John Irving har gitt meg mange litterære oppturer etter at jeg leste ”Garps bok” på midten av 80-tallet. Garps bok (1978) er allerede blitt en klassiker, sammen med "Siderhusreglene" (1985) og "En bønn for Owen Meany" (1989). Romanene hans kjennetegnes av svær humor, spesielle, særpregede personer (på grensa til det overnaturlige) og en sprudlende fortellerglede.
Jeg anbefaler nye Irving-lesere å starte med titlene over. ”I en og samme person” (2012) er ikke helt i samme klasse. Den er skrevet i sedvanlig Irvingsk stil. Men i sin iver etter å krydre og fargelegge teksten syns jeg han har en tendens til å glemme framdriften, og dermed blir fortellinga noe stillestående og småkjedelig. Dette er mest framtredende i starten av boka, det blir bedre etter hvert.
Dette er min første Irvingbok, og jeg tror ikke det blir min siste. Det tok nærmere 300 sider før jeg følte jeg kom "inn i handlingen", noe jeg syns er rimelig drøyt. Vurderte flere ganger å avbryte boken og gruet meg til hver gang jeg skulle lese videre, men da jeg endelig kom igang ble jeg stor fan av boka. Kunne ønske den varte mye lengere. Tommel opp!
Har satt boken på vent etter å ha lest halve.
Älskade den här bokens karaktär och ska nu läsa om den för att se om jag kan njuta lika mycket en andra gång...
I EN OG SAMME PERSON av John Irving: På side femti fikk jeg nok. Nok av overdreven bruk av paranteser, nok av en tekst som minner mer og mer om et tragisk komishow, nok av utsvevende poenger som ikke har særlig forankring i handlingen. Min opplevelse av de femti første sidene er at Irving sliter med å begrense seg selv og derfor hiver inn alt han kommer på å skrive ned. Det filteret som nødvendigvis avler etter mitt skjønn gode bøker har han forkastet. Jeg blir rastløs av å lese denne boken. For ikke å nevne oppgitt. Sint rett og slett.
Jeg får lyst til å si: det er ikke deg det er noe galt med, det er meg". Kjærlighetsromaner har aldri fengt meg så denne boka skummet jeg bare gjennom da det gikk opp for meg at den er a la en legeroman bare i ny innpakning. Homser og transer gjorde ikke boka mer spennende for min del. Sorry, bortkastet tid...
som vanlig hos Irvingstartet boken med at jeg lurte på om jeg skulle gidde å lese videre- men erfaringen med den forfdatteren gjorde at jeg holdt ut og det lønte seg!!! Han bare smelter stoffet inn i bevistheten Karakterene får liv og det blir dr4iv og nerveog etter hvert nøster han også elegant inn alle trådene. En fryd å lese
Var nok ikke forberedt på innholdet i denne boken. Har ikke lest noe tidligere av Irving, men da min søster hadde både lydbokversjonen og den innbundne boken lånte jeg lydboken. Denne hører jeg på når jeg vasker og henger opp klær og alt annet arbeid som følger med når en forvandler skitne klær til rene klær igjen. I samme rom er ofte sønnen, da oppholdsrommet hans er like ved. Hans syntes rett og slett det var litt ekkelt å høre brydd stykker av denne boken. Det kan jeg forstå, mens jeg som da har hørt det hele har en litt annen oppfatning. Det blir nærmest å sammenligne med en actionfilm, om en bare ser brydd stykker er det bare høylyd og pang-pang. Dette er nok den boken som har gitt meg den mest omfattende innføring i livet til en biseksuell. Og da dette ikke er en del av min verden, var det en ny verden. Men jeg syntes skildringen var god. Som så mye annet i livet synes jeg det er samsvar med den historiske utvikling som i dette tilfellet startet på 1920-tallet om en tenker på bestefaren og frem til i dag, og at en kan overføre den til ens egen personlige utvikling når det gjelder holdning til denne gruppen av mennesker. Med det mener jeg at for mitt vedkommende hadde jeg en barndom der en trodde at slike ting ikke fantes, så fikk en åpnet opp øynene i løpet av ungdomstiden. Da var det jo synd og skam, mente de fleste. Selv mener jeg jo at jeg aldri var så bastant. Nå er det vanlig, selv om at jeg forsatt merker at min foreldregenerasjon enda ikke er fortrolig med homoseksualitet. Denne boken beskriver en persons liv frem til "i dag" om hvilke opplevelse og utfordringer han har hatt. Det som kanskje var min største aha opplevelse var når hovedpersonen nok så tidlig i boken redegjør for motstand mot å inneha stempelet homofil. Verden er fremdeles ikke lett, men jeg håper at den blir bedre mens vi lever, og ikke verre.
Denne boken endte jeg opp med å avbryte. Det er det ikke så ofte jeg gjør. Men må si jeg ble litt skuffet over John Irving. Jeg har lest flere av hans andre bøker med stor fornøyelse, og hadde gledet meg til å lese denne. Tematikken hørtes også så spennende ut. Men den ble rett og slett for anmasende og rotete, med dårlig flyt. Mulig jeg er litt vel kritisk her, men jeg kom rett fra en annen bok som grep meg så veldig, så mulig jeg prøver meg på den igjen senere.