Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 8 av 8 bokomtaler

Jeg har lest "Alt lyset vi ikke ser" på engelsk og har vært spent om denne kan leve opp til forventningene alle de gode kritikkene har skapt hos meg. Jeg er til vanlig varsom med pulitzer vinnere men denne var faktisk fint å lese!

Det jeg hadde forvented meg var en tung leseopplevelse men det ble det slett ikke. Historien er engasjerende og fin. Noen har kritisert at boken hopper fram og tilbake i tid, noe som ikke har skapt så mye bry for meg. Tvert imot har det bidratt til historiens spenning, selv om det av og til kjentes litt som om Doerr allerede hadde et film manus i hodet sitt da han skrev visse passasjer og øyeblikk.
Jeg ble overrasket hvor mye jeg begynte å bry meg om både de to hovedkarakterene men også de fine sidefigurene også. Doerr lykkes i å romme alle nok plass i historien og å vise hvordan krig påvirker oss på forskjellig vis. Frederic's sjebne som modig drømmer i en hard og krigsherriet tid har berørt meg særlig i denne sammenheng. Boken samler opp trådene til slutt og jeg syntes at diamanten - som nesten er en karakter i boka den òg- fikk en særdeles poetisk slutt - eller er det en ny begynnelse?

Det eneste jeg savnet var mer inngående reaksjoner til krigens grusomheter. De blir delvis gjort rede for i Werners historie men det blir sagt lite om hva dette har gjort med de som har begått, opplevd eller bevitnet grusomme hendelser. Dette hadde vært meget interessant å ta opp siden historien - etter min mening - inviterer til dette. Det var lovende men langt fra nok at Werner ble hjemsøkt av en død jente og Volkheimer ser døde ansikter. Og hva gjorde voldtekten med Jutta? Det er her at jeg ble særlig interessert men ikke fulgt opp, noe som var ganske frustrerende for min del. Om Doerr ville påpeke det verdifulle poenget at man etter krigen bare ville komme seg videre og dette samfunnet ikke bearbeidet grusomme hendelser på samme måte som oss i dag, så hadde jeg ønsket meg at han gjorde dette på en mye mer poengtert måte enn det jeg har opplevd i boka.
Mange interessante tråder som ble litt for overfladiske behandlet for meg med andre ord.

Allikevel: "Alt lyset vi ikke ser" er en fin leseopplevelse som berører og engasjerer

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Watcher in the shadows" er skrevet til unge lesere - men jeg kan si etter jeg nå nettopp har lest den ut at den er velegnet til voksne også!

Overraskende nok finnes det én skikkelse som særlig i "Englenes Spill" spiller en stor rolle og som jeg med fryd (og angst) møtte igjen i "Watcher in the Shadows". Det kom uventet men gjorde leseopplevelsen ekstra bra om man har alle av bøkene i "de glemte bøkers kirkegård" serien present. Det lot meg til og med se enkelte, små men for meg viktige inntrykk jeg fikk fra "Englenes Spill" og "Himmelens fange" i et annet lys.

Jeg vil ikke røpe for mye av historien, men så mye er sagt: det er spennende, gripende og underholdende selv om man ikke er ungdom. Boken har en overraskende dybde i forhold til metaforer til krig, personlige demoner etc. som peker på at Zafon tar sine lesere - uansett alder- meget alvorlig.

For eksempel fikk jeg frysninger når jeg leste følgende sitater som jeg personlig assosierte med andre verdenskrig og hvordan farlige overbevisninger som fascisme alltid har et opphav og at dens følger kan være - mild sagt- katastrofale:

"He wrote to me from Berlin, where he said he was involved in a great task that would one day change the world. Millions of children were receiving his gifts. Millions of children who would, one day, form the greatest army ever known. I still don't know what he meant by those words.".

"There are shadows in this world, Ismael,...Shadows that exist inside each one of us."

Boken minnet meg med andre ord på at en slik krig kan oppstå igjen og at vi bærer et ansvar for både medmennskelighet og for å utfordre våre egne skygger. Faktumet at dette kommer fra en bok rettet til ungdom er fantastisk!

Jeg fikk mye mer ut av Watcher in the Shadows enn jeg har forventet - anbefales!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lest et helt halvt år etter anbefaling av en arbeidskollega av mannen min. Hun var veldig betatt av boka - det ble desverre ikke jeg.

Først og fremst må det sies at boka er skrevet på en underholdende måte og at jeg synes det er flott at dette temaet belyses. Det jeg - som er fra Sveits og har personlig erfaring med assistet suizid i min egen familie- sliter med at et tema som kunne belyses på så mange, tankevekkende og dype måter blir til en litt for forutsigbart, overfladisk, "man vet at hun ikke får ham til slutt"- kjærlighetshistorie. Det som hadde vært interessant etter min personlige mening, nemlig hva som skjer med de familiemedlemmer eller venner som er med i prosessen og så etterlates, får ikke nok plass her. Jeg savnet dypden og innsikten i denne prosessen -fra å bestemme seg og til å kunne gjennomføre en slik suizid -og at det etter min mening ikke blir nevnt nok at dette kan være en lang og vanskelig affære. Boka kunne med andre ord kunne ha grepet sjansen og belyst hva hele denne prosessen egentlig innebar - beslutningen, samtalene med psykolgene, legene, familiens og venners del fra beslutningen til den endeljge suiziden, etc. Isteden får jeg følelsen at Moyes ikke tørr å gå hele veien her.

"Et helt halvt år" er underholdende i språket men feiler å leve opp til temaets dypde og alt det vanskelige, befriende og samtidig knusende denne prosessen innebærer.

Godt sagt! (19) Varsle Svar

Jeg har nettopp lest Pessls første bok "Utvalgte emner i katastrofefysikk" og likte den godt og selv om jeg syntes at den var litt treg i begynnelsen så var den allikevel fengende. Og ikke minst: annerledes. Pessls viderefører denne særegenheten i "Night film" og leverer en spennende, medrivende bok!

Historien dreier seg seg om journalisten Scott Mc Grath som tidligere har prøvd å undersøke filmregissøren Stanislav Cordova, som er en mystikk omspunnen skikkelse som ikke viser sitt ansikt i offentligheten og ikke ble sett igjen eller ga et intervju siden 70-tallet. Etter at Cordova -hvis filmer er beryktet for å være ekstrem realistisk fryktinngytende selv for horrorsjangeren- stoppet ham, måtte McGrath avfinne seg med å forbli i mørket hvem Cordova egentlig er. Men når Cordovas unge datter plustelig blir funnet død - antakeligvis selvmord- blir McGrath igjen bitt av nysgjerrighetsbasillen og tar opp sine Cordova undersøkelser. Å si at dette ikke går helt plettfri er en understatement.
Det som utmerker seg her er Pessls grep om å suge leseren inn i hovedkarakterens univers: Mens hun i "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ga bokens struktur en akademisk vri (siden hovedkarakteren i boken ikke kun er datteren til en akademiker men selv tenker veldig akademisk), velger hun å underbygge historien på en måte som overenstemmer med journalisten McGraths interesse og tenkemåte: med avis- og internettartikler så vel som notater som McGrath leser eller selv har skrevet.
Jeg som leser følte at jeg dermed ble del av det McGraths bevitner og veldig engasjert i historiens forløp. Sistnevnte er høy i tempo, fenngende, forferdelig spennende og av og til (iallfall for meg) fryktinngytende. Som allerede i "Utvalgte emner i katastrofefysikk" setter Pessl også i "Night film" spørsmålstegn ved om vi uten videre kan stole på hovedkarakterens obervasjoner og inntrykk og hvorfor vi uten videre tar deres utsagn og interpretasjoner av begivenhetene for god fisk.

"Night film" er en ny favoritt for meg og jeg kan på det varmeste anbefale boka selv til de bokelskere som kanskje ikke ble helt overbevist om Pessls første bok (fordi den var litt treg eller vanskelig å varme opp til). "Night film" er høyere i tempo, fengende og virkelig verdt å lese

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg har nettopp lest Pessls første bok "Utvalgte emner i katastrofefysikk" og likte den godt og selv om jeg syntes at den var litt treg i begynnelsen så var den allikevel fengende. Og ikke minst: annerledes. Pessls viderefører denne særegenheten i "Night film" og leverer en spennende, medrivende bok!

Historien dreier seg seg om journalisten Scott Mc Grath som tidligere har prøvd å undersøke filmregissøren Stanislav Cordova, som er en mystikk omspunnen skikkelse som ikke viser sitt ansikt i offentligheten og ikke ble sett igjen eller ga et intervju siden 70-tallet. Etter at Cordova -hvis filmer er beryktet for å være ekstrem realistisk fryktinngytende selv for horrorsjangeren- stoppet ham, måtte McGrath avfinne seg med å forbli i mørket hvem Cordova egentlig er. Men når Cordovas unge datter plustelig blir funnet død - antakeligvis selvmord- blir McGrath igjen bitt av nysgjerrighetsbasillen og tar opp sine Cordova undersøkelser. Å si at dette ikke går helt plettfri er en understatement.
Det som utmerker seg her er Pessls grep om å suge leseren inn i hovedkarakterens univers: Mens hun i "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ga bokens struktur en akademisk vri (siden hovedkarakteren i boken ikke kun er datteren til en akademiker men selv tenker veldig akademisk), velger hun å underbygge historien på en måte som overenstemmer med journalisten McGraths interesse og tenkemåte: med avis- og internettartikler så vel som notater som McGrath leser eller selv har skrevet.
Jeg som leser følte at jeg dermed ble del av det McGraths bevitner og veldig engasjert i historiens forløp. Sistnevnte er høy i tempo, fenngende, forferdelig spennende og av og til (iallfall for meg) fryktinngytende. Som allerede i "Utvalgte emner i katastrofefysikk" setter Pessl også i "Night film" spørsmålstegn ved om vi uten videre kan stole på hovedkarakterens obervasjoner og inntrykk og hvorfor vi uten videre tar deres utsagn og interpretasjoner av begivenhetene for god fisk.

"Night film" er en ny favoritt for meg og jeg kan på det varmeste anbefale boka selv til de bokelskere som kanskje ikke ble helt overbevist om Pessls første bok (fordi den var litt treg eller vanskelig å varme opp til). "Night film" er høyere i tempo, fengende og virkelig verdt å lese

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En marskveld i 1977 skulle bli til dagen som skulle forandre livet til den berømte filmregissøren Roman Polanski og den daværende 13 årige jenten Samantha Geimer. Det som startet som et fotooppdrag til "Vogue Hommes" endte med at Polanski og Geimer hadde seksuell omgang med hverandre. Men som det skulle vise seg har problemene med dette bare så vidt begynt. Polanski og Geimer ble til gjenstand for en urettferdig ført sak hvor dommeren var mer interessert i medienes omtale av hans dommerkvaliteter enn hva som skjer med de involverte i saken. Etter Polanski var i fengsel og gjennomgikk den pålagde psykatriske evalueringen som skulle konkludere, i samstemmelse med Geimer og hennes familie, straffen ombestemte dommeren seg. Polanski flyktet landet.
Mens Polanski har skrevet sin versjon av hendelsene i 1984 i selvbiografien "Roman by Polanski" er det ikke før nå at vi får høre Geimers versjon og får vite hvordan hendelsene i 1977 og dens følger har påvirket livet hennes.

Jeg har skrevet min masteroppgave om Polanskisaken og stiller derfor med inngående kunnskap om saken. Mye har blitt skrevet om Polanskisaken både i 1977 og da Polanski ble arrestert i 2009 - og like mye har vært fabrikert eller simpelthen blitt gjentatt eller tolket på feil måte (både av mediene eller de som har lest og kommentert saken). Derfor er jeg overbevist om at noen som ikke kjenner til detaljene i saken gjør godt av å se dokumentaren "Roman Polanski: Wanted and Desired" som ikke bare skildrer begivenhetene og de kompliserte jurdiske problemene på en forståelig måte men som blir ansett av alle parter involvert i saken (altså Polanski, Geimer, advokatene og statsadvokaten) som en troverdig beskrivelse av hva som har skjedd.

I "The Girl: a life in the shadow of Roman Polanski" forteller Geimer om sin bakgrunn, sitt møte med Polanski og følgende som rettsaken førte med seg. Hun skildrer et liv som er preget av angst og mediepress som ifølge henne selv har gjort mer skade enn den seksuelle kontakten med Polanski. Allikevel er boken ikke like forsonende enn man skulle anta (særlig om man har sett Geimer opptre i offentligheten og tale Polanskis sak). Hun er tydelig hva hun mener om Polanski og sier like klart hva hun synes om mediene og de som har prøvd å få profitt av hennes historie. Geimer er flink til å minne leseren om at tiden saken har tatt sin begynnelse i har vært ganske så forskjellig av de forholdene vi kjenner i dag. Dette er i mine øyne et meget viktig poeng som gjerne blir glemt i dagens diskusjon om Polanskisaken. Til tross for denne styrken føler jeg meg ofte forvirret nå at boken er lest ut. Geimer er ikke tydelig nok på hvilken måte hun vil distansere seg fra offerrollen og gir en ambivalent inntrykk hvilket forhold hennes interesse og behov for pengene har spilt i kjølvannet av begivenhetene i 1977. Dette er synd siden Geimer stiller relevante spørsmål til det å være stemplet som offer: har vi et gitt inntrykk hva begrepet offer innebærer? Gir man avkall å være et offer når man velger å gå videre med sitt liv? Eller har hun blitt gjort til et større offer enn hun egentlig var?

"The Girl: a life in the shadow of Roman Polanski" er Samantha Geimers bestrebelse om å få kontroll over hennes historie tilbake og er et viktig del av puslespillet om man vil forstå Polanskisakens kompliserte forhold. Sammen med Polanskis selvbiografi, sakens originaldokumentene og dokumentaren "Roman Polanski: Wanted and Desired" har de lesere som interesserer seg for Polanskisaken nå mulighet til å høre begge partenes versjoner og danne sin egen mening om hvilken stemme de vil helst lytte på.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har lenge gledet med til neste delen av "vindens skygge- sagaen" for å se hvordan historien om Daniel, bokhandelen Sempere og de glemte bøkers kirkegårs fortsetter. For meg fremmet "Himmelens fange" samme følelsen jeg hadde da jeg leste Harry Potter og Halvblodprinsen for aller første gang: nemlig at verket i seg selv ikke er et mesterverk men heller er et fragment i et puslespill som er et hjelpemiddel slik at neste bok blir et fyrverkeri av et finale. Zafon lykkes i "Himmelens fange" til å knytte David Martins historie fra "Engelenes spill" til karakterene vi kjenner fra "Vindens Skygge". Dette gjør at jeg kunne begynne å se "Engelenes spill" og "Vindens Skygge" i en viss sammenheng og fremmer en viss spenning i hvorvidt Zafon kommer til å klare å forme en sammenhengende historie utifra de fragmentene leseren ble kjent med hittil og kommer å bli kjent med i framtiden.
Jeg vet ikke om andre bøker jeg har lest i mellomtiden har forstyrret mine minner om språket i "Vindens Skygge" men for meg virket Zafons språk i "Himmelens fange" mindre poetisk og fengende enn i "Vindens Skygge". Jeg er veldig spent hva andre bokelskere mener om boken :)

Jeg er iallfall VELDIG spent til neste og avsluttende del Zafon kommer til å utgi etter hvert.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

VersionMarianneTheaVibekeJodiAlice NordliIdaTone SundlandLinda LarsenGeir SundetHarald KAnneWangAnne Berit GrønbechHilde H  HelsethSvein Erik Francke-EnersenAstrid Terese Bjorland SkjeggerudLeseaaseLene AndresenIngeborg GMorten GranheimTine SundalAnniken RøilBjarne AashaugBertyMartineMarianne  SkagePerSpelemannSol SkipnesPirellimay britt FagertveitToveEivind  VaksvikWenche BrohaugEileen BørresenLena Risvik PaulsenFindusLars Johann MiljeMartinIvar SandAnne-Stine Ruud HusevågTanteMamie