Viser 1 til 9 av 9 omtaler
En liten roman, dvs en kort roman i antall sider for Elskede Sputnik er absolutt en STOR roman. Fra mesteren Haruki Murakami. Romanen er fra 1999, noe som merkes når personene i boka ringer fra telefonkiosker eller svarer fra fasttelefoner på nattbordet. Eller kjøper papiraviser i kiosken. Verden av i går. Vel…
-handlingen kan godt karakteriseres som et trekantdrama, tre ensomme sjeler som søker kjærlighet hos hverandre, men som av ulike grunner ikke kan få den kjærligheten de søker. Tre ensomme personer som suser som satellitter lik Sputnik av gårde i ensomhetens kalde og mørke verdensrom. Forbi og bort fra hverandre. Trist? Jovisst, men på gjenkjennbart og genialt Murakami-vis.
Elskede Sputnik er 100% superb lesning! I love it! Hehe, uten å røpe mer vil jeg si at leseren vil kjenne igjen flere typiske Murakami-fenomener i boka. Stikkord er: mørke og dype hull i bakken, Jaguar-biler, rike, mektige og dominerende personer med hvitt hår, mm. Gled dere!
Denne boka leste jeg i juni 2021. Den andre covid-sommeren 😢. Elskede Sputnik er nok en bok i min samling av skitbillige loppis-bøker. Bøker på loppis, jeg elsker det!
No har eg lese denne to gonger og eg liker den endå betre no enn etter føre gong. Verkeleg ei lita perle av ei bok! Nydeleg språk som skapar ei stemning som er til å ta og føle på medan ein leser. Eg følte meg som ein slags flue på veggen her, pakka inn i ei stille og smådyster stemning tilsvarande slik egså føre meg st karakterane ofte hadde det. Liker veldig godt grepet med at fortellesstmma ikkje er direkte delaktig i heile fottellinga men let ho handle om denne venninna si.
Les denne om du vil ha ein , for ein gongs skuld, KORT murakami - fortelling utan for mykje overnaturlige element. Truverdige og liknades karakterar, herlege dialogar, ei perfekt dose filosofi og undring, eit originalt plott... Tematikk tenker eg er einsemd, sakn, kjærleik, sjølvrealisering og også kanskje sjølvrefleksjon.
Og trass i at dette er blandt Murakami sine mindre "absurde" bøker vil ein Murakami-fan likevel finne igjen enkelte typiske murakami-trekk som klassisk musikk, kattar, brønn og måne...!
Og så... Kort om handlinga:
Vi får høyre om ei ung dame som drøymer om å bli forfattar utan heilt å gå det til. Ei dag treffer ho ei sytten år eldre dame og blir forelska. Denne dama er dessverre gift. Likevel blir dei to godt kjende då dei byrjar å arbeide saman. På jobbreise saman i derimot... Då skjer det sakar og ting i det denne unge jenta brått forsvinner. Fortellerstemma tilhøyrer ein mann som er forelska i hovudpersonen, og han vert kontakta når jo forsvinner... Herleg, vakker bok! Gode dialogar, velutvikla karakterar, spennande og originalt plott... Verkeleg ei bok å kose seg med!
Dette er først og fremst ei historie om einsemd. Forteljaren i boka, ein ung mann som berre nemnast som K, er ein einstøing som har begrensa interessefellesskap med jenvaldrande. Glødande interesse for litteratur, klassisk musikk og jazz er vel berre unntaksvis ein vinnar i sosiale settingar blant ungdom. Under universitetsstudiane blir han kjend med Sumire, ei jente som har tilsvarande interesser, og som K blir grenselaust forelska i. Men Sumire er ikkje interessert i kjærleik, berre i å føre timelange filosofiske samtalar med K, og gjerne på telefon midt på natta. Når Sumire endelig blir forelska, er det i Miu, ei smart og elegant forretningskvinne, som på sin side ikkje gjengjelder Sumire sine kjensler. Frustrerende for alle partar.
Det skjer enkelte rare og uforklarlege ting i boka. Hendingar som utfordrar forestillingar om kva som er draum og kva som er røyndom. Likevel sklir det på ingen måte over i science fiction, eg oppfattar det meir som ei filosofisk øving.
Murakami liknar lagnadane til hovudpersonane med satelittar som sviv omkring i verdsromet, og som berre kan møtast ein kort augneblink i det banene kryssar einannan før dei sviv ut i einsemda på ny. I det heile er språket i boka poetisk og lettflytande, det har også noko draumeaktig over seg. Lesaren (i allefall denne lesaren) blir ikkje dradd inn i historia, men blir ein utanforståande tilskodar satt inn i si eiga boble av einsemd. Heldigvis varer denne kjensla berre så lenge ein les og fordøyer boka.
Eg har ikkje lest noko av Murakami før, og fekk på ingen måte skrekken av å lese denne. Det kjem nok fleire bøker av denne forfattaren på leseplanen min etter kvart.
Japansk surrealisme på sitt beste. Boken er spennende og inneholder ikke dødpunkter. Vanskelig å legge fra seg.
At jeg skulle lese en roman som inneholder surrealisme og like den så godt er helt utrolig. Les om min leseopplevelse her og et sitat fra boken som gikk rett inn i hjertet mitt
Av alle forfattere jeg liker godt, må jeg si at Hariku Murakami for tiden holder en førsteplass. Jeg begynte å like han på grunn av språket og selvfølgelig fordi historiene i seg selv fasinerte meg. Etter å ha lest flere av hans bøker, blir jeg mer og mer oppmerksom på temaene hans. Tanken om at det finnes flere parallelle virkeligheter. Voldens abstrakte nødvendighet. Sex som symbol på store forandring. Tankens makt.
Det er så bra. Murakami har en umiskjennelig, konsistent stil, og det er de samme temaene som behandles, bestandig, på ulike måter og fra ulike vinkler. Enkelt og elegant, melankolsk, film noir-aktig, og den eksistensielle ensomheten er både smertefull og selvfølgelig. Menneskene lignes med ensomme metallklumper som svever i verdensrommets uendelige mørke, som kanskje treffer en annen på sin ferd, møtes i et kort glimt for så å fortsette i sin bane alene. Det er så flott gjort, og disse sputnikene som vi er og som romanen handler om er verdige og skildret med stor respekt. Det handler også om identitet og bevissthetens grenser. Overgangene mellom drøm og virkelighet. Lengsel etter tilknytning og å utveksle noe som ikke er ord, altså å møte et annet menneske og binde seg til det på et dypere plan. Hvor skjøre møtene mellom mennesker er.
Språket er presist og samtidig fullt av poetiske uttrykk som rommer store dyp. Noen eksempler:
Taushetene våre flettet seg sammen og fylte ut forskjellige hulrom mellom oss (s. 208).
Et snev av lenge undertrykt utmattelse kom til uttrykk i stemmen hennes (s. 208).
Det var som å sitte på et tog på vei gjennom ødemarka og se et enslig lite lys fra et gårdsbruk langt ute i den bunnløse natta. I neste øyeblikk ville det forsvinne i mørket bak meg (...) (s. 242).
Hun minnet om et rom som alle hadde forlatt. (s. 244)
Det er bare så bra.
Jeg-personen K er ikke bare fascinert av 22 år gamle Sumire. Han elsker henne inderlig. Sumire på sin side gjengjelder ikke hans kjærlighet, og K må derfor nøye seg med å være hennes fortrolige venn. Til gjengjeld er han Sumires eneste venn. Begge er svært, svært ensomme og lever alene i sine univers, fremmedgjort som de også er overfor sine respektive familier.
Sumire har lenge forsøkt å bli forfatter og har derfor kuttet ut sine universitetsstudier. Så langt har hun ikke lykkes i å produsere tekster som kan bli til noe mer enn skrivebordskuffefyll.
Den dagen Sumire stormforelsker seg i den nesten dobbelt så gamle kvinnen Miu, er det vennen K hun betror seg til. Selv ante ikke Sumire at hun var lesbisk før hun altså tilfeldigvis forelsket seg i en kvinne.
Miu er alt Sumire ikke er; elegant, vakker, glamorøs og suksessrik. Miu føler ingen erotisk tiltrekning overfor Sumire, og aner heller ikke at Sumire er så betatt av henne. Hun ønsker imidlertid å knytte Sumire til seg, og tilbyr henne jobb. For Mius skyld legger Sumire skrivingen på hylla og ofrer seg fullt og helt for rollen som hennes sekretær. Ikke bare slutter hun å røyke, men hun må innfinne seg med et normalt liv som innebærer å stå opp om morgenen og ikke la livet først og fremst leves nattestid.
Den første delen av boka handler mest om samtalene mellom K og Sumire, mens den andre delen handler om Miu og Sumire. Sumire henvender seg til K for å diskutere litteraturens betydning, kjærligheten til Miu, skrivingen sin og en hel masse andre ting som hun til enhver tid stiller spørsmål ved. K stiller opp for Sumire hver gang. Selv når hun desperat ringer midt på natten, er han der for henne. Hans kjærlighet til Sumire gjør ham på mange måter ute av stand til å sette grenser for henne.
Så drar Sumire og Miu på en lengre reise i Europa, hvor Miu skal inngå avtaler med en rekke vinprodusenter både i Frankrike og Italia. Reisen avsluttes med en ferie på en liten gresk øy. En dag ringer Miu K. Sumire er forsvunnet og hun ber ham innstendig om å komme fordi hun trenger hans hjelp. Hva har skjedd med henne? Og klarer K og Miu å nøste i trådene som Sumire har etterlatt seg?
Mens jeg leste denne boka tenkte jeg at dette er noe av det beste jeg har lest av Murakami. Historien i denne boka er svært enkel og nokså ukomplisert. Så hva er det som egentlig fascinerer meg så sterkt? I første rekke er det nok språket, som er inntagende nydelig. Murakami strør om seg med metaforer uten at jeg noen gang fikk følelsen av at det ble for mye. Jeg tror også at persongalleriet han opererer med har stor betydning. Sumire har rollen som den unge kvinnen som ikke riktig passer inn noe sted, og som i all sin følsomhet nesten er gjennomsiktig. Jeg-personen K står sånn sett mer stødig i livet. Kjærligheten til Sumire har imidlertid gjort ham ensom, fordi han er ute av stand til å forplikte seg overfor noen andre. Innerst inne håper han nemlig at Sumire skal bli hans, og da gjelder det å være klar. Murakami er grenseoverskridende der han tidvis veksler mellom realisme og en nesten drømmeaktig måte å beskrive sentrale hendelser i boka på. Derfor er ikke dette en bok man rusher gjennom. Tvert i mot leste jeg den med varsomhet. Det eneste negative jeg kommer på å si om denne boka, er at den er for tynn. For øvrig er det en perfekt roman som fortjener toppkarakter!
Denne bokanmeldelsen er publisert på bloggen min: http://rosemariechr.blogspot.com/
Sist sett
