Bokelskere.no

Absolutt beste bok av Theorin. Jan begynner å jobbe i en barnehage nær et psykiatrisk sykehus for å komme i kontakt med ei han kjente i ungdommen. Spennende lesning!

Ser at mange gir minus for en litt "kjedelig" første halvdel av boken. Jeg synes imidlertid den var interessant og nødvendig for resten av boken. Hørte den dessuten som lydbok, noe som gir en ekstra dimensjon til boken. En god bok!

Dette er den første romanen jeg har lest på mange år, og den første jeg har lest av Johan Theorin. Jeg ser at det er mange delte meninger blant de som har lest andre bøker av samme forfatter, noe som gjør meg litt skuffet - for det betyr jo at de andre bøkene kanskje ikke er i samme stil som denne.

Det var flere ting som gjorde at jeg fortsatte å lese. Mystikken i hovedpersonen Jan, for eksempel. Jeg har sansen for når forfattere kun følger én person hele tiden, da man kommer svært godt inn under huden på dem, men selv om tankene hans kom på rekke og rad, var det akkurat som om man ikke forstod helt hvem han var likevel - spesielt med tanke på kapitlene fra Gaupen, hvor han skal kidnappe William uten at det med en gang avsløres hvorfor. Jeg får likevel ikke en følelse av at jeg holdes unna kjernen av Jan fordi forfatteren ikke kjenner ham godt nok, men fordi han ikke kjenner seg selv tilstrekkelig - litt som de fleste mennesker sikkert har det. Dette gjør at jeg faller for hovedpersonen på en måte annerledes enn hva jeg vanligvis synes forfattere får til.

En annen ting som holder mine ofte distre og flaksende tanker på plass i boken hele tiden, er tredeligen av den. Vi fordyper oss jo i tre mysterier på én gang, og det gjør at dersom jeg mister interessen for ett av dem i en periode, leser jeg videre på grunn av ett av de andre. I begynnelsen av boken, hvor interessen min begynte å dale, falt jeg hardt på plass igjen på grunn av Gaupen - den første barnehagen han jobbet i. Når det samme skjedde igjen på et senere tidspunkt, ble jeg holdt fast av den grusomme mobbingen på ungdomsskolen.

Jeg synes boken treffer sjangeren perfekt, med den langsomme - nesten Steven King-aktige oppbygningen, Jan Hauger sitt hode som jeg ikke vet om er trygt eller farlig, og en kjærlighetshistorie som ikke er for romantisk eller dominerende.

Slutten var et slags PANG for meg. Den gjorde meg veldig frustrert, og jeg sitter selvfølgelig også med en følelse av at ting ikke ble "løst" - men det passet fint. Det gjorde meg opprørt, og dermed følelsene rundt boken enda sterkere.

Det kan virke som forfatteren vil tilføre kompleksitet og spenning ved å koble nåtidens hendelser med barndomsminner og tidligere hendelser (noe det til dels gjør). Men mer enn det skapes et hakkete handlingsforløp som bruker fryktelig lang tid på å komme videre. Boken virket nesten uvirkelig lang.

Jeg likte denne kjmepegodt. Synes den var meget spennedne og godt bygd opp. Jeg startet å høre den på lydbok i bilen, og den var å godt lest av Axel Aubert at jeg ofte satt igjen i bilen og hørte ferdig kapitler.. I natt leste jeg ferdig boka i papir, da jeg også har den versjonen. Jeg har ikke lest noe av Theorin før, med unntak av noen noveller. Jeg synes han i denne boka har noe til felles med Mons Kallentoft i Midtvinterblod- Beskrivelsene av det mobbede narnet feks, er grusomt..
Slutten er vond, smertefull, men det er et håp der. Jeg håper, for Jans del.:)

Det er ikke ofte jeg leser på senga og enda sjeldnere at jeg blir liggende og lese til langt over midnatt. Med denne boka hadde jeg ikke noe valg.
Theorin skriver godt, og han tenker ofte litt annerledes enn mange andre forfattere. Anbefales.

Velskrevet og spennende på en langsom måte. Her ble jeg positivt overrasket etter å ha lest en kjedelig bok av forfatteren tidligere.

Så snart jeg skjønte åsted og tema i denne romanen, begynte jeg å få bange anelser: Syntes Theorin bega seg ut i et minefelt av etiske dilemmaer, og jeg var tvilende til at det var mulig å ikke trå feil. Hvordan skal man unngå å demonisere og stigmatisere psykisk syke mennesker når man lar en psykiatrisk institusjon være sentral i en krimroman / thriller? Klarte forfatteren det? Nei, jeg synes ikke dette ble vellykket, og jeg er litt forundret over at ingen andre ser ut for å ha reagert på dette. Jeg har også problemer med at barn inngår i en krimfortelling, men dette er vel mer at jeg ikke helt takler at verden kan være så ond
Jeg ser at mange har funnet romanen kjedelig. Dette er jeg ikke enig i. Dette er ingen klassisk "Whodunnit?"- krim, der spenningen bygges opp mot en løsning av gåten, og dermed kan ikke romanen heller få den oppbyggingen. Det eneste jeg synes Theorin lykkes med, er nettopp å skape et indre rike, litt forvirrende, vi vet ikke helt hvor dette fører oss... Dette blir drivkraften i romanen.
Men alt i alt sitter jeg først og fremst med en litt vond smak i munnen etter å ha lest ferdig!

Ibland är det bra att ha dåligt minne. Jag har alltså läst boken och känner igen handlingen när den berättas, men jag har ingen aning om hur det går! Minns bara att den var bra och det tycker jag åxå nu. :)

Nu har jag läst klart boken för andra gången och jo-den är bra, men jag saknar den spänning som Johan Theorin annars har skapat i sina böcker. Jag blir inte medryckt så kraftigt änen om den är mycket läsvärd. och oförutsägbar!! Läs den!

Elsker Theorins interesse for det som skremmer! Du sitter konstant med følelsen av at du henger med en gjeng sinnsyke mennesker, og at det snart kommer til å gå veldig galt når disse hodene begynner å møtes. Syns Theorin er en forfatter som klarer å styre unna de verste krimklisjeene som dreper spenningen. Gleder meg så til nyutgivelsen Gravørys kommer i Februar!