I det vi går i gang med tredje og siste del av The Liveship Traders må vi erkjenne at de tre historieforløpene har minimum doblet seg, og det som begynte med en historie om en litt køddete pappakaptein, har vokst til en regionalt geopolitisk og økologisk omkalfatring.

Handelskrig har brutt ut og piraten Kennit er ikke bare klar til å skumme fløten, han er òg skikkelig på ball med det virkelige temaet for bokserien, opprinnelsen av disse levende skipene. Der båtene går gjennom sine eksistensielle tenåringskriser er Kennit tilstede for å viske de fagre ord inn i ørene deres.

Hele persongalleriet i bokserien står og vaker mellom breaking bad eller breaking good, ja omtrent slik som oss som eksisterer utenfor litteraturen gjør. Det kan umulig være mange forfattere som gjør akkurat dette like bra som Robin Hobb.

Det er knapt noe Robin Hobb ikke gjennomfører mesterlig i disse tre bøkene. Selv det å samle trådene i denne siste boken er gjennomført så smidig og elegant at Brandon Sanderson må være helt grønn av misunnelse.

Jeg pleier egentlig å være litt tilbakeholden med de aller flotteste terningkastene. (På flere områder). Men sett bort i fra at Robin Hobb sine bøker krever MYE tid, kan det antageligvis ikke gjøres særlig bedre enn dette.

Så på ekte sjørøvervis triller jeg 2x20 og så 77 på en D100 for disse tre bøkene med veldig mange seilskuter i.

Det er større bredde i sjangeren Fantasy enn hva en skulle tro. Tilsynelatende er den nå delt i to, fantasy, og romantisk fantasy. Likevel opplever jeg at bredden på en måte er mindre enn foreksempel krimsjangeren, spesielt målt i kvalitet.

For i sjangeren fantasy er de fleste historier jeg har møtt minimum god, i de fleste tilfeller bedre. Det kan en ikke si om krim. Og av de jeg har de beste minnene fra, er Robin Hobb forfatter. The Assassins Apprentice er typisk øverste hylle-materiale, og egentlig er det på høy tid å fortsette serien.

Ship of Magic er første del av The liveship traders, som utover det å utspille seg på samme kontinent, virker å ha lite med The Assassins Apprentice. Her er ingen animal companions ute av kontroll, heller møter vi skip, med levende gallionsfigurer. Litt slik som i Thomas Toget kan en se det for seg, om en ikke ønsker å gi denne serien en seriøs mulighet.

Men seriøs mulighet burde denne serien få. Robin Hobb plukker opp hansken fra den første serien å fyller karakterene sine med både godt og vondt. Til og med de karakterene en kanskje skal heie på kan være ganske så leie å ha med å gjøre. Det er neimen ikke lett å si hvordan dette skal gå. Men vi kan sikkert være enig i at det ikke blir særlig romantisk.

Jeg triller en sterk femmer for opplevelsen av å være i gang med en ny trilogi av Robin Hobb.

Vi er da i gang med del to av The Liveship Traders og det er litt av hvert å følge opp fra bok nummer èn. Det er minimum tre historieforløp på gang, og alle helt mesterlig håndtert av Robin Hobb.

I sentrum står familien Vestrit, belånt opp til ørene, men fremdeles med et levende skip i drift. Det bør helst gå bra for lånet kan kreves inn i form av penger, eller blod. Uten å røpe for mye av handlingen kan en si at de har sine indre spenninger denne Vestrit-familien.

Heldigvis er det ytre spenninger òg for balansen sin del. Storkapital truer med å vanne ut det tidligere så stabile bysamfunnet, og både slavehandlere og ansiktsløse kapitalfond står klare til å ta over makten.

På toppen av det hele vaker piraten Kennit i øyene utenfor og beveger seg mellom Chaotic Good og Chaotic Evil. Han er et mesterverk av en karakter helt på høyde med det beste av Joe Abercrombie.

Som vanlig går det meste galt, men ikke nødvendigvis slik en skulle tro, og etterhvert beveger den seg videre fra sitt hysteriske familiedrama til fullslått episk fantasy med alt det som hører med der.

Jeg triller possible critical på bok nummer to, og så får vi se da om denne boka roes eller flys i havn.

I anledning reise plukket jeg opp det noen kaller kiosklitteratur. Jeg har gått på trynet med Clive Cussler tidligere, så denne gang plukket jeg opp en av hans konkurrenter, hobby-egyptolog Wilbur Smith. Det må jo være bra?

Vi møter Hui, en rikmannssønn som til tross for holden pengepung liker å tuske og luske i skyggene. Gjerne er det fattige røvere han liker å loppe for edelstener, men en dag går det galt.

Familieidyllen er såvidt etablert før den rives istykker på det grøvste? og Hui må snart søke tilflukt blant de fattige røverne mens han ser alt han satte høyt slaktes ned.

Det skal altså planlegges hevn av episk kaliber og da passer det fint å nevne at han Wilbur Smith har lyktes med å tegne ned konturene av noe som kan bli en spennende leseopplevelse.

Med et lite forbehold om at feilen ligger i oversettelsen, så forringes rimelig snart ideen om en trivelig bok av et ikke særlig bra språk. Dialog og handling er heller klønete beskrevet og det gir inntrykk av at her er en idé som må selges raskere en boka egentlig kan skrives.

Det ble altså nok et skuffende møte med kiosken og til tross for at Wilbur presterer betraktelig bedre enn Cussler kan jeg ikke trille mer enn et svakt terningkast tre for denne historien.

Etter at jeg hadde lest Evicted, en bok om hvordan leiemarkedet i USA forsterker fattigdom og forhindrer sosial mobilitet, mente Kindle at jeg også burde lese denne her, om fattigdom i rustbeltet. Etter det har boka ligget på leselisten i seks år, men siden det nå viser seg at forfatteren skal være en skikkelig raring, fikk jeg motivasjon til å faktisk lese den.

Vance beskriver et samfunn som har oppstått blant annet som følge av masseforflytning mot industrisentre, hvor industri så har forsvunnet, men ikke menneskene som tidligere jobbet der. Igjen finner en enn blanding av fattigdom, rusmisbruk og en sær form for æreskultur.

Det er egentlig lite pent å si om denne æreskulturen, som blander det å forsvare sine nærmeste til døden (helst motpartens død) og det å behandle sine nærmeste særdeles dårlig.

Som oppvekstroman er Vance sin fortelling ganske god, ikke rart at den er blitt filmatisert. Og han legger heller ikke skjul på at det ikke bare er hardt arbeid som har brakt han ut av rustbeltet og inn i øvre middelklasse, men også en lang rekke tilfeldigheter som har spilt i hans favør.

Der denne boka slutter å være av interesse er når Vance skal prøve å si noe om hva en kan lære av de tingene han ser og har opplevd. Overraskende få tanker har han egentlig om dette. Noe mumling om at familie og individet må være driveren, og stat ikke kan ta ansvar for slikt.

Det gir da et inntrykk av at det som er en velskrevet oppvekstroman, er skrevet først og fremst som del av et politisk prosjekt, og ikke for å utforske problemet i kulturen. Men jeg forstår, med politiske ambisjoner må en passe på å ikke tråkke på feil tær.

Den rare Vance har da skrevet en oppvekstroman til terningkast 4, med en tilørende samfunnsanal(yse) til én. Det blir fem tilsammen det! (av ti).

På et høydedrag finner vi fjellformasjonen The Heroes, en slags middelaldersk Mount Rushmmore, skuende over et dalsøkk som ganske snart skal bli åssted for et tre dager langt slag mellom Nord & Sør (Patrick Swayze not included).

Fra nord er det samlet en rimelig fargerik gjeng med krigsherrer, absolutt ikke bundet sammen i et bånd av gjensidig tillitt, men tross alt er det ryddigere med ytre fiender enn den vanlige knivingen i ryggen.

Sør har også sine karakterer, som den pipete slosskjempen Bremer dan Gorst, håpløst forelsket i sjefens datter, og ikke minst en av litteraturhistoriens største skurker, banksjef og magiker Bayaz.

Uten å gå særlig i detalj kan vi si at begge sider vil kappes i å oppleve de aller beste nedturene, men slik er vel krig. Hvertfall når Abercrombie forfatter den.

Som alltid kan en trille terningkast seks for Abercrombie persongalleri. The Heroes er en av tre attpåklatter fra trilogien The First Law, men som frittstående bok synes jeg nok at det blir litt mye og mange karakterer for en så komprimert historie.

Med det må jeg innse at jeg har runda Abercrombie, hvertfall til ny bok kommer til neste år.

Splitte mine bramseil! Jeg snublet over en bokserie om Horatio Hornblower. Ti bind om å gå over stag, reving av seil, flogging av rygg og ikke minst særdeles strenge regler for konversering jeg vet minst en instagramkokk vet å sette pris på.

Denne Horatio er ikke noen typisk forkjemper for relasjonsledelse. Det er mulig den ledelselsstilen hadde en dupp rundt napoleonskrigene. I ett av bindene vil eksempelvis ikke Hornblower nedlate seg til annet enn å harke til sine nestkommanderende. Det i seg selv er vel heller ikke ulovlig i dag og kanskje kan vi ha noe å lære av en mer direkte lederstil, selv om henging av korpsmusikkere som tar feil av notene kanskje bør diskuteres før det automatisk gjeninnføres. Eller?

Uansett, av suksesskriterie for god bok (nynorsk eller seilbåter) kan disse ti bøkene hake av for en av de, og det er da ikke annet å si at Hornblower-serien er en lesefest uten like.

Det er en felles forståelse blant youtubere at de tre beste bøkene av Stephen King er IT, The Stand, også denne da, 11.22.63. Hvor god IT er vil jeg aldri finne ut av, på grunn av klovner. Men at denne altfor tjukke boka om JFK skal være like bra som The Stand, nei det hadde jeg lite tro på.

Som regel pleier jeg å påstå at Stephen King er best før det faktisk hender noe. Han er rimelig god på karakterutviking om han vil, og sideantallet tatt i betraktning skulle alt ligge tilrette for et høyt terningkast.

Lærer og hovedperson Jake, eller George, lar seg lure inn i et ormehull som tar han tilbake til 1958. Her kan han drikke kjempegod vørterøl, spille odds med god suksess og ikke minst kjøre bil med slik girstang på rattet.

Uheldigvis har han også en jobb å gjøre. Han må hindre at Lee Harvey Osvald skyter JFK, i den tro om at det vil hindre Vietnam-krigen. Men hva skjer når en prøver å forandre historien, vil den kjempe i mot? Og ikke minst, endrer den seg slik en håper?

Jake, eller George om du vil må derfor hoppe inn i et fem år langt eventyr hvor merkelig nok, og typisk for Stephen King, ventetiden er høydepunktet. Det er egentlig når oppdraget hans begynner helt på slutten av boka hvor jeg begynner å kjede meg, litt.

Oppsummert, av det beste av Stephen King, nesten helt sikkert bedre enn IT, men ikke bedre enn The Stand.

Jeg har ikke bestemt meg helt for å si opp jobben min for å kunne satse hundre (og ti) prosent på innholdsproduksjon til denne kontoen. Det skal ikke stå på responsen, der er det kvalitetslikes, det er tydelig. Spørsmålet er om det er nok gode bøker der ute å lese?

Uansett, jeg bestemte meg for å kjøre en ekstra "les" for innholdet sin del. Boken fikk jeg jo allerede gratis av det lokale biblioteket. Du vet den trallen der det står "gratis bok"? På biblioteket? Der fant jeg denne.

Så Niemi har blitt godt kjent, men ikke på grunn av denne dystopiske humorboka. Det er hvertfall varme og humor i Niemis tekst, står det på baksiden.

Uansett, det regner. Det står ingenting i boka om hvordan det påvirker strømprisen, men dette er jo i Sverige, og det slår meg hvor lite jeg vet om strømmarkedet i Sverige. Til ettertanke, noe å dykke ned i utover det nye året?

Hvor var jeg. Jo! Det regner. Så ryker en demning og helvete er løs. Skikkelig altså. Ikke bare er oversvømt kjeller på Kjeller her, skikkelig katastrofe for hele Luleå-regionen. Niemi har ikke noe trøbbel med å skildre hvordan vannet sluker den ene karakteren etter den andre. Den varme humoren derimot, den finner jeg ikke.

Karakterene som stort sett er enten psykopat eller anti-helt (eller en blanding av disse), befinner seg alle i en eller annen mindre kul situasjon. Det ser ganske mørkt ut for stort sett alle. Den varme og humoristiske forfatteren virker å ha forlatt dem.

Oppsummert, Gode karakterer, mye vann dog lite informasjon om strømmarkedet. Enda mindre humor. Karakter: G +

Sci-fi fra Øygarden, og det første jeg tenker er at jeg ikke må finne på å si noe slikt som "Narnia in space" eller andre morsomheter ettersom forfatteren bare er en kort kjøretur unna om han vil banke meg opp.

Uansett, på en planet langt langt borte, bor et fredfullt og loddent folkeslag. Myk i pelsen og generelt god stemning, helt til planetens ene måne bestemmer seg for å innlede krasjlanding.

Samtidig på vår egen planet blir ropene om hjelp fanget opp, så arkivert og glemt for noen hundre år. Typisk. Det gjør stemningen heller guffen blant våre nye venner.

Så føles dette mer som noe Andy Weir kunne skrevet på en av hans bedre dager, enn et eventyr fra C. S. Lewis. Blant annet er det forfriskende med fravær av storpolitikk og byråkrati slik at vi heller kan få noen hundre sider med handling i stedet.

Oppsumert trivelig lesning og en må jo bare heie frem mer lokal sci-fi. Jeg triller tre av fire fallende måner for Cinnabar One.

Jeg var nesten helt seriøst i gang med å låne Idioten av Dostojevski på biblioteket når jeg i stedet snublet over sjangeren LitRPG.

Denne sjangeren kjennetegnes av å ha elementer fra rollespill sammenvevd i historien. Eksempelvis, Knausgård steker ett egg, men når han omsider er ferdig får han en achievment, "Bronze egg slayer" og premie f. eks en gylden lootboks med en potion hindrer han i å miste helse når han spiser sin egen mat.

Carl må ut midt på natta for å lete etter katten sin, Princess Donut. Han har knapt tatt steget ut på gata før alle bygg på kloden jevnes med jorda og blir scene for det intergalaktiske overlevelsesspillet Dungeon Crawler.

Det tar ikke lang tid før Carl og Donut finner ut at de begge er lvl1 og seriøst må begynne å skaffe seg XP om de skal overleve ikke bare de 18 ulike etasjene, men bare de neste minuttene.

Ikke for å være stygg, men når jeg leser dette så føles det som om hele konseptet litteratur imploderer. Tilsynelatende helt på nivå med Lee Child altså. Til tross for dette så er det både morsomt og til en vis grad også engasjerende.

Det er egentlig stor sansynlighet for at jeg kommer til å bruke opp verdifull egentid på å pløye gjennom flere bøker i denne serien. Jeg gir hvertfall første bok achievment "Legendary Time Waster".

Etter å ha fått slappe av med litt rolig kattekrim, er jeg klar for å potensielt sette i gang årets store leseprosjekt, Dostojevskis samlede. Men først skal jeg bare lese de ni bøkene i The Expance-serien.

Expance starter rolig med en politimann på leting etter en savnet kvinne. Snart finner vi at politimannen arbeider på en romstasjon ved et astroidebelte, og han har et helt solsystem å lete gjennom.

Passe langt unna snubler et arbeidslag over et forlatt romfartøy. Her viser det seg at det meste er av muffens karakter, og plutselig blir de jommen meg skutt på også.

Her er det ikke fred å få, ikke for politimann, ikke for arbeidslag, ikke for solsystemet eller menneskeheten som sådan. Det eskalerer no voldsomt altså.

Det må sies at det er omfangsrike saker han har satt i gang han Corey. Jeg fikk den strålende ideen om å lese bøkene og se serien samtidig. Jeg vet ikke om det er en spesielt god idé, for helt likt er det ikke.

Det er kansje ni bøker sålangt i serien men historien roes i land likevel, altså kan hvertfall første bok leses frittstående, mulig bonus poeng for det. Så langt kaster jeg 8 av 12 romzombier for første del av the Expance.

Det ble litt mye greier med Mistborn og Children of Time. Magiske elektrolytter og romreisende edderkopper. Nå ville jeg bare ha en rolig krim. Det gikk egentlig ikke så bra. Hadde jeg bare fått noen hint ...

Charlie er en uheldig men ellers likandes kar. Han har en drøm om å eie sin egen pub, men den dumme banken sier at jobben hans som lærervikar ikke lar betjene slike lån.

Så en dag får han beskjed om at hans fraværende onkel er død, og han er først i arverekken. Og arven? En verdensomspennende forbryterorganisasjon Spectre-style.

Plutselig befinner pub-løse Charlie seg på sin egen vulkanøy, omkranset av snakkende katter, drapsdelfiner og selvsagt, lasere.

Onkelens død har skapt forstyrrelser i den superonde Spectre-lignende organisasjonen, og Charlie befinner seg plutselig i en maktkamp kanskje bare god gammeldags fagforeningsarbeid kan løse opp i.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang jeg, men vi får si terningkast fire på denne også da.

Del fem av Knausgårds Morgenstjerne-serie, men som i forrige bok er det lite å se til denne stjernen. Som i forrige bok er det heller ingen essey du kan lett hoppe over, og faktisk med sine 300 sider må en nesten påstå at dette er en novelle i Knausgård-format.

Vi møter Trond, med en havarert Ascona i Arendal en gang på 70-tallet. Det var vist så kalt den vinteren at en påståelig kunne kjøre bilen sin ut på fjorden. Trond bruker muligheten til å ikke dra hjem til familien men heller overnatte i Arendal og drikke seg sanseløs.

I anledning det å drikke seg sanseløs skal det selvsagt filosoferes litt over livet og døden, som i alle Knausgårds bøker, men det blir også laget litt mat med den største presisjon, som i alle Knausgårds bøker.

Hele Morgenstjerne serien har noe mørkt i seg, men jeg var spent på om Knausgård skulle dykke like dypt ned i avgrunnen som forrige bok. Det gjør han ikke, noe som er både en lettelse og en skuffelse. I stedet lar han hovedpersonen grave sine egne hull, vi sannsynligvis ikke vil få vite hvordan han skal komme seg ut av.

Det er på mange måter klassisk Knausgård, men siden han nå har lagt bort disse lange esseyene i teksten, vil jeg kanskje si at han er på sitt mest tilgjengelige på mange år.

Jeg triller fire av seks bobler uten aircondition ut på fjorden for denne "novellen".

Etter en liten overdose fantasy av Mistborn tenkte jeg at jeg skulle roe ned litt med en liten fremtidssaga. Det gikk sånn passe.

I Children of Time møter vi først en påstått gærn vitenskapsdame som planter et hjemmesnekret virus på en nyfunnet planet. Desverre for henne møter hun væpnet motstand av sine forskerkolleger, og hun ender opp i kryosøvn i en overlevelsespod. Forhåpentligvis er ikke hjelpen langt unna.

2 000 år senere (!) finner et skip signalene fra PODen hennes. Heldigvis har PODens AI brukt tiden godt. Det har viruset òg. Vi står forran en eksistensiell kamp for overlevelse mellom mennesket, og ... kjempeeddderkopper?

Halve historien følger delvis evolusjonen til disse virusmodifiserte edderkoppene, som på sin side, og med en mulig annen tidslinje, går igjennom sine egne kriser og revolusjoner.

Kanskje var det denne boka Andy Weir hadde lest når han skrev Hail Mary, en mildt sagt mye mer tilgjengelig fremtidssaga. Selv strever jeg litt med å henge med når handling går over omtrent 2 500 år, men i alt er det godkjent resultat.

Jeg triller seks av ti kjemisk krigførende kjempeedderkopper for denne fremtidsskrøna

Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.

Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.

Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?

Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.

Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.

Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.

Med The hero of ages lukkes døra for den første triologien i Sandersons Mistborn-saga. Riktig nok etterfulgt av en serie til på fire bøker, og med ytterligere planer vil Mistborn-serien raskt inneholde et to-sifret antall bøker. Alt er som det skal være i fantasy-sjangeren.

Apropos fantasy-sjangeren. En tenker at selv her må det tegnes en grense for hva det er forsvarlig å utsette leseren for. Men se, grenser er til for å brytes.

Jeg kan se for meg Brandon Sanderson sitte med excel-arket sitt og se på den lange listen med løse tråder etter de første bøkene. Hvordan i all verden skal han ordne opp i dette tenkte han sikkert.

Han går hvertfall metodisk til verks, og uten å røpe for mye klarer han å komme til en konklusjon, men for en omstendig prosedyre han utsetter oss for.

Mye av flyten fra de to første bøkene er borte og kanskje kunne Sanderson bare roet seg ned litt, latt noen dører være åpne, for sluttresultatet er anstrengt, møysommelig og egentlig ikke særlig engasjerende.

Mulig jeg bare har fått en liten fantasy-overdose og trenger en liten nedkjølingsperiode. Hvertfall triller jeg ikke mer enn fire av ti inkvisitor-hoder for denne boka her.

Et maktvakum har oppstått etter første bok sin store finale. Og heldigvis står det nok av adelsmenn i kø for å sikre at andre bok ikke får et spenningsvakum.

Vår hovedperson Vin får derfor nok av utfordringer å bryne seg på, for ikke bare står et sammensurium av ufine karakterer klar for å hogge hodet av alle, i tillegg er ikke denne elektrolytt-kuren hun går på så lett å finne ut av.

Det nærmer seg altså hærer fra alle himmelretninger, og i blant de, er ikke noen av de veldig blå i huden? Og høye? Veldig høye? Sanderson går fra lett lek med elektrolytter i første bok til maksimum fantasy-sjanger i andre bok.

Samtidig som all denne krigingen foregår, ligger tåken enda tykkere, nå blir den heller ikke borte om dagen, det er noe fryktelig muffens på gang her folkens.

Ikke for å snakke stygt om Sanderson, Jeg har jo tross alt nettopp begynt å lese på han. Det er jo solid opplegg dette, episk på alle fronter omtrent, kanskje bortsett fra på terningen. Igjen blir det en vanlig solid 4-er på en vanlig D6.

Avstanden ligger i karakterene til Sanderson, som er gode. Bare ikke gode nok. Så får jeg fullføre trilogien før jeg triller alle rollespill-terningene, men jeg begynner å tvile på at jeg møter noe særlig til overraskelse.

En eller annen gang i fortiden, eller fremtiden, er det meste gått til helvete. Altså det regner aske, og om kvelden kommer tåken. Den går du ikke ut i.

Vistnok skal Sanderson ha fått ideen om denne verdenen av å lese Harry Potter, og se for seg hvordan det hadde sett ut om Voldemort hadde vunnet.

Er du heldig er du født inn i nobiliteten, og kan kose deg på ball, er du uheldig er du født utenfor og med mindre verdi en skosålen du sparkes ihel med.

Det er altså leie greier det her når vi blir presentert for Vin, en tyvejente i et ganske udugelig tyveguild. Det viser seg dog at Vin har såkalt utviklingspotensiale og blir raskt rekrutert videre av et mer profesjonalisert tyveguild som i motsetning til meg, også har sponsor.

Vin må videre gjennom et ganske krevende innrulleringprogram for nye rekrutter men består og blir premiert med å bli magnetisk. Dermed er alt tilrettelagt for en episk kamp mellom god og ond.

Det er kanskje ikke drager i denne boka, men ellers triller Sanderson 2 x 20 på magisk innhold. Jeg tror kanskje jeg triller lavere for den totale leseopplevelsen, men høyt nok til å vurdere å fullføre det som selvsagt er en serie på minimum 3 bøker.

Nå er det litt mye sakprosa i monitor her, men samtidig føler jeg at jeg burde fullføre denne serien med bøker om fattigdom med å lese Maria Lavik sin "Vi, de fattige". Den har tross alt ligget på leselisten lengre en JD Vance.

Vi som er så heldige i å tilfeldigvis befinne oss i den norske middelklassen slipper lett unna, som når Thomas Espedal skriver om kaffetrakteren som overdøver nyhetssaken om de druknede barna i middelhavet.

Desmond har tidligere skrevet om leiemarkedet i Michigan, eller litt bredere forstått, om hvordan det å være fanget i leiemarkedet forhindrer sosial mobilitet. Denne gang graver han dypere.

Kort oppsummert handler dette om fattigdom som resultat av en villet politikk. Ikke nødvendigvis at vi har fattige fordi vi vil, men fordi vi ikke vil gjøre noe med det.

Poverty, by America handler om at vi peker på de fattige og sier de har sugerør i statskassa, samtidig som det er den gruppen som henter ut minst, med ganske stor margin. Samtidig gjør vi ikke jobben ovenfor de med høyest inntekt.

Jeg klipper syv av ti slips for Desmonds siste, så får vi se da ...