Bokelskere.no

John Irving har gitt meg mange litterære oppturer etter at jeg leste ”Garps bok” på midten av 80-tallet. Garps bok (1978) er allerede blitt en klassiker, sammen med "Siderhusreglene" (1985) og "En bønn for Owen Meany" (1989). Romanene hans kjennetegnes av svær humor, spesielle, særpregede personer (på grensa til det overnaturlige) og en sprudlende fortellerglede.

Jeg anbefaler nye Irving-lesere å starte med titlene over. ”I en og samme person” (2012) er ikke helt i samme klasse. Den er skrevet i sedvanlig Irvingsk stil. Men i sin iver etter å krydre og fargelegge teksten syns jeg han har en tendens til å glemme framdriften, og dermed blir fortellinga noe stillestående og småkjedelig. Dette er mest framtredende i starten av boka, det blir bedre etter hvert.

Det er et noe aparte ved både miljøet og personene somvi her møter. Boka er godt skrevet, og vi blir sugd inn i noen av beskrivelsene her. Selv om mange ord benyttes, er det kanskje ikke så mye innhold som formidles. Følelsen jeg satt igjen med til slutt, er alt dette er for privat til virkelig å være interessant.

Boka er bygd opp rundt livet til personen William (Billy) Abbot. Vi følger ham fra han er gutt på 1950-tallet til han er blitt en eldre mann, og det er først og fremst det erotiske livet hans som handlingen kretser rundt. Billy har vokst opp uten far. Hans egentlige far må ha vært oppsiktsvekkende ung da Billy ble unnfanget. Disse to møtes senere bare ved et par anledninger. Billy vokser opp i et miljø der amatørteater spiller en viktig rolle.. Skuespillerne her er stort sett menn, og det er hans bestefar som spiller alle de store kvinnerollene. Som gutt er Billy forelsket i sin egen stefar. Denne tar ham med til det offentlige biblioteket der Billy ber om å få låne bøker som handler om ”å forelske seg i feil personer”. Her blir han kjent med bibliotekaren Miss Frost som egentlig er en mann ved navn Store Al og 20 år eldre enn Billy. De to innleder etter en tid et forhold som fører til at Miss Frost mister jobben da det blir oppdaget. Billy er da elev ved en kostskole for gutter. Her er også den noe mystiske Kittredge elev samt Tom Atkins (som på daværende tidspunkt oppfattes som en pingle). Senere drar Billy på Europaferie med den sistnevnte. Ellers spiller jenta Elaine en viktig rolle i livet til hovedpersonen. Tidvis bor de to sammen. Elaine ble i studietiden etter en episode med den godeste Kittredge. Da grep guttens mor inn, tok Elaine med på reise og sørget for abort. Elaine omtaler senere samværet med Mrs. Kittredge som noe grufullt.

Aids-epidemien som herjet på 1980-tallet har fått stor plass i boka. Den ene etter den andre av Billys gamle venner blir syke og dør. Ofte er Billy til stede på dødsleiet. Særlig hjerteskjærende er skildringen av Tom som dør mens de to barna hans er til stede.

Billy livnærer seg som forfatter. På slutten av yrkeskarrieren blir han også engasjert som lærer. Lenge lurer Billy og Elaine på hvordan det har gått med vennen Kittredge. Så får de høre at han er død og har etterlatt seg kone og en sønn. Mange år senere blir Billy oppsøkt av denne sønnen som er svært lik sin far.

Et viktig tema i boka er homoseksualitet. Billy selv har en bifil legning eller biseksuell som han selv foretrekker å si. Direkte skildringer av seksualakter er det lite av i boka. Heldigvis. Derimot er mye konsentrert om den store trusselen, sykdommen AIDS. Prisverdig er det. Men jeg synes ikke boka fenger i stor nok grad. Kanskje er det på grunn av manglende enhet, manglende spenningsoppbygning.

Dette er min første Irvingbok, og jeg tror ikke det blir min siste. Det tok nærmere 300 sider før jeg følte jeg kom "inn i handlingen", noe jeg syns er rimelig drøyt. Vurderte flere ganger å avbryte boken og gruet meg til hver gang jeg skulle lese videre, men da jeg endelig kom igang ble jeg stor fan av boka. Kunne ønske den varte mye lengere. Tommel opp!

Har satt boken på vent etter å ha lest halve.

Älskade den här bokens karaktär och ska nu läsa om den för att se om jag kan njuta lika mycket en andra gång...

I EN OG SAMME PERSON av John Irving: På side femti fikk jeg nok. Nok av overdreven bruk av paranteser, nok av en tekst som minner mer og mer om et tragisk komishow, nok av utsvevende poenger som ikke har særlig forankring i handlingen. Min opplevelse av de femti første sidene er at Irving sliter med å begrense seg selv og derfor hiver inn alt han kommer på å skrive ned. Det filteret som nødvendigvis avler etter mitt skjønn gode bøker har han forkastet. Jeg blir rastløs av å lese denne boken. For ikke å nevne oppgitt. Sint rett og slett.

Jeg får lyst til å si: det er ikke deg det er noe galt med, det er meg". Kjærlighetsromaner har aldri fengt meg så denne boka skummet jeg bare gjennom da det gikk opp for meg at den er a la en legeroman bare i ny innpakning. Homser og transer gjorde ikke boka mer spennende for min del. Sorry, bortkastet tid...

som vanlig hos Irvingstartet boken med at jeg lurte på om jeg skulle gidde å lese videre- men erfaringen med den forfdatteren gjorde at jeg holdt ut og det lønte seg!!! Han bare smelter stoffet inn i bevistheten Karakterene får liv og det blir dr4iv og nerveog etter hvert nøster han også elegant inn alle trådene. En fryd å lese

Var nok ikke forberedt på innholdet i denne boken. Har ikke lest noe tidligere av Irving, men da min søster hadde både lydbokversjonen og den innbundne boken lånte jeg lydboken. Denne hører jeg på når jeg vasker og henger opp klær og alt annet arbeid som følger med når en forvandler skitne klær til rene klær igjen. I samme rom er ofte sønnen, da oppholdsrommet hans er like ved. Hans syntes rett og slett det var litt ekkelt å høre brydd stykker av denne boken. Det kan jeg forstå, mens jeg som da har hørt det hele har en litt annen oppfatning. Det blir nærmest å sammenligne med en actionfilm, om en bare ser brydd stykker er det bare høylyd og pang-pang. Dette er nok den boken som har gitt meg den mest omfattende innføring i livet til en biseksuell. Og da dette ikke er en del av min verden, var det en ny verden. Men jeg syntes skildringen var god. Som så mye annet i livet synes jeg det er samsvar med den historiske utvikling som i dette tilfellet startet på 1920-tallet om en tenker på bestefaren og frem til i dag, og at en kan overføre den til ens egen personlige utvikling når det gjelder holdning til denne gruppen av mennesker. Med det mener jeg at for mitt vedkommende hadde jeg en barndom der en trodde at slike ting ikke fantes, så fikk en åpnet opp øynene i løpet av ungdomstiden. Da var det jo synd og skam, mente de fleste. Selv mener jeg jo at jeg aldri var så bastant. Nå er det vanlig, selv om at jeg forsatt merker at min foreldregenerasjon enda ikke er fortrolig med homoseksualitet. Denne boken beskriver en persons liv frem til "i dag" om hvilke opplevelse og utfordringer han har hatt. Det som kanskje var min største aha opplevelse var når hovedpersonen nok så tidlig i boken redegjør for motstand mot å inneha stempelet homofil. Verden er fremdeles ikke lett, men jeg håper at den blir bedre mens vi lever, og ikke verre.

Denne boken endte jeg opp med å avbryte. Det er det ikke så ofte jeg gjør. Men må si jeg ble litt skuffet over John Irving. Jeg har lest flere av hans andre bøker med stor fornøyelse, og hadde gledet meg til å lese denne. Tematikken hørtes også så spennende ut. Men den ble rett og slett for anmasende og rotete, med dårlig flyt. Mulig jeg er litt vel kritisk her, men jeg kom rett fra en annen bok som grep meg så veldig, så mulig jeg prøver meg på den igjen senere.