Bokelskere.no

Boken var fengslende fra første side. Historien er godt fortalt og tankevekkende. Det eneste som ikke ga den topp karakter er at den ble litt vel langdryg på slutten, karakterene i boka fremsto veldig svart/hvitt der de snille var pene og de slemme var stygge. Men alt i alt en god bok.

Første tredjedel av denne boken fanget meg. En gripende historie i orginale omgivelser. Etterhvert "fadet" spenningen og jeg klarte ikke å holde interessen gjennom hele boken. Siste tredjedel ble for meg for likt en ren gjenfortelling med lav spenningsfaktor.

Mengele Zoo er spennende, medrivende, sår og slående på en gang. Forfatteren er poetisk i ordvalget og samtidig rå i skildringene av brutaliteten hovedpersonen møter underveis. Selv om romanen er fra 1989, er den fortsatt aktuell med tematikk om økologi og biologisk mangfold, imperialisme og storkapitalens krefter.

Fattiggutten Mino er født i regnskogen og lever et harmonisk liv med familien. Faren lærer han om entomologi (læren om insekter), særlig om hvordan han kan fange de skjøre og vakre sommerfuglene. Senere skal Mino bli kjent under mange alias og bli leder for den treffsikre sommerfuglligaen.

Aktuell lesning både for ungdom og voksne- innertier av Gert Nygårdshaug 🦋

Den er så gripende at man møter seg selv i døren om viktige moralske verdier på en måte som gjør at den endrer deg som menneske. I alle fall gjorde den det med meg. Meget sterkt og gripende. Advarsel: Ikke tro at du er ferdig med den når siste side er lest, for du kommer til å "bære" den med deg videre. Hver eneste dag er jeg redd for.

Første bok i serien om jungelgutten Mino. Mino og vennene vil ta vare på verdens jungler og tar i bruk drastiske midler for å spre budskapet. Den blå Morpho sommerfuglen blir gjengens symbol. Kåret til folkets bok for noen år siden.

Fekk mykje interessante tankar og filosofiar om livet, terror og miljøvern. Boka har for mykje elende og grusomheit for meg. Vanskeleg å hengje med i alt heile tida.

Veldig enig i det flere skriver her (blant annet det Jostein R. skriver).

Mino og denne magikeren (Isodoro) forfekter altså en verden hvor vi tar bedre vare på naturen (flott!), samtidig som de samler sommerfugler, dreper dem og selger dem til turister; også må de jo drepe en anaconda, for de har så lyst på skinnet (jada, jeg vet at dette blir i en litt annen kategori enn å rasere regnskogen for kapital, men likevel). De er imot kapitalismen, samtidig som de ikke har noen problemer med å "bruke" ideologien selv når det passer best. Dette muldyret til magikeren, President Pingo heter det, er tydeligvis viktig for ham (og en god venn?), men han har ingen problemer med å selge det for å få penger til å kjøpe seg hus ved havet, samtidig som han tydeligvis har tjent nok penger i massevis.

Ganske utrolig at en unggutt på 14-15 år er helt elite når det kommer til soldatferdigheter, og til og med når han ligger med brukne ribbein, avskåret øre og ødelagt underliv. Å drepe en fire-fem leiesoldater er ikke noe problem, selv i denne tilstanden.

Det er så mange ting som irriterer meg ved denne boka; det er nesten så det ikke henger helt sammen.

Temaet er uten tvil viktig, og kudos for at forfatteren tar opp dette, men historien og hovedpersonene er ofte lite troverdige, mener jeg.

Da jeg var i innspurten av denne boka på hytta nå nettopp spurte jeg min datter ved frokosten: Må det terror til for å redde kloden? Heldigvis fnyste min datter til svar. ”Da er jo hele poenget borte for da er det hvertfall ikke håp-!” En slik bok om regnskogen og miljøterrorisme setter mange tanker i sving. Fire superhelter med sommerfuglen som sitt symbol setter verden på hodet med grusomme og dødelige hevnaksjoner over ulike multinasjonale selskapers brutale herjinger med regnskogen og de innfødte. Nygårdshaugs fantastiske fortellerevne sparer ikke på noe, her får jeg assosiasjoner både til ”Shantaram” og ”Menn som hater kvinner.” Og så sitter jeg igjen med veldig blandede følelser etter å ha lest denne boken. Det er nådeløst og fryktelig det som skjer med verden. Hva skal vi mennesker gjøre for å berge oss og kloden vår?

Det er magne grundige omtaler om denne boka. Jeg ønsker bare å skrive noen få ord om hvorfor denne boka opplevdes så skjelsettende for meg.

Vi følger Mino fra barndom til ungdom, og forstår så lett hvorfor han handler som har gjør. Jeg elsker hvordan hjertet mitt banker for saken hans, hvordan jeg nesten skulle ønske at Mino og gjengen kunne dukke opp på virkelig. Så klart jeg ikke er for terrorisme, men takket være denne boka forstår jeg bedre hvordan noen kan bli terrorister i lys av en sak som er så viktig for dem. Jeg støtter Mino fullt og helt i hans ønske om å redde jungelen. Jeg er på terroristens side. Boka har gitt meg et dypere nivå av forståelse for mennesker.

Anbefales!

Tidenes beste norske bok er dette ikke, men den har sine øyeblikk. Den første halvparten, med oppveksten i jungelen, og Minos coming of age, både sammen med den omreisende magikeren og fram til han slår seg ned i huset ved havet, er svært god. Vandringene med magikeren minnet meg litt om Cormac McCarthys "The Road", og i denne delen av boken er det et hjerte som blir borte i særlig den siste tredelen. Som spenningsroman og ren underholdning fungerer også slutten av boka, og jeg har lyst til å lese oppfølgeren. Men i mine øyner flater personene ut, og noe av sympatien for Mino, og troverdigheten i historien forsvinner i takt med oppramsingen av terroraksjoner.