Bokelskere.no

Vel, hva skal jeg si? Dette var ikke en bok jeg valgte å lese selv, den ble valgt av et medlem i lesesirkelen min. Jeg hadde ingen forventninger til boken, men jeg følte likevel et slags forventningpress på meg selv mens jeg leste. "Dette er den beste boken jeg har lest", "Den perfekte roman" osv skriver veldig mange her inne, og terningene viser både fem og seks prikker. Hvorfor den er så bra, klarer ikke de fleste å sette fingeren på.

Stoner er en lavmæl og rolig bok med mye følelser. For meg var ikke dette den STORE leseopplevelsen, jeg sitter ikke igjen med noe inntrykk av at dette er det beste jeg har lest. Jeg må innrømme at det får meg til å føle meg litt mislykket, dum eller treg i oppfattelsen. Her sitter en bibliotekar og sier at hun ikke er bergtatt boka, hvordan kan det ha seg til?! Det er ikke det at jeg synes den er dårlig eller kjedelig, tvert i mot. Jeg likte den, men synes den var helt ok. Den gav meg ikke det samme som Vindens skygge, boka som gjorde at det gikk opp for meg hvor mye jeg elsker litteratur og bøker. Dessverre.

Boka vert kalla eit meisterverk og ein perfekt roman. Det kan vera mange motiv for å seia slikt, men det er ikkje sant.

Det er vel ikkje umogleg at boka prøver på å vera ein slags "perfekt roman" eller ein slags sjablongroman, men boka seier ikkje det. Det påfallande for meg er kor "konvensjonelt" eller "logisk" alt er. Til og med språket, som for øvrig er godt handverk, klart og utan unødvendig dilldall. Og den kronologiske fortellinga av eit liv. Kor opplagte ting som skjer, og ubalansen i komposisjonen som kjem av dette, det vil seia at dei 160 første sidene verkar for det meste unødvendige når ein ser på siste del av boka, der dei få "saftige" delene kjem (då er eg usikker på om det er ein slags kiosklitteraturhunger som gjer dei interessante for meg, eller om det er noko anna).

Det var ting eg likte i siste delen av boka, innsikter og "klokskap", svært gjenkjennbart, kanskje så enkelt og opplagt gjenkjennbart at det kunne forvekslast med det geniale, det vil seia det som alle trur dei kunne ha sagt om dei berre kom på det først. Eg lurar på om det er desse tinga som får folk til å lika boka.

Langt ifra noe mesterverk i mine øyne og jeg sitter igjen med følelsen av å ha blitt fanget av klørne til bokklubbenes knallharde markedsføring. Lavmælt, dyster og kjedelig. Ble ferdiglest ved hjelp av sidehopping. Ikke en bok jeg kommer til å anbefale.

Mange av dere har vel lest John Williams Stoner. Har du ikke gjort det, så gjør det. Det er en nydelig bok. Den er lavmælt, vakkert skrevet, stemningsfull, trist, fin, kjærlighetsfull til både mennesker og litteraturen.
Jeg hørte boka innlest på svensk av Bjørn Granath, som gjorde det aldeles fortreffelig. Eneste minuset med boka var at den tok slutt.

I sitt førtitredje år oppdaget William Stoner det andre, langt yngre, hadde oppdaget før ham: at den man elsker først, ikke er den man elsker sist, og at kjærligheten ikke er et mål, men en prosess hvorigjennom en person forsøker å bli kjent med en annen.

Stillferdig skrevet om et menneskes skebne, og om hvordan tilfeldigheter er med på å styre hvor livet vårt tar veien. Fantastisk skrevet rett og slett.

Denne boka er absolutt å anbefale. For meg ble det en bok jeg ikke ville legge fra meg, samtidig som jeg måtte gjøre nettopp det for å få den til å vare så lenge som mulig! :) Det er jo en relativt kort bok, på "bare" 271 sider. Samtidig er den likevel omfattende og jeg føler den gir leseren utrolig mye på disse sidene. Jeg ble grepet av historien, og satt hele tiden og lurte på hvordan det ville gå videre med Stoner. Jeg brukte omtrent 6 dager på den, og da leste jeg i et behagelig tempo og virkelig koste meg med boken. Hva kan jeg lese nå, som vil gi en tilsvarende opplevelse? Neimen om jeg vet :o

Årets største leseropplevelse!! Stillferdig, sterk og med et nydelig, flytende språk!

Jeg likte den godt, men spesielt i begynnelsen var den ganske treg. William Stoner vokser opp på en gård sammen med sine foreldre, men blir sendt på universitetet for å studere jordbruk. Mens han studerer oppdager han imidlertid litteraturfaget som blir hans store lidenskap og drar aldri tilbake til foreldrene sin gård. Stoner brenner for arbeidet sitt som han etterhvert får på universitetet og kjemper ikke for spesielt mye annet i livet enn faget sitt. Det får vi se både i ekteskapet og i forholdet til datteren der han er passiv i konflikt, mens når det oppstår en langvarig konflikt på universitetet står han på sitt idet hans faglige integritet utfordres.

Både boken og mannen Stoner er veldig stillferdige og gir inntrykk av et lite begivenhetsrikt liv selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Boken er ikke spesielt tung og ganske eksplisitt i språk og handling, men jeg synes den har litt for lite driv til å bli en absolutt favoritt hos meg. I scenene med konen Edith og i konflikten på universitetet tar det seg veldig opp og det er de sterkeste delene synes jeg. En bok som gikk fra å være en jeg aldri hadde hørt om da den ble foreslått i lesesirkelen til å bli veldig opphauset. Boken kom egenlig ut på 60-tallet, men har av ulike grunner fått en renessanse nå og blitt oversatt til flere språk, blant annet norsk. Jeg leste den på engelsk og kan absolutt anbefale den.

Fantastisk bok! Denne tåler å bli lest flere ganger.

William Stoner blir født inn i en lutfattig bondefamilie, men faren klarer likevel å skrape sammen nok penger så William kan starte på universitetet for å studere agronomi. Stoner forelsker seg i skolen, og det hele ender med at han aldri forlater den.

En stillferdig historie som rommer så mye. Den må bare leses!