Bokelskere.no

Konseptet var så lovende, jeg husker godt begeistringen da jeg fant denne boka i en muggen bruktbokhandel for en del år tilbake. Jeg liker dystopier, jeg liker t-bane og jeg liker den vage, eksotiske forestillingen vi har om Russland eksklusive nyheter om Putin og homohat.

Jeg begynte ivrig på boka, men merkelig nok gikk det trått. Lange pauser mellom hver gang jeg løftet den opp og fortsatte. Til slutt var en av pausene blitt så lange at jeg måtte medgi at jeg hadde gitt opp. Innrømmelsen kom da en venninne pekte den ut hjemme hos meg og spurte hva jeg syntes. Hun hadde til min lettelse hatt samme følelse som meg. Kanskje det var i oversettelsen at all sjel i teksten bare døde? Eller er forfatteren bare ikke noen engasjerende skribent? Det var vanskelig å sette fingeren på hva som gikk galt, og det var vel det som irriterte meg mest. Som regel vet jeg nøyaktig hvorfor en bok ikke fenger eller jeg ikke synes den er spesielt velskrevet.

Mang en gang har jeg tenkt på denne boka siden og ønsket at den var skrevet av noen andre, så jeg kunne hatt den koselige dystopi-leseopplevelsen jeg ønsket meg.

Verda har gått under, det vil seie; det som er att av verda etter ein apokalyptisk krig har flytta under jorda, nærmare bestemt til metroen I Moskva. Det vil seie, det er for så vidt moskovittar alle saman, boka seier ikkje stort om kva som har skjedd andre stadar i verda, men på den andre sida så gjenskapar moskovittane delar av verdshistoria nede i desse togtunnelane.

Kvar metrostasjon er å reikne som eit eige land, med eigne lover og ideologiar, og med alliansar eller fiendskap til øvrige metrostasjonar. Her finn ein kommuniststasjonar, nazist-stasjonar, handelsmonopol-stasjonar, stasjoner med religiøse fanatikarar, stort sett alt ein treng for å erstatte gamle konflikter i verda på overflata. Tunnelane mellom stasjonane er lovlaust og farleg territorium, der dei mest bisarre ting kan skje.

Hovudpersonen er ungguten Artjom frå stasjonen VDNKh. Det skjer merkelege ting ved stasjonen, og Artjom blir sendt ut på eit mystisk oppdrag for å levere ein beskjed i Polis, ei samanslutning av fire av dei mest velståande Metro-stasjonane. Men vegen dit er lang og farefull, og farene er slett ikkje over når han når fram til Polis.

Eg las denne boka saman med den dystopiske lesesirkelen, diskusjonstråden er her. Eit uventa tema i diskusjonen var utsmykkinga på metro-stasjonane i Moskva, eit par videoar det er lenka til i diskusjonstråden viser dei fantastiske utsmykningane der. Artig å få med seg. Boka for øvrig var god, men eg hadde kanskje venta at den skulle vere enno litt betre. Sjølv om der var nokre overnaturlege eller metafysiske element som eg tykte skjemmer historia litt, så var det ei heilt ålreit bok å lese. Men ikkje ålreit nok til at eg legg umiddelbare planar om å lese oppfølgaren, Metro 2034.

Denne boken har jeg hatt liggende lenge og gledet meg veldig til å lese. Så et intervju med forfatteren på TV for en stund siden og ble veldig nyskjerrig. Nå er boken lest og jeg er litt skuffet. Men mye av grunnen kan være de høye forventningene mine. Vi følger unggutten Artjom på en farefull ferd gjennom Mosvas metro. Det er fascinerende å lese om du ulike grupperingene på stasjonene han kommer til. Det gir et lite innblikk i forskjellige ideologier. Jeg syns imidlertid at det var vanskelig å tro på hovedpersonen, jeg ble aldri helt fanget i historien. Det ble litt for mye usannsynlig og overnaturlig for meg. Alikevel er beskrivelsene og språket godt, det var lett å føle på omgivelsene. Mørkt, fuktig og dystert. Alt i alt en firer fra meg.

Verden har gått til helsiken i et kjernefysisk ragnarok. Jordens overflate er lagt øde, og i Moskva har bare noen tusen sjeler klart å overleve ved å trekke ned i t-banenettet. Der lever de på hver sine stasjoner, hvor de holder seg i live ved å spise rotter og selvdyrket sopp. Vår mann Artjom er en ung mann som blir betrodd et viktig oppdrag, som han må utføre for at ikke hele metroens befolkning/muligens menneskeheten skal utslettes (såpass må det være i apokalypse-bøker).

Settingen er med andre ord perfekt for en god historie. Derfor var skuffelsen tilsvarende stor. Min nettredaktør Øyvind Berekvam meldte "Oppskrytt!" da jeg postet et bilde av denne da jeg lånte den, og jeg skulle hørt på ham. Metro 2033 faller mellom alle stoler. Den er ikke ekkel eller skremmende nok, selv om folk bor under bakken og lever miserable liv. Hovedpersonen Artjom er en slags metroens Frodo, der han trasker rundt, møter folk og lurer på om han rekker fram til sitt Mordor. Bipersoner kommer og går (altså dør), Artjom tasler rundt i mørket og lytter og lurer og drømmer, og alt sammen blir veldig ensformig. Og når menneskehetens framtid står på spill, bør fortellingen helst ikke være kjedelig.

Moskva har jeg lite kjennskap til, og jeg var konstant forvirret når det gjaldt hvor folkene i boka var på vei. Jeg bladde stadig til kartet i innledningen av boka, uten å bli klokere på hva som egentlig foregikk, mye fordi skriften på kartet var så knøttliten.

Innimellom var det tilløp til satire, som når Artjom og ruslevennene hans kommer til stadig nye stasjoner hvor én ideologi råder (Jehovas vitner, fascister, kommunister). Men den potensielle komikken tas ikke ut, og bokens moral om at vi må ta vare på kloden vår kan du finne i en hver stilbunke fra ungdomsskolen.

Metro 2033 er en bok hvor Ringenes Herre, The Road og Haikerens guide til galaksen blandes og går ned i en atskillig lavere enhet.

Tåler mer råskap

Troverdig, men trenger mer intensitet ...

Store utfordringer i mørke omgivelser
Man får hint om at det har vært en krig (en kjernefysisk krig) og som før dreier det seg om overlevelse. Noen få tusen mennesker har søkt "tilflukt" i metrosystemet under Moskva. (De på overflaten er fullstendig slettet, i hvert fall tror de det). Hele tiden må de være på vakt fordi de vet ikke hva eller hvem som befinner seg i tunnelene og når som helst kan de ble angrepet. Krigen fikk utbrudd i 2013 og tjue år senere lever de fortsatt i metrosystemet. Likevel er de ikke helt trygge. Hovedpersonen Artjom (det står Artyom på baksiden, men inne i boka skrives hovedpersonens navn Artjom), er villig til å reise langs metroen, men det er bare det at hver stasjon har blitt til egne små stater. Disse "statene" har nå sine egne regler og rettigheter. Så Artjom må finne seg i å møte på mange store og vanskelige utfordringer langs hans ferd. Og av en eller annen grunn blir tunnelene fryktet av de fleste. Er det noen grunn til det?

Dystopi/postapokalyptisk er ikke min favorittsjangere, men det går an en gang i blant og av til kommer man over noen gode, blant annet Veien av Cormac McCarthy, Menneskebarnet av M.R. Carey og Fluenes herre av William Golding. Dystopi/postapokalyptisk er vanskelige sjangere å skrive om av mange grunner for det er alltid mye som skjer, noen dystopier/postapokalyptiske bøker er mer tekniske enn andre, og det er en utfordring å beksrive denne type litteratur på et forståelig vis for det er en helt annen verden enn det vi lever i.

Ikke noe som sjokkerer
Metro 2033 er en av de mørke dystopiene/postapokalyptiske bøkene. Mørkt og dystert, men Metro 2033 er noe forvirrende lesing. Bakgrunnstoffet skulle det gjerne ha vært mer av slik at man vet litt mer om hva som har skjedd og hvordan ting var før. Noen av dialogene virket også noe malplasserte og ødela flyten og troverdigheten litt. Forfatteren kunne godt ha kuttet ut noen av dialogene som ikke hørte til og heller ha konsentrert seg mer om atmosfæren istedet. Gjort den enda mørkere og grøssende. Har lest mye mørk litteratur tidligere så det er ikke mye som sjokkerer lenger, og det er jo synd. Kunne godt tenke meg å lese noe som ga meg skikkelig bakoversveis, men vet ikke hva det kan være siden nesten ingenting sjokkerer meg lenger. Det skal i hvert fall mye til.

Dette konseptet av Dmitrij Glukhovskij (navnet hans skrives faktisk sånn, på boka er navnet hans forenklet) ble så populært at det er også blitt til et videospill/skytespill. Aller først ble boka/historien lagt ut online før den ble bok og skapte da stor interesse.

De første 180 sidene er noe slitsomme å komme gjennom. Det tar tid å bli kjent med metroverdenenen i denne kaotiske tilstanden. Det er mange navn og system å forholde seg til, men det går bedre etter hvert. Det bygger opp til å bli mørkt, men ikke mørkt nok, så konseptet hadde tålt å bli enda mer brutalt og voldsom. Det gikk aldri helt av hengslene som forventet. Men dette er første bok i en serie så kanskje bok to; Metro 2034 vil gi det lille ekstra?

Metro 2033 er en noe oppsiktsvekkende blanding av dystopi og postapokalyptisk litteratur, som går noe trått i starten, men øker nysgjerrigheten etter hvert. Den hadde et lovende utgangspunkt, men burde ha vært strammet opp mer både når det gjelder dialog og atmosfære. Mørkere og enda mer marerittaktige scener hadde heller ikke vært å forakte. Metro 2033 hadde vært enda bedre med mørke undertoner.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Spennende bok som er genialt skrevet. Litt friskt er det å lese noe som er skrevet av en russer, samtidig som at jeg synes stalker-sjangeren er ganske spennende. Synd ikke flere bøker i denne serien er oversatt til norsk.

Anbefales på det sterkeste!

En dyster og skremmende bok. I framtiden er jorda ødelagt og innbyggerne i moskva rømte til metroen vær stasjon er blitt en egen stat med egen idelogi. I denne verden drar en fyr på en reise. Det blir en reise gjennom metroen med mange referanser til 20 takketale historie og fillosifi. Jeg anbefaler boka til alle som liker postakaplystiak action og folk som liker bøket

Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.

Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.

Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.

Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.

Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.

Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...

En mørk, dyster, spennende bok med god driv. Å kjøre undergrunnstog blir ikke det samme etter denne leseropplevelsen. Dette er en dystopi hvor handlingen trekker tråder til verdens historie og ideologier. For lesere med spesiell interesse for beskrivelser av bibliotekarer og bibliotek i bøker er dette en bok som må leses. Slutten er overraskende og oppklarende.

Perfekt misantropi - desverre..... Det var over min fatteevne hvordan slutten ville bli, den siste vendingen historien tar binder det hele sammen på genialt vis. Anbefales alle med robust sinn.