse med henne og det boken gir en glimrende beskrivelse av hvordan det er å ikke huske. Maud har hjelp av lappene sine, men hun vet ikke hva som er nye og hva som er gamle lapper og derfor fører også lappene til krøllete situasjoner.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg er enig i at det er feil å klassifisere boken som krim, men den gir et sårt og glimrende innblikk i en person med Alzheimers vanskelige hverdag. Tilbakeblikkene ble litt kjedelige etterhvert, boken kunne gjerne vært strammet inn.

Veldig interessant om demens

En forunderlig bok. Imponerende hvordan forfatteren har klart å få til dette med jeg-person som er dement, forøvrig en dame med sjarm. Hun er besatt av en ustoppelig iver etter å lete etter sin gode venninne Elisabeth, som er borte. Samtidig får vi servert en historie om søsteren Sukey som forsvant nesten sytti år tidligere. Fornøyelig lesning etter min mening! Jeg ble i hvert fall sjarmert av den glemsomme 82-åringen, samtidig gir boka grunn til ettertanke om hvordan livet kan være som dement.

Men så annorlunda! En alldeles förtjusande bok som får mig som har demens i nära familj att både skratta och fälla en tår. Genialt skildrat med ett alldeles fantastiskt ovanligt perspektiv-den dementas.
Antagligen är boken mycket läsvärd även för den som inte har demens i sin närhet, men det ger onekligen en extra krydda med alla tokigheter som kan ske runt den dementa.
Jag bara älskar boken och om detta är en debutroman så blir det svårt att skriva en lika bra bok ytterligare. Fast...har författaren klarat av att så insiktsfullt skriva en spännande bok ur den dementas perspektiv så kan hon säkert skriva ur ett annat lika bra.

En bok utenom det vanlige. Selv har jeg ikke lest noe lignende før. Hele boken handler om Maud som leter etter vennen Elizabeth. Maud lider av alzheimer og forfatteren får leseren virkelig til å forstå mer av hvordan det er for de pårørende om man ikke har vært borti sykdommen før. Det var stunder i boken jeg trodde jeg led av det samme som Maud. (har jeg lest dette tidliger? Det virker så kjent) Mange gjenntagelser, og jeg syntes virkelig synd på hovedpersonen. Tilbakeblikkene og historien om søsterens forsvinning var mer spennende enn at Elizabeth var borte. Slutten ble litt for kort med for få beskrivelser i forhold til resten av boken.

Å kalle boken en krimroman ville jeg ikke gjort.

Jeg syns det var fascinerende og gripende å få et innblikk i hvordan det kan føles å være dement, og fortvilelsen hennes over å ikke vite hva hun egentlig skulle. Samtidig ble jeg litt lei etterhvert av alle gjentagelsene. Krim vil jeg nå slett ikke kalle det.

Denne boka forekommer meg besynderlig til kriminalroman å være. Forbrytelsene er denne gangen to forsvinninger – den ene nesten 70 år gammel, mens den andre slett ikke er noen forbrytelse, det har den bare vært i hovedpersonens tåkete tankeverden.
Hovedpersonen i boka er Maud, en over 80 år gammel dame som er tungt angrepet av Alzheimer. Da Maud var 12 år gammel, forsvant plutselig hennes eldre søster, Sukey. . Hun var gift med Frank, en mann med et noe frynsete rykte. Frank driver ”Gerrards flyttebyrå” og er stadig på farten. Frank er anklaget for kupongsvindel. Likevel har han en høy stjerne hos noen, bl.a. moren til Maud og Sukey fordi han i all hemmelighet skaffer henne ekstra forsyning av matvarer som er underlagt rasjonering. Men det må for all del ikke jentenes far få vite. Faren har hele tiden vært skeptisk til sin svigersønn, og når Sukey nå er borte, er han ikke i tvil om hvem som står bak. En annen person som oppfører seg litt merkelig er leieboeren Douglas, en mann som utvilsomt har et godt øye til Sukey. Douglas har tydeligvis en forbindelse med ”damen med paraplyen” eller ”den gale kvinnen” som Maud også kaller henne. Hun har sagt noe om ”fugler som fløy”. Hva kan nå det bety? Denne samme kvinnen blir så overkjørt framfor øyne på Maud og moren, og da viser det seg at hun var ingen annen enn Douglas’ mor. Det virker lenge som om politiet står helt i stampe når det gjelder etterforskningen. De skylder på at i denne tiden, rett etter krigen, er det mange mennesker som forsvinner frivillig. Men så dukker politiet plutselig opp med en koffert som inneholder Sukeys saker. Kofferten er blitt funnet på et hotellrom. Frank skrev inn sin kone, men det viser seg at damen i resepsjonen aldri så at Sukey ankom hotellet. En nabo har derimot sett at Frank forlot huset sitt med en koffert og at han kom tilbake samme kveld. Lenger kommer man aldri i etterforskningen. En nærmere utspørring i nabo- laget hjelper heller ikke. Hos noen har Frank vært ekstra forekommende, bl.a. har han hjulpet noen med å plante squash i hagen. Maud tenker tilbake på siste gang hun besøkte søsteren. Da hade Frank kommet hjem med en glassbolle fylt med utstoppede fugler som han plasserte på kaminhyllen. Sukey hadde syntes at disse fuglene med kunstige øyne og nebb så skumle ut, og hun bad Maud legge et sjal over buret. Alle disse minnene kommer tilbake til gamle Maud fordi hun san sin, Elizabeth. Maud tror at den usympatiske sønnen til Elizabeth har gjort noe med sin mor. Derfor yropper hun jevnlig opp på politistasjonen for å melde Elizabeths forsvinning. At hun hver gang får et oppklarende svar, når ikke fram til henne. Maud bor nå alene i huset sitt etter ektemannens død. Hun har en middelaldrende datter, Helen, og et tenårings barnebarn, Kathy, som besøker henne jevnlig og som må rydde opp i alle flokene som Maud ofte skaper. Helen er gartner og får ofte spørsmål fra moren om hvor det er best å dyrke squash. Et spørsmål Helen ikke forstår rekkevidden av og som Maud ikke formår å holde fast ved. Venninnen Elizabeth har hun kjent i mangfoldige år. I begynnelsen synes hun det var så interessant Elisabeth nettopp bodde i huset som hadde småstein øverst på muren. Men Elizabeth har slett ikke vært utsatt for noen forbrytelse. Hun har fått slag og har siden ligget på sykehus. Dette har helen mange ganger fortalt henne. Hun har også tatt med moren mange ganger til sykehuset, men Maud kjennes ikke ved den forandrede kvinnen i sykesengen. Så dør Elizabeth, og begravelsen avholdes. Da demrer noe for Maud. Det var jo her i denne hagen at Frank i sin tid hjalp naboen med å plante squash. Småsteinene oppe på muren viser at det er det samme huset. Maud får nå datteren til å grave i denne hagen, og ganske riktig: de finner levningene etter et menneske. Politiet blir varslet og kan konstatere at det er stått hull på kraniet. Sukeys hode må den gang ha blitt truffet av noe hardt. Kanskje var det glassbollen med fuglene som Frank slo i hodet på sin kone. Det stemmer jo med det den ”gale kvinnen” fortalte.

Det gjorde så inntrykk på meg å lese denne! At den omtales som krim synes jeg ikke passer i det hele tatt. Jeg fikk et så tydelig innblikk i hvor frustrerende det må være å bli dement. Hvor rotete alt blir og hvor forvirret et menneske blir når det opplever at ens egen hjerne ikke lenger spiller på lag med en selv. Jeg synes tilbakeblikkene i livet hennes er så skjøre og fine. og jeg ble så utrolig glad i Maud. Mens jeg hørte denne lydboka ble jeg nesten litt usikker på min egen hukommelse, men historien i boka husket jeg klart og tydelig selv om jeg ikke helt husket hvorfor jeg plutselig stod inne på kjøkkenet. Jeg tror det var innlevelsen i boka og empatien jeg følte for Maud.