Viser 31 til 40 av 69 omtaler
Hazel er 16 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen.
Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom.
Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge. Kreft er noe dritt.
Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg -- så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k.
Dette er en roman om liv og død. Om hvor morsomt, spennende og tragisk livet er. "Kreftbøker suger", sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus. Om å være ung og likevel stå med den ene foten i graven. Om å tro at man aldri kommer til å bli overrasket igjen. Og om å få sitt siste ønske oppfylt.
Å bli berørt på så mange måter; le og gråte om hverandre mens man stadig forstår litt mer - det er litteratur når den er som aller, aller best.
Jeg er ikke i tvil om at dette er en roman som vil sette varige merker i mange unge lesere. (Anne Cathrine Straume, NRK)
John Green har med Faen ta skjebnen satt en ny standard for ungdomslitteratur i USA. (Frode Hermanrud, Oppland Arbeiderblad)
Sugende om livet, kjærligheten og døden. (Inger Østenstad, barnebokkritikk.no)
ÅRETS STERKESTE OG VAKRESTE BOK ( ... ) Faen ta skjebnen er en så sterk og velskrevet bok, at du kan forbanne din egen skjebne om du ikke leser den. (Anders Mehlum Hasle, Sandefjords Blad)
Jeg fikk massevis av anbefalinger fra vennene mine, søsteren min, osv,. Og når jeg hadde sett filmen i tillegg, ble jeg overbevist om at boka måtte være bra. For boka er bedre enn filmen, ikke sant? Så jeg kjøpte boka, og begynte å lese den med en gang. Og jeg klarte bokstavelig talt ikke legge fra meg boka, jeg ble forelsket i karakterene og holdt nesten på å begynne å gråte når jeg hadde lest den ferdig.
Jeg elsker hvordan Hazel takler å leve med kreften sin, og hvordan John Green klarer å skrive så utrolig bra om henne og Augustus. Rett og slett en helt fantastisk bok, absolutt en av mine favoritter.
Denne boka retter seg mot lesere som er langt yngre enn meg. Hovedpersonene er 16-17 år gamle og alle voksne over 20 er med ett unntak, temmelig flate i karaktertegningen. Likevel ble jeg trukket inn Greens fortelling om to unge kreftpasienter som forelsker seg, drar til Amsterdam på jakt etter en hemmelighetsfull forfatter og reiser hjem til en en hverdag med nye prøvelser som verken medisin eller religion har ferdiglagede svar på. Selv om boka ofte blir presentert som en tåreperse, er forfatteren forbausende direkte og usentimental når det kommer til stykket. Men det er kanskje nettopp det som rører leseren?
Da har jeg endelig fått lest den verdensberømte ungdomsboka The Fault In Our Stars, og jeg må bare si at jeg skjønner hvorfor den er populær!
Boka handler om Hazel, en jente som har kreft og vet at hun kommer til å dø. Men i støttegruppen hennes møter hun Augustus Waters, som virker som en normal gutt fra starten, men han kommer til å endre livet hennes fullstendig.
Jeg elsker de forskjellige karakterene i boka, spesielt Hazel og Augustus. John Green har gjort dem så interessante at det er gøy å lese om livene deres, og at det aldri blir kjedelig.
Hazel har kreft, men hun synes ikke synd på seg selv akkurat. Hun har mange dype tanker og diskusjoner med seg selv og det var veldig morsomt å lese om. Spesielt da hun hadde en diskusjon om hvorfor egg alltid forbindes med frokost. Hun hadde den diskusjonen med foreldrene sine, og det var så morsomt å lese om!
Augustus er ikke en vanlig gutt han heller. Han er veldig opptatt av metaforer og han har et veldig modent og stort ordforråd. Det samme har Hazel, og de pleier å ha veldig dype samtaler om masse rart. Det var så koselig å lese om hvordan de ble nærmere og nærmere hverandre:). Sitatet under var et av mine favorittøyeblikk i boka:)
"You don't even know me," I said. I grabbed the book from the center
console. "How about I call you when I finish this?""But you don't even
have my phone number," he said."I strongly suspect you wrote it in
this book." He broke out into that goofy smile. "And you say we don't
know each other.”
Det er så mange sitater jeg vil ha med i denne anmeldelsen, men jeg velger å bare ha med to. . . Her kommer et til!
“What a slut time is. She screws everybody.”
Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg elsker denne boka, og kommer absolutt til å lese resten av John Green's bøker. Han skriver på en måte som gjør historien interessant, smart, morsom og søt samtidig! Det er ikke mange som klarer det og jeg vil gjerne finne ut av om han har skrevet på den samme måten i de andre bøkene hans:)
Se også her!
En bok hvor de lettrørte bør ha papirlommetørkleet klart.
Så mye har jeg aldri gråt av en bok. Elsket den. Absolutt en av ynglingsbøkene mine. Fantastisk historie. Hjertegripende og trist! Gled og gru dere til kapittel 21!!!!!!!!!!!!
Nydelig bok om ung kjærlighet, kreft og vennskap. Boka berører...tårene trilla
En bok som får deg til å gråte er en god bok!!! :´)
Jeg vet nesten ikke om jeg tør å si den ærlige meningen min om hvordan jeg opplevde denne boka, da med tanke på både bokas tema og de fantastiske tilbakemeldinger den får av andre lesere. For meg føltes det rett og slett oppdiktet og litt patetisk. Jeg ønsker ikke å fremstå ufølsom, jeg har grått meg gjennom andre bøker og sett skjebnen på nært hold i virkeligheten, men denne fortellingen funket bare ikke.
Sist sett
