Denne tida på året er som skapt for spøkelseshistorier. Ulende vind og mørke kvelder. Det rasler på loftet: er det en mus, et spøkelse, eller kanskje bare en løs takpanne? Litt grøss i hverdagen er jo bare deilig.

Jeg hadde store forventninger til denne samlingen av Susan Hill. I tillegg til den mest kjente historien; "The Woman in Black", får vi her også "Dolly", "The Man in the Picture", "Printers Devil Court" og "The Small Hand".

Alt ligger til rette for gyselig god lesning. Det er tett tåke i London der hestevognene rumler avgårde, vi har store forlatte herskapshus og det skjer uforklarlige ting. Allikevel ble jeg ikke skremt. Hill skriver bra og historiene er gode, men det mangler liksom noe. Det ble for forutsigbart, man kunne nesten tenke seg til hva som skulle skje etter hvert og kuldegysningene nedover ryggen uteble. Leser man spøkelseshistorier vil man jo bli skremt - I hvert fall litt.

Jeg angrer allikevel ikke på at jeg skaffet meg denne, det var noen fine historier og omslaget på boka er noe av det vakreste i min boksamling. Svak firer fra meg.

Klarte endelig å bli ferdig med denne. Mulig dette funker på radio, men som bok var det treige greier syntes jeg. Noen av avisartiklene (om man kan kalle det det), var i for seg ganske artige, men kommentarene fra Antonsen og Golden var i mange tilfeller ganske tåpelige og ofte direkte umorsomme etter min mening.

Armand Gamache blir nok en gang kalt ut til landsbyen Three Pines for å etterforske et drap. En mann blir funnet død i den lokale bistroen og ingen ser ut til å vite hvem han var eller hvor han kom fra.

Jeg syns denne serien blir bare bedre og bedre. Dette er kanskje ikke bøkene for de som liker bloddryppende mord og heseblesende action. Heller går vel dette inn under begrepet "kosekrim".

Det går ikke så fort framover med handlingen, men miljø- og personskildringene er så gode at det bryr jeg meg egentlig ikke om. Det er nesten så man skulle ønske man var der og satt rundt bordet med romanfigurene og smakte på den herlige maten de trykker i seg hele tiden. Jeg blir skikkelig sulten av å lese disse bøkene.

Vel så mye som en krimgåte er boka en studie i menneskelige svakheter som grådighet og løgnaktighet. I tillegg blir vi kjent med deler av Canadisk historie og kulturhistorie som i hvert fall har fått meg til å Google for å lære mer. Jeg kan ikke si mer om hva dette gjelder for da røper jeg for mye av handlingen.

Jeg har blitt helt hekta på denne serien og gleder meg allerede til å lese neste bok.

Skotsk krim med en original helt. Cal McGill er hverken politi eller privatetterforsker. Han er oseanograf, og ved å studere havstrømmer og tidevannstabeller jobber han med å finne ut hvor marin forsøpling kommer fra.

Det er ikke bare plast og diverse fiskeutstyr som driver i land, flere joggesko med føtter inni blir funnet langs kysten av Skottland og McGill er en av få som er i stand til å hjelpe politiet med å finne ut hvor de har havnet i sjøen. I tillegg følger vi to indiske jenter som blir solgt som sex-slaver til pedofile europeiske menn. Jeg hadde ikke hørt om Bedia-jenter før dette og ble sjokkert over å lese om denne "skikken".

Her er en artikkel som beskriver litt mer:
Link

Boka handler også om bestefaren til Cal som forsvant på havet under 2. verdenskrig, og han prøver å finne ut hva som egentlig hendte den gangen.

Jeg likte veldig godt denne boka. Handlingen var spennende, til tider rystende, og jeg slet med å legge den fra meg om kvelden. Gleder meg til å følge denne serien videre.

Dette er tredje bok i serien om politimannen Simon Serrailler fra den fiktive engelske byen Lafferton. Flere barn har forsvunnet og politiet står uten spor etter hvem som står bak. Vi følger her historien fra den foregående boka "The Pure in Heart" videre.Handlingen i disse bøkene henger så pass sammen at det er en stor fordel å lese de i den rekkefølgen de er utgitt.

Det er flere handlinger parallelt i boka og vi følger flere av innbyggerne i Lafferton, i tillegg til politiet. Jeg liker at det splittes opp litt i forskjellige sidehandlinger og at ikke alt handler kun om en sak.

Serrailler er ikke en typisk politimann, hele resten av familien er leger og yrkesvalget hans gjør at han føler seg som familiens sorte får til tider. Særlig faren ser ut til å ha vanskelig for å akseptere at ikke også Simon valgte å følge i hans fotspor. Familien Serrailler er sentrale i disse bøkene, særlig trillingsøsteren til Simon, den allmennpraktiserende legen Cat, og jeg må vel si at av og til kan det bli litt mye om Cat og hennes familieliv.

Susan Hill er kanskje best kjent for spøkelseshistorien "The Woman in Black", men hun er absolutt kapabel som krimforfatter. Man kan ikke forvente seg heseblesende action og sitrende spenning, men heller velskrevet krim rik på engelsk småbyatmosfære og mørke stemninger. Jeg syns denne boka var veldig bra og gleder meg til å følge serien videre.

Heksene er mine favoritter i Discworlduniverset, og her får de virkelig boltre seg.

Da heksa Desiderata Hollow dør får den unge heksa Magrat oppdraget med å være gudmor/den gode fe, for en ung jente bosatt i byen Genua (som kan minne om New Orleans). Hun skal for enhver pris forhindre(!) at jenta gifter seg med den lokale prinsen. Hun får også streng beskjed om at hun absolutt ikke skal si noe om dette til veteranheksene Granny Weatherwax og Nanny Ogg, men de snuser seg selvsagt til hva som foregår før Margrat har klart å trylle fram sitt første gresskar. Hun arvet ikke bare tittelen gudmor/gode fe, men også en tryllestav. Dessverre fulgte det ikke med noen bruksanvisning så stakkars Margrat tryller fram det ene gresskaret etter det andre, samme hvor hardt hun prøver å få staven til å gjøre andre ting.

De to andre heksene blir til slutt med på reisen. Det blir en del dramatikk på veien og det dukker opp diverse eventyrfigurer, noe jeg syntes var svært fornøyelig. Selve hovedplottet, å hjelpe jenta, kom kanskje litt i bakgrunnen - det ble brukt mye tid på å komme til Genua, og det som skjedde på reisen. Noe som førte til at det kanskje ble litt tynt til slutt. Jeg er allikevel så pass sjarmert av Granny Weatherwax og Nanny Ogg at jeg ble svært begeistret for denne boka.

Denne boka har et veldig vakkert omslag og det var nok en stor del av årsaken til at jeg kjøpte den. Derfor er det veldig synd at innholdet ikke helt holdt mål.

Syns blandingen av krim og spøkelseshistorie var en spennende ide, men jeg ble ikke helt revet med. Vet ikke om det var den stadige vekslingen mellom fortid og nåtid som gjorde det eller hva det var, dette har fungert veldig bra i andre bøker, men her syns jeg det ble for mye fram og tilbake. Det manglet liksom dybde i beskrivelsen av de ulike personene som var med, jeg fikk ikke den følelsen av å "kjenne" de som de virkelig gode forfatterne klarer å skape inntrykk av.

Da jeg gikk på skolen fikk vi av og til i oppgave å skrive norskstil. Minstekravet var 3 sider. For å klare dette, lurte noen seg til å skrive med ekstra stor skrift. Det var den følelsen jeg fikk da jeg åpnet denne boka. Veldig stor skrift. Vet ikke om hensikten var å få mest mulig sider ut av en ganske tynn historie, eller om det er for å gi en mer behagelig leseopplevelse for trette øyne.

Syns dette var en grei fortsettelse av serien om arkeologen Ruth Galloway. Historien om "Mother Hook" var interessant selv om den ikke hadde noen rot i virkeligheten. Dette er ikke de mest utfordrende bøkene å lese, men av og til er det akkurat det jeg trenger.

Flavia har blitt 12 år og har blitt "forvist" til "Miss Bodycote's Female Academy i Canada, der hun etter planen skal gå i sin mors fotspor. Dette er en skole med en haug mer eller mindre uforståelige regler. Det er for eksempel strengt forbudt å stille sine medelever personlige spørsmål.(?!) Bruk av elektrisk lys etter sengetid på rommene blir også tatt ille opp, og den som prøver seg får bestyrerinnen på døren mer eller mindre straks etter lysbryteren har blitt slått på. Hvordan hun klarer å finne ut av dette gang etter gang er et mysterium, ligger hun langflat i gangen og speider etter lysstrimer under døra?

Allerede første natta Flavia er på skolen, ramler et skjelett innhyllet i det britiske flagget ut av pipa på rommet hennes. Flavia er selvsagt fyr og flamme, enda et lik å observere. Men til hennes store skuffelse får hun bare tatt en liten kikk før hun blir føyset avgårde av bestyrerinnen og politiet overtar etterforskningen. Ikke at det stopper henne, hun begynner å snuse rundt på egen hånd.

Jeg har vært svært begeistret for denne serien, men jeg syns ikke de to siste bøkene har vært like bra som sine forgjengere. Etter at det ble avslørt at store deler av De Luce familien er involvert i en hemmelig organisasjon der lite av formålet med denne blir avslørt, syns jeg det hele har blitt litt søkt.

Mordgåten i denne boka er også ganske usannsynlig. Man stapper et lik opp i en pipe og ingen reagerer på lukten av forråtnelse?

Jeg kommer vel til å fortsette å følge serien en stund til, men håper forfatteren tar seg bedre tid neste gang. Det ble litt mye selvmotsigelser og svake miljøskildringer denne gangen. Jeg føler denne boka kunne vært mye bedre hvis forfatteren hadde gitt mer informasjon, nå ble historien noe vag og uinteressant, med flere ubesvarte spørsmål.

Jeg fikk denne gratis som e-bok da jeg lastet ned appen til Norli. Dette er den første e-boka jeg har lest og det gikk uventet greit, jeg trodde jeg skulle bli veldig tørr og sår i øynene av å se såpass lenge på skjermen, men jeg merket ikke noe ubehag.

En helt grei krim fra den svenske skjærgården. Handlingen foregår i jula så det passet godt å lese den akkurat nå. Dette er bok seks i serien og siden jeg ikke hadde lest noe fra denne serien før, ble det litt vanskelig å få grep på hvem folk var og hvordan de passet inn i landskapet. Forfatteren refererte stadig til ting som hadde skjedd tidligere uten å ta seg særlig bryderi med å repetere for eventuelt nye lesere, så jeg tror de som har fulgt med fra starten får en bedre leseopplevelse enn hva jeg fikk.

Handlingen gikk litt på tomgang store deler av boken syns jeg. Politiet surret rundt litt på måfå og jeg ergret meg over at de ikke fikk somlet seg til å intervjue naboen til mordofferet for eksempel. Det var egentlig bare på slutten man fikk litt driv og spenning. Alt i alt en ok krim, men jeg tviler på om jeg kommer til å lese mer fra denne serien, venter heller på en eventuell TV-dramatisering.

Samling med kortromanene 22 Dead Little Bodies og The 45 % hangover og novellene Steel's Bad Heir Day og Stramash.

Artig bok å ha for fans av det noe motvillige (i hvert fall fra Logans side), radarparet Logan McRae og Roberta Steel.

Særlig the 45% hangover var morsom, den foregår under "The Scottish independence referendum". Dagen da skottene gikk til valgurnene for å si sin mening om Skottland skulle løsrive seg fra den britiske unionen eller ikke. En kan vel trygt si at det ble en heftig dagen derpå for både Logan og Steel.

Jeg har blitt veldig begeistret for denne serien og da er det fint å få noen av de kortere historiene samlet i en bok.

Tredje bok i "Dublin Murder Squad" serien, og denne gangen er det undercover-etterforskeren Frank Mackey som er hovedperson. Vi tas tilbake til hans barndoms bydel Faithful Place, Dublin - et sted han ikke hadde noen planer om å vende tilbake til, men en dag ringer søsteren og sier at det har blitt funnet en koffert som tilhørte ungdomskjæresten Rosie. De to hadde planlagt å rømme til England sammen for 22 år siden, men hun dukket aldri opp.

Boka er både en historie om familieforhold og en krimroman. Den er velskrevet og gir fine skildringer av livet i en litt shabby del av Dublin. Jeg er veldig glad i måten French skriver på.

Det er egentlig ikke så mye som skjer i denne boka og jeg syntes det ble nokså langdrygt etter hvert. En del av handlingen var også vel forutsigbar, det ble åpenbart ganske tidlig hva som hadde skjedd med Rosie og hvem som var ansvarlig. Jeg kommer allikevel til å følge denne serien videre og håper på litt mer overraskende vendinger i neste bok.

Andrew Yancy har mistet jobben som politimann etter å ha angrepet mannen til elskerinna si på en ganske brutal og noe uvanlig måte, og må ta til takke med en jobb som restaurantinspektør. Noe som fører til at han får et noe anstrengt forhold til mat etter hvert.

Når han blir bedt om å gjøre sin gamle sjef en bitteliten tjeneste - reise til Miami for å få undersøkt en arm som havnet på kroken til en turist på fisketur - ser han dette som sin store sjanse til å gjøre alt godt igjen og få jobben sin tilbake. Sjefen håper politiet i Miami skal overta saken slik at han slipper å få en potensiell mordsak på bordet. Noe han absolutt ikke er interessert i.

Miami er heller ikke interessert og det hele ender med at Yancy tar armen med seg hjem og legger den i fryseren. Han har ikke gitt opp å få jobben sin tilbake, så han bestemmer seg for å løse saken på egenhånd.

Boka har et frodig typegalleri og en haug hysteriske situasjoner i kjent Hiaasen stil.

Herlig å ha Hiaasen tilbake i storslag etter noen litt småkjedelige bøker. Jeg lo høyt flere ganger.

Enda en krim fra en forblåst øy langt ute i havgapet. Jeg må bare innrømme at jeg har sansen for slike. Denne gangen foregår store deler av handlingen på Entry Island som hører til øygruppen Îles de la Madeleine (Magdalen Islands), som ligger på den Canadiske østkysten og tilhører den fransktalende provinsen Quebec.

Politimannen Sime Mackenzie blir sendt fra Montreal for å etterforske et drap på Entry island. Saken ser i utganspunktet ganske opplagt ut, men når Sime møter den hovedmistenkte føler han at han kjenner henne fra før.

Sime sliter både med å passe inn i etterforskningsteamet, som kun består av fransktalende politifolk som alle har jobbet med hverandre tidligere, og å holde fokus i etterforskningen. Han sliter med alvorlig søvnløshet og drømmer stadig om sin forfar som vokste opp på Hebridene og etterlot seg flere dagbøker der han skriver om sitt liv. Simes bestemor leste høyt fra disse dagbøkene da han var liten, og nå ser de ut til å ta over mer og mer av livet hans.

Passasjene fra dagbøkene/drømmene gjør dette til en vel så mye historisk roman som en krimbok. Jeg syns det var veldig interessant å lese om livet på Hebridene på 1800-tallet. Det var mye jeg ikke hadde særlig kjennskap til fra før og det er jo alltid interessant å lære noe nytt. Boka er velskrevet og gir et fint bilde av livet i øysamfunn både i for- og nåtid.

I denne boka har handlingen blitt lagt til 2002, 14 år etter at bok nummer fire i serien sluttet. Thursday har blitt 52 år og lever et tilsynelatende rolig liv med ektemannen Landon deres tre barn og dodoen Pickwick, som for anledningen er fjærløs etter et noe ublidt møte med naboens katt.

Mye er forandret i Swindon og England siden sist vi møtte Thursday Next. Folk leser stadig mindre bøker og tv-titting og dataspill tar mer og mer av folks oppmersomhet. Realityprogrammer, det ene mer smakløst enn det andre er det som ser ut til å fenge nå for tiden og Spec-ops er lagt ned. Men det stopper ikke Thursday Next. I skjul av en gulv- og teppebutikk, som blir finansiert av ulovlig salg av ost smuglet inn fra den Sosialistiske Republikken Wales, arbeider hun og noen få andre fremdeles som litterære detektiver. I tillegg reiser hun tilbake til bokverdenen for å gjøre en sårt tiltrengt innsats i Jurisfiction. Der må hun denne gangen hanskes med opp til flere litterære utgaver av seg selv, fra bøkene om henne, som er blitt utgitt om de foregående sakene hun har jobbet med.

Bokverdenen preges naturlig nok også av at menneskene i den virkelige verdenen leser stadig mindre. Og som et desperat tiltak, prøver noen å gjøre Austens "Pride and Predjudice" om til et utstemmings realityprogram. Kan Thursday redde den gamle klassikeren fra å bli ødelagt?

Selv om jeg elsker denne serien, syns jeg denne boka var svakest så langt. Handlingen, særlig første halvdel ble veldig omstendelig med mye forklaring av de ulike funksjonene i bokverdenen uten at det var noe særlig handling. Noe over halvveis tok det seg kraftig opp og alt i alt vil jeg allikevel si at dette var en lesverdig bok og jeg gleder meg til den neste.

En murstein av en roman, med handlinger fra fortid og nåtid som snirkler seg inn i hverandre. Til å begynne med syntes jeg boka var litt tung å komme inn i, noe av handlingen var ganske omstendelig - særlig ordlyden i brevene fra de to poetene ble ganske gammelmodig og litt seig å lese, men etterhvert som jeg kom inn i handlingen ble det hele ganske så spennende.

Vi følger to unge akademikere, Maud og Roland som forsker på hver sin poet, Randolph Henry Ash og Christabel LaMotte . Poetene i historien er oppdiktet og det distraherte meg litt til å begynne med, men forfatteren har bidratt med dikt og andre skrivelser fra begge på en meget overbevisende måte.

Det viser seg at de to poetene har kjent hverandre og brevvekslet, noe som har vært ukjent tidligere. Det er derfor svært attraktivt å finne ut av hva som skjedde mellom de to og finne brevene. Det er ikke bare Maud og Roland som er interessert i å få vite historien om Ash og LaMotte og det blir et spennende kappløp om å være først ute med å finne fram til sannheten.

På et punkt i denne boka ble det så spennende at jeg reiste meg opp for å lese videre, jeg klarte ikke å sitte stille.

Det dreier seg om et fly som har fått en bombetrussel etter at det har tatt av fra Arlanda på vei til New York. Politiet har kun få timer på seg til å avverge en katastrofe. Fredrika Bergman har sluttet i politiet og begynt å jobbe i Justisdepartementet, men i forbindelse med denne saken blir hun overført tilbake til politiet for å samarbeide med dem og for å gi direkte rapporter til departementet. Her blir hun gjenforent med sin gamle sjef Alex Recht. I tillegg er Säpos Eden Lundell sentral i handlingen, en knallhard kvinne med en noe ullen fortid.

Jeg syntes boka var både spennende og underholdende, jeg leste til langt på natt fordi det var vanskelig å legge boka fra seg, jeg måtte vite hva som skjedde videre. Handlingen er kanskje ikke superoriginal og det må kunne settes spørsmål ved en del av etterforskningen, skal ikke si hva her for da røper jeg for mye. Alt i alt en underholdende bok, og noen ganger trenger i hvert fall jeg noen sånne.

Dette syntes jeg var noe ordentlig sludder. Jeg har visst rett og slett ikke legning for å like slike svenske "kosebøker" og så kom jeg i skade for å kjøpe en til av samme forfatter før jeg hadde lest denne (Potensgiverne), vet ærlig talt ikke om det er bryet verdt å lese den.

Måten det var skrevet på skulle sikkert være morsom og sjarmerende, men jeg ble bare irritert, innbiller meg at dette egner seg bedre som småmorsomt tv-drama, noe a la Sommer På Saltön.

Idyllen blir brutt i landsbyen Three Pines i Quebec - den fransktalende delen av Canada. Et menneske blir funnet død i skogen med sår etter en pil i brystet. Politietterforskere blir tilkalt og sjefsinspektør og lakrispipeelsker(!) Gamache leder etterforskningen. Den tilsynelatende harmoniske atmosfæren får seg noen riper i lakken i det flere hemmeligheter kommer for dagen.

Dette er første bok i en serie der det foreløpig er kommet 10 bøker, og jeg kommer nok til å lese flere. Dette er en såkalt "cozy mystery", vet ikke helt hva det kalles på norsk, kosekrim? Her skal en ikke vente seg masse action og voldsscener, noe som er helt greit for meg egentlig. Jeg fikk litt "Midsomer Murders" følelse av denne boka, kanskje det var landsbyen og den uortodokse drapsmetoden som gjorde det.

Det eneste som dro litt ned var beskrivelsen av en av politibetjentene, Agent Nichol. Hun skal liksom være nykommeren med masse selvtillit som er ivrig etter å vise hva hun kan, men jeg tenkte mest at hun måtte ha en ganske alvorlig personlighetsforstyrrelse for å være så komplett ute av stand til å ta innover seg kritikk fra sin overordnede.

Det nærmer seg påske i Bishop's-Lacey, og for å markere 500 års dagen for landsbyens egen helgen, St. Tancreds død, har man bestemt seg for - og fått tillatelse til å åpne graven hans. Men da steinen som dekker sakrofagen heves, finner man et lik av langt nyere dato og med ansiktet dekket av en gassmaske.

Flavia de Luce, snart 12, kjemiekspert og selvutnevnt mesterdetektiv er selvsagt på plass der tingene skjer, så også denne gangen. Hun får streng beskjed om å holde seg unna av politiet, men jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at det skal mer til for å stoppe henne.

Speaking from among the bones, er bok 5 i serien om Flavia de Luce, og denne boka er etter min mening like strålende som de foregående. Jeg får av en eller annen grunn julestemning av å lese disse bøkene, kanskje det er det store falleferdige herregårdshuset Flavia bor i og den tilsynelatende koselige engelske landsbygda som er beskrevet som gjør det. Eller kanskje det bare er at jeg har hatt for vane å lese en av disse bøkene i jula de siste årene. Det er i alle fall gøy å se at en serie som har vart over 5 bøker fortsatt holder høy kvalitet og lesverdighet. Jeg gleder meg allerede til neste bok. Det spørs om jeg klarer å vente helt til neste jul før jeg skaffer meg den.