Wow! Æ vil ha mere av Rudi! Kjærlighetens mann! :-)

Tipper denne romanen får et langt liv. Det er en murstein, men den har et voldsomt driv i seg. Jeg likte den. Men siden jeg opplevde universet som Renberg har skapt som krevende og intenst å være i, var det en form for lettelse da jeg hadde lest siste side. . Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.

"Vi ses i morgen" er på hele 600 sider, og det tok litt tid å lese den. Jeg har lest den delvis på lydbok, delvis på iPad.

Handlingen i boka kretser rundt tre grupper av mennesker:
Hillevåggjengen, med sjefen Jan Inge, søster Cecilie og kjæresten hennes ADHD-Rudi.

Alenefar og gjeldsslave Pål, med døtrene Malene og Tiril.

Og den vakre, skadeskutt William Daniel Moi, som fanges i et trekandrama mellom Sandra og Veronica.

Beskrivelsene av skurkene i Hillevåggjengen er den aller beste delen av boka. Vi blir kjent med personene, deres fellesskap og verdier i en serie nokså originale show-dont-tell-scener. De fremstår lenge som noen litt harmløse Olsenbanden-naive skurker, men viser at de mener alvor når det kommer til stykket.

Historien rundt William Daniel er den svakeste (for meg). Deler av reaksjonsmønsteret virker ikke troverdig, og selv om vi får vite om hvordan han reagerer, sitter jeg med en følelse av at jeg ikke får tilstrekkelig innsikt i bakggrunnshistorien til at det blir interessant. Det er noe skjebnesvangert over historien, som om han styrer mot Den Store Katastrofen.
Siste scene i boken rynket jeg på nesen av, selv om "resten av slutten" var god.

Pål og døtrene og forsøkene på å beskrive forholdet mellom dem, fungerer bra. Renberg tar seg god tid til å dykke ned i Pål.

Det er bra drive gjennom hele boka, et saftig språk, og en god spenningskurve. Forfriskende at Renberg rev seg løs fra Jarle Klepp og fordypet seg i et nytt univers. Boka har mye av både ytre og indre handling; samtidig som det er en bok der det skjer en del, legges det stor vekt på å bli ordentlig kjent med et nokså stort persongalleri.

Det er en del løse tråder når vi når siste side - slett ikke utenkelig at det dukker opp en 2'er.

Dette er en bok det er verdt å få med seg. Den passer utmerket for lesesirkler og tilsvarende.

"Vi ses i morgen", Tore Renberg.
Stavanger er en rik oljeby med masse vellykkethet, høyt utdannede mennesker, pene mennesker med raske penger og ditto biler. Porschebestanden er stor. Men der er også helt "vanlige" mennesker, hvis det er noe som heter det da, og mennesker som sikkert kunne ha blitt "vanlige", hvis de bare ikke hadde blitt sviktet i en sårbar alder. Det er mest den siste gruppa mennesker denne boka handler om - og om kjærlighet. Vi følger noen ungdommer i sin mest sårbare alder, hvis det er noe som heter det da, og en gruppe voksne som er sårbare hele livet. De prøver å gjøre så godt de kan innenfor de rammene de er tildelt, som nok ligger langt utenfor de rammene de vellykkede lever innenfor, og som de med Porsche nok ser på som en selvfølge at alle skal klare å leve innenfor. Disse voksne har et noe heftig fellesskap rundt et flyttebyrå for å hvitvaske småkriminelle handlinger, og som til frokost gjerne spiller høylydt rockemusikk for å få litt ro rundt bordet.
Lederen for disse mener at det er stor svakhet i det kriminelle segmentet, at de mangler stabilitet i livene sine, derfor er ofte sure og gretne, og begår handlinger som strengt tatt ikke er nødvendige for å tjene nok til livets opphold. Han ser på gjengen sin som grunnfjellet i byen, og ikke minst i sitt og sin søsters liv, og prøver så godt han kan å tilføre gjengen stabilitet, ro, kultur og tett coaching som en moderne leder bør – gjerne med sitater fra rockeband.

Boka bytter på å følge forskjellige personer, med forskjellig ballast, kapittel for kapittel, gjennom en høst, sikkert i fjor, men med stadige tilbakeblikk i livene deres. Den kan først beskrive en scene mellom to personer sett fra den enes perspektiv, så ta situasjonen opp igjen fra den andres perspektiv i neste kapittel. Forfatteren trør nærmere og nærmere, innenfor og utenfor karakterene. Se for deg at han først skisser opp karakterene og omgivelsene hver for seg på et lerret, så legger han på flere og flere elementer og lag - og vi ser at de hører sammen. Så mer og mer dybde, flere og forskjellige objekter i forskjellige positurer, sett fra hverandres perspektiver - og med musikk som tidsbilder. Dette utvikler seg til et tredimensjonalt tablå full av historier; så levende at du føler du er inne i det, går mellom disse skikkelsene, blir litt redd for noen og redde for andre, men samtidig nysgjerrig på dem, litt glad i dem – kanskje ikke alle. Du lurer på hvorfor en løfter handa. Om han vil slå eller bare stryke noen på kinnet? Du lurer på om hvorfor en tar frem pikken. Vil han bli sug, pule eller rett og slett bare pisse? Du lurer på om når noen åpner munnen, vil hun si noe klokt eller søtt? vil hun suge pikk eller rett og slett spy? Du lurer på om en vil legge frem en plan til noe kriminelt, eller bare si noen kloke sitat fra et rockeband. Og så, mens du gransker dem fra alle kanter, og hører på spillista som ligger på Wimp, oppdager du at forfatteren lukker boka – end of story. Han er ferdig med dere, og det før du har blitt kjent nok med karakterene, som for deg har endret seg underveis, før du har hørt alle låtene og kommet deg ut – og du håper at forfatteren vil skrive videre, og ønsker så innstendig at vi kunne ses allerede i morgen, Tore Renberg.

Renberg på sitt aller, aller beste!

Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...

"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.

I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..

I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.

I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...

Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...

Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.

De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.

Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.

Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!

Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Her ble det for mye drittspråk for mine ører

For en bok! Tore Renberg imponerer igjen. Dette er en bok på 600 sider og jeg ble revet med fra første sekund, og vips var den ferdiglest. Jeg pleier ikke like bøker hvor jeg har for mange forskjellige navn og personer å forholde meg til, men tross for at denne boken er bygd opp av akkurat dette, klarte jeg uten problemer å følge handlingen hele veien. Spennende, dramatisk, og morsom. Fantastiske skildringer av Stavanger og omegn. Har lyst å lese den en gang til :-)

Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»

Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!

Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).

Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.

Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!