Bokelskere.no

Skuffende av en elsket nobelprisvinner

Portugisiske José Saramago (1922-2010) er kjent for sin fabulerende, utforskende, kritiske og humoristiske stil. Mange av hans bøker er såkalt kontrafaktiske, de utforsker hvordan ting kunne ha utviklet seg om én reell hendelse ble snudd på hodet. Hva hvis korsfarerne hadde sagt nei til å hjelpe portugiserne med å kaste ut maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis døden ikke fantes (Dødens uteblivelse) eller hvis to mennesker var kliss like (Den andre mannen). Saramago røster opp i oppleste og vedtatte sannheter, fører argumentene ut i sin ytterste konsekvens og setter leserens tanker i sving.

Alle navnene handler om senor José, en underordnet funksjonær i Folkeregisteret og hans jakt på en ukjent kvinne, viss navn han finner på et av registerets uendelig mange kartotekkort. Vi følger senhor José i konfrontasjoner med Folkeregisterets byråkrati, sin egen barndoms demoner og i de mest halsbrekkende foretak. Men hva utforsker Saramago i denne boken? Hva vil han med den? Etter mitt syn mangler boken en grunnleggende mening, en grunnide, som forfatteren kan spinne sine assosiasjoner rundt. Satt på spissen fremstår assosiasjonene (som Saramago vanligvis slipper så mesterlig løs) som oppramsende og kjedelige. Hvor er fortellergleden, de elleville sprellene og de skarpe og velrettete sparkene? Hvor er humoren? Elegansen? Jeg savner det underliggende drivet, teksten mellom linjene. Aha-opplevelsene denne forfatteren så ofte har gitt meg.

I positiv retning teller portrettet av den plagete og lett forskrudde senhor José. (Er det en tilfeldighet at hovedperson bærer forfatterens navn?) Saramago har kjærligheten til sine romanskikkelser i behold. Det er lett å forstå og få sympati med folkeregisterets mann og hans absurde besettelse. En pussighet, men neppe en tilfeldighet, er det at i en bok med tittelen Alle navnene er hovedpersonen den eneste som har et navn, og kun et fornavn.

Jeg har lest det meste av Saramago som er oversatt til norsk, og setter forfatteren høyt. Min skarpe kritikk henger nok sammen med min skuffelse. Kanskje ble skuffelsen ekstra stor siden jeg leste denne (som jeg ble så lykkelig over endelig å ha fått tak i) rett etter den eminente Dødens uteblivelse. Jeg forventer mer av en forfatter av Saramagos format. Sammen med Hulen er dette det svakeste jeg har lest av ham.

På vaskeseddelen siteres fra Nye Wermlands-Tidningen: «Boken er en overbevisende bekreftelse på hvorfor Saramago ble tildelt Nobelprisen». Jeg stiller meg undrende til dette og andre overveldende gode omtaler.

I min frustrasjon vurderte jeg faktisk en 3-er på terningen, men portrettet av den stakkas senhor José reddet 4-eren. Nå lurer jeg på om jeg «tør» lese Elefantens reise.