Bokelskere.no

Denne boka endret livet mitt. Det er ei bok som utfordrer hele vår tenkemåte, og som kritiserer kapitalismen og økonomisk vekst. Et spørsmål Mino stiller seg i boka er "Hva går veksten på bekostning av?", noe man ikke får direkte svar på, men som navn allikevel kan tenke seg fram til. Boka er sjokkerende, og til tider direkte grusom, men samtidig er den veldig befriende. Mino blir med i den beryktede "Sommerfugl ligaen" , og selv om man kan hate og mislike handlingene hans, forstår man samtidig hvorfor han gjør som han gjør.

I boka stilles man også ovenfor et etisk dilemma: Dersom noen dreper jorda vi bor på, er det galt å drepe dem da? De fleste ville svart ja på dette spørsmålet. Mino svarer nei. Og det er befriende og herlig, men samtidig urovekkende å tenke på. Dette er ei bok om hvordan menneskene er i ferd med å ødelegge det som har gitt oss liv; planeten vår, Jorda. Boka stiller også spørsmålstegn ved om all terror er feil, om hva terror egentlig er, og HVEM som utfører den verste terroren. Denne boka ga meg mye å tenke på, og mange av de meningene jeg bærer på, har grobunn i denne boka.

En bok som utfordrer hele vår tenkemåte, som kritiserer kapitalismen og mantraet om økonomisk vekst. Hva går veksten på bekostning av, er det retoriske spørsmålet Mio stiller i "Mengele Zoo". Boka er sjokkerende, til tider grusom, men samtidig befriende. Mio blir en "økoterrorist", og selv om man kan forakte handlingene hans forstår man samtidig hvorfor han gjør som han gjør. En bok om hva vi som enkeltmennesker er villige til å gjøre for å redde planeten vår, og et etisk dilemma: Dersom noen dreper jorda vi bor på, er det å drepe dem en forbrytelse da? De fleste ville svart ja på dette spørsmålet. Mio svarer nei. Og det er befriende herlig og tankevekkende. En bok om radikalisering og hvordan menneskene er i ferd med å ødelegge det som har gitt oss liv: Planeten vi bor på. Det er en bok som stiller spørsmålstegn ved om det stemmer at all form for terror er gal, som vil ha oss til å tenke over om det finnes "legitim" terror og hvem som definerer hva terror er. Den enes frihetsforkjemper er den andres terrorist, og så videre.

Favorittsitat:

"Señores y señoritas. La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom. Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måe å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Gå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?" - professor Constantino Castello Cruz, Mengele Zoo

Unorsk norsk litteratur. Jeg bare elsker den ærlige måten forfatteren forteller og beskriver ting, både nydelig og brutalt på en gang. Og en tematikk aktuell som bare det.

av Gert Nygårdshaug. Utgitt første gang 1989.

Forlaget Cappelen Damm skriver:

"Han er født i regnskogene. Han elsker duftene, lydene, alt det grønne, jungelens mangfold av liv. Han er sommerfuglsamleren som jakter på de sjeldneste av de vakre sommerfuglene. Men så en dag rammer katastrofen, ødeleggelsen, utslettelsen også hans landsby. Han er plutselig midtpunktet for de store regnskogenes tragedie. Da blir fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa selv en sommerfugl, den fryktede, sølvglinsende Morpho, som med jungelens eget dødbringende våpen flyr ut i verden og sprer terror og skrekk.

Med denne romanen kombinerer Gert Nygårdshaug mesterlig sin frodige fortellerevne og fantasi med et spenningsdrama skåret ut av et stykke latinamerikansk virkelighet. Her knytter detaljrikdommen og fabuleringen sammen alt det umulige til det mulige, slik at helhetens mirakel blir synlig som en ytterst provoserende konsekvens".

Dette var i grunn en grei bok. Etter en lang rekke med familiedramaer, psykiske lidelser etc var fortellingen om Mino noe ganske annet. Jeg vet ikke helt hvorfor den er kåret til en av folkets favoritter, for SÅ fantastisk fant jeg den ikke. Romanen har et bilderikt språk og en ganske engasjerende handling. Det som kanskje er best er selve tematikken som romanen tar opp, nemlig hvordan multinasjonale selskaper graver seg innover i regnskogen. De ødelegger økosystemer, fordriver urbefolkningen etc. Tematikken er like relevant i dag, som da romanen først kom ut i 1989. Jeg vil hevde at romanen er litt lang, og at noe av innholdet kunne ha vært sløyfet. Jeg liker romaner hvor tematikken er litt mer jevnt. Dette kan leses som et tydelig politisk innlegg i en pågående (!?) debatt. Det har kommet oppfølgere til romanen, blant annet Himmelblomstreets muligheter i 2005, men jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang begynner på disse. Du kan følge Nygårdshaug på Facebook.

Så mange klisjeer i en og samme bok skal man lete lenge etter!

Er Nygårdshaug større enn Ibsen?

For vel 25 år siden satte Gert Nygårdshaug seg fore å skrive en roman om ødeleggelsene av regnskogen i Latin-Amerika. Et prisverdig prosjekt, som kan se ut til å ha gitt oss historiens beste norske bok. I hvert fall ble «Mengele Zoo» kåret til tidenes beste i 2007, i en avstemning der folk flest fikk stemme.

Men her er det noe som ikke stemmer. Riktignok har marxist-leninister av og til skrevet gode bøker, også Nygårdshaug selv. Men dette produktet oser av hat til USA samt de fleste av landets innbyggere. Dette har han felles med deler av norsk venstreside, men neppe med boklesere flest, skulle jeg tro.

Bokens karakterer er de rene karikaturer: enten 100 % gode eller 100 % onde. Blant de godes forbilder nevnes Lenin, Stalin og Gaddafi (!) Hovedpersonene er fire prektige terrorister som den dyktige forfatteren får oss til å like. Deretter innvier han oss i hvordan de tenker: «Makthavernes moral har hjernevasket tre fjerdeler av menneskeheten.» Det fremgår at det her dreier seg om budet «Du skal ikke drepe». Men: «Kaller fisken det ‘å drepe’ når den snapper en flue fra overflaten? Er jaguaren en morder når han vender tilbake til sine sultne barn med en tapir i kjeften? (…) De gjør bare det som er nødvendig. Slik vi gjør» (s. 431).
Den som starter de nødvendige drapsorgier er Mino. Som elleveåring er han vitne til at alle andre i jungellandsbyen blir massakrert av soldater, på ordre fra en entreprenør fra USA. (Det er, som kjent i enkelte kretser, sånt de driver med.) Selv blir Mino reddet av den omreisende tryllekunstneren Isidoro; en av de gode. Han blir Isidoros medhjelper, og noen uker senere holder de to forestilling i en landsby et annet sted i landet. Noen soldater, kalt «armeros», nekter å betale inngangspenger og kaller ham en horunge. «Så tok han to skritt mot den nærmeste armerosen, en med fete lepper og plirende, onde øyne. Fra lommen sin hadde Mino tatt opp pinnen han skulle bruke til å tenne talgboksene med. Den stakk han hurtig og og presist inn i øyet på armerosen, boret den innover til den stoppet mot kraniets bakre vegg.» (s. 92).

Soldaten hadde ikke hatt noe med massakren å gjøre. Men han var soldat, og hadde altså onde øyne. Mino og hans mentor må stikke av, og Isidoro er redd han skal få skyldfølelse. Derfor sier han: «Dette landet er vondt for oss begge. Du gjorde helt riktig da du punkterte hjernen på denne armeroen. Selv om vi begge hadde blitt drept, gjorde du helt riktig.» (Forfatterens kursivering, s. 100.) «Da smilte Mino og øynene hans lyste i gløden fra bålet».
Nygårdshaug har som kjent satt opp en plakett i hagen sin der han hyller terroristene fra 11. september 2001 for å ha gitt USA «en smekk». Selv foregrep han denne gledelige begivenhet alt i 1989, da han lot sin helt Mino sprenge en skyskraper et annet sted i USA. Over 700 mister livet, men «etter noen uker begynte det meste å falle til ro (…) og to hundre millioner hamburgermunner åpnet seg igjen til sultne glefs» (s. 333). Senere (s. 400) tenker vår helt resignert at at «Det var mange å ta av. Det var minst to hundre millioner for mange.»
En liten digresjon: Midt på sekstitallet klarte jeg å få et relativt ukjent band kåret til Norges beste, i en lignende avstemning. Det var enkelt. Det var bare å sette fansen i sving med å sende kladdebøker og lignende rundt i klasserommene. Jeg hadde vært med å starte dette Norges første (noen vil si andre og nest beste) soulband blant jazzmusikerne på Club 7 et par år tidligere, men var ikke selv med i bandet lenger. «Stem på dene lapen» sto det på noe av det jeg fikk inn, sammen med en opplysning om at de som var for Public Enemies kunne undertegne. Så var det bare å gå opp til Svein-Erik Børja i NRK og levere stemmene, som slo favoritten Pussycats ned i støvlene.

Avstemningen som valgte en under middels god bok av en ganske god forfatter til Norges beste, ble også arrangert av NRK m.fl. Nå for tiden gjør Internett og SMS det enda enklere å starte en kampanje. Da jeg skrev ovenstående visste jeg ikke om det var slik den vant, jeg bare antok det. Det viste seg at antakelsen stemte: På Dagbladets nettsider (http://www.dagbladet.no/kultur/2007/06/01/502278.html) står det at det var mobilisering på Facebook som sikret seieren. Ser ikke arrangørene at en slik avstemning er den rene parodi på en meningsmåling, og fullstendig verdiløs som uttrykk for «folkets» mening? Bare 624 stemmer skulle til for å slå bøker som «Sult», «Peer Gynt» og «Pan», som kom på plassene 5 til 7. Saabye Christensens «Beatles» slo dem alle. Ingen av Bjørneboes og Mykles verker kom blant de 10 beste; noe som krevde 67 stemmer fra millioner av lesere. Det samme gjelder Ludvig Holberg, Olav Duun, Tarjei Vesaas osv. osv. For ikke å snakke om lyrikerne, med Wergeland og Olaf Bull i spissen. Dermed er det vel vedtatt at Nygårdshaug er større enn Ibsen og Hamsun. Hvorfor blir han ikke nominert til Nobelprisen?

Å redde miljøet er den viktigste og vanskeligste oppgaven verden står overfor. Heldigvis er situasjonen ennå ikke fullt så svart som Nygårdshaug malte den alt på åttitallet. Vi har dårlig tid, men voldsromantisk eskapisme er til liten hjelp.

Ronnie Johanson

Lesber, men ikke mer. Temaet er bra, men språket er ikke godt nok.

Gutten Mino lever i pakt med naturen sammen med familien sin i jungelen. Faren forsørger familien ved å jakte på sjeldne og vakre sommerfugler, som han preparerer og selger. Den kapitalistiske verden nærmer seg faretruende, og skogen hogges ned uten at urbefolkningen får ta del i rikdommene.

En dag blir alle i landsbyen massakrert, og kun Mino overlever. Han står nå helt alene og må klare seg selv. Hatet mot gringoene er stort, og nå starter en reise gjennom flere land. Mino blir terrorist, og det gode formålet er redning av regnskogen og menneskeheten. Kjærligheten til Maria, som sitter i fengsel pga. ham, holder ham oppe.

Boka kan leses som et oppgjør mot kapitalismen, som en vekker mht. alt vi moderne mennesker har mistet ved å fjerne oss fra naturen, og den er ikke minst et oppgjør mot vår oppfatning av hva terrorisme egentlig er. For hvem er nå egentlig "terroristene" i vårt samfunn? Boka gir mellom linjene også en forklaring på hvordan verden skaper terrorisme. Når "den siviliserte" verden truer et samfunn eller en minoritet, skapes det et hat som er egnet til å forrykke alt vi i dag kjenner til. Først og fremst er imidlertid dette en vakker og godt skrevet bok!

Dette var den første boka jeg leste av Nygårdshaug, men etter dette har jeg lest mange!