Dette er en fin bok om det å være tenåring, usikker, forelsket, redd og nysgjerrig på en gang. En føler med Jamie og er interessert i å se hvordan han klarer å finne veien ut av de flokene han havner i. Boken er også veldig trist mot slutten. Jeg likte den, men ble ikke helt overbevist.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette var en fin leseopplevelse! Boken er skrevet så enkelt, men får frem en dybde allikevel. Den er rørende og trist, men bærer også i seg litt håp.

Jeg likte ikke denne! Føles veldig rart ut ikke å like den når "alle" andre elsker den, og coveret er fylt med lovord. Mislikte den ikke, heller - men sitter ikke igjen med noe annet enn iver etter å begynne på ny bok.

Syntes heller ikke språket var "poetisk", slik mange anmeldere sier at det er - jeg syntes det var veldig monotont. "... føles som om", "... kjennes som om"<-- går igjen hele tiden, flere ganger i nesten hvert avsnitt. Føler meg litt "slem" som skriver dette, men jeg syntes ikke at boken levde opp til forventningene en får av coveret.

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke ble så begeistret for denne boken. For det første har den et veldig enkelt og lettlest (og, jeg tror, lettskrevet) språk. Det skinner igjennom at dette er den første boka til forfatteren, for boka er så...svevende. Den er hverken det ene eller det andre. Handlingen og plotet er ok, det er fint bygd opp og karakterene er på plass, sånn greit nok, men jeg føler at selve opplevelsene av boka forsvant helt. Jeg leste hele boken uten å føle noe som helst. Litt snodig, da dette er ment å være en sår, rørende, modig bok, etc etc. Eh?? Hvor var egentlig følelsene? Jeg følte troverdighetene forsvant litt i det superenkle språket, og du verden, så mange skildringer. Og for meg føltes det som skildringene av miljøet og hendelsene ble puttet inn for å fiffe opp boken, men det virket i motsatt retning for min del.

Både frampå- og bakpå boken er det lovord og skryt i øst og vest. En oppsiktigvekkende sterk debut? Eh. Okei, for en debut synes jeg forfatteren klarer seg godt, men den er ikke oppsiktsvekkende. Handlingen er småscener flettet inn til en historie, men alt dette har jo skjedd før. Karakterene til og med er helt ordinære.

Og når jeg leser diverse omtaler av denne boken, finner jeg ord som rørende og sår og virkelighetsnær og, det siste, poetisk. Denne boken er ikke poetisk for fem flate øre. Et eksempel: "Hun former munnen til en runding og begynner å puste i lange drag." Eller: "Jeg tar i mot ølen han rekker meg, setter meg i lenestolen og trykker metallbiten ned i boksen.." osv. Det var så mange biter og dunk og rundinger og streker og alt mulig rart.

For å ikke bare skrive kritikk, kan jeg jo si at jeg fullførte hele boken, jeg levde meg inn i det, prøvde i hvert fall, og jeg synes den er helt OK. Lesbar. Men rørende er den ikke.

Jeg skulle ønske den var en smule mer uforutsigbar. Alt som skjedde var så forferdelig "vanlig" og klisjeaktig. Men ja.. det var min mening. Hva syns dere?

En sterk bok! Litt variabel, derfor en firer.

Denne romanen likte jeg så godt. Allerede ved å lese det første avsnittet, sitert i blogginnlegget mitt ble jeg fasinert. En sjelden god bok etter min smak.

Fin bok, litt langsom

Kanskje høstens fineste debut?
Vi møter Jamie, 14 år fra London. Det er sommerferie og vi får innblikk i hvordan livet arter seg for en tenåring som ikke har det altfor lett og som vokser opp på feil side av elva.

Den deilige flyten i språket gjør lesningen poetisk og passe trist. Dette er en flott debutbok som anbefales på det varmeste! (Gleder meg allerede til neste bok fra Løkås :)

Rørende og lettlest ungdomsroman

Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på!

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ...

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om.

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Dette lover godt for et forfatterskap under utvikling i årene fremover! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

I kveld leste jeg ferdig en herlig liten perle av en bok, skrevet av 27 år gamle Ida Løkås. Det fine som flyter forbi vant Schibsteds romankonkurranse, og det skjønner jeg godt. (Uten å vite hva annet som kom inn, da, men det skal ha vært veldig bra for å kunne matche denne)

Jeg nøt språket og historien om 14 årige Jamie fra første stund, og det varte hele boken gjennom. Her var det ingen dødpunkter, bare vakkert språk, fine bilder, humor og tristesse, fine og troverdige skildringer.

Dette er en fin, men også litt vemodig roman om en gutt som ikke har det så veldig greit som lever i et tøfft miljø.

Jeg likte denne boken veldig godt og ser frem til flere romaner fra Løkås.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/12/nydelig-debutroman-av-ida-lkas-det-fine.html#more