Et etisk dilemma er et problem der det ikke er noe entydig riktig løsning, der det du gjør ofte uansett vil få konsekvenser for noen. Etikk er i bunn og grunn hvordan man begrunner sitt moralske kompass – for alle har en moral, men ikke alles moral er etisk forsvarlig. Øverenget tar sikte på å hjelpe deg når du kommer i den etiske klemma, og det er i og for seg en interessant, liten bok.

Jeg har bestilt boken og får den snart i posten snart. I forkant så jeg etter en omtale av boken, men det var svært lite.

Frihet, angst og død er grunnleggende betingelser i et menneskes liv. Derfor har filosofer fra antikken til i dag trukket dem frem som kilder til selvinnsikt. I denne boka knyttes filosofenes refleksjon over de store spørsmålene til det praktiske livet.

Kom over en link på NrK.no (2018): På kafè for å snakke om døden
Der kommenterte Øverenget:

Døden som en fornærmelse
Filosof Einar Øverenget tror ikke at folk flest er blitt mer åpne om døden. Han mener at død er et vanskelig tema som folk flest ikke klarer å forholde seg til. Han tror at folk har et mer anstrengt forhold til døden nå enn tidligere.
– Menneskene drømmer om å leve evig. Å møtes for å snakke om døden er mer å regne som et opprør enn en trend i tiden. I vårt samfunn er død i ferd med å bli en overraskelse og en personlig fornærmelse, sier Øverenget.

Døden er livsviktig : om livet, døden og livet etter døden, skriver Elisabeth Kübler-Ross. Hun har rett i det. Denne boken er ikke en filosofisk bok, men den er god og en klarer nesten ikke å legge den tilside - så vidt jeg husker på begynnelsen av 2000 tallet.

Høyst aktuelt i dag - er blitt en politisk fange slik jeg ser det.
At han i det hele tatt kan bli utlevert til USA sjokkerer meg. Man har egne domstoler i Europa. Assange er australier ikke amerikansk. Ville USA utlevere en av deres til Europa i samme situasjon - NEI.
Nå risikerer journalister strenge straffer å gjøre jobben sin hvis ikke myndighetene ikke liker det.

NRK
"Tidligere The Guardian-redaktør reagerer på spionasje-anklage
Siste runde i kampen mellom Julian Assange og britiske domstoler er i gang. Wikileaks-grunnleggeren kan bli utlevert til USA, der han risikerer 175 års fengselsstraff."

Leste på FB at den rykende ferske biografien er i handelen. Hvem har vel ikke hørt om Finn-Erik Vinje. Hos meg føyk den rett inn på min ønskeliste.

Jeg ante ikke at det var skrevet en biografi om ham før i dag. Hørt ham flere ganger på radioen fordi han hadde en forklaring på alt det som ble spurt om med snert. Som lytter satt en igjen en forklaring man ikke hadde spurt om, men som var interessant.

Som Vinje selv sa: Jeg har lagt meg ut med alle, bare ikke med alle på en gang.
Biografien om Finn-Erik Vinje er historien om en elsket og hatet språkmann, men er også en vandring gjennom etterkrigstidens språkhistorie. Hvordan kunne den ihuga samnorskforkjemperen ende opp hos den gamle erkefienden, som en slags assosiert riksmålsmann? Svaret får man i boken

I en tid hvor «coaching» er på alles lepper – og brukes i stadig flere sammenhenger – er dette en bok om coaching, som er noe og mer enn «nok en praksisbok». Boken er en grunnbok som setter coaching inn i et større perspektiv og en bredere kontekst. Boken favner trenerfeltet med fokus på tre sentrale områder, og boka består av 19 kapitler. De er generelt delt inn i ni praksisnære artikler fordelt på avsnittet «Coaching i praksis – retninger og metoder» og ni flere teoriorienterte artikler i avsnittene «Perspektiver på coaching – refleksjoner og forklaringsrammer» og «Effekter av coaching – dokumentasjon» og vitnesbyrd". Antologien avrundes med et etterord som setter i perspektiv mulighetene og risikoene ved coaching i fremtiden. Bokens målgruppe er deltakere på private og universitetskurs i og om coaching som trenger en bred lærebok. Bedrifter som bruker coaching og arbeid for å implementere verktøy, praksis og tenkning i arbeidsfunksjonen. I tillegg til alle med interesse for (og lurer på) coaching som trenger oversikt, et samfunnsperspektiv og større forståelse for hvorfor coaching fungerer. Boken er redigert av Kim Gørtz, utdannet ved Københavns Universitet (1997) i filosofi og psykologi. Har vært tilknyttet Learning Lab Denmark og Nordea som business Ph.D. siden høsten 2005. Anette Prehn er bedriftssosiolog og eier av where2next, som jobber med lederutvikling. Utdannet coach fra ITS, London og ICF-sertifisert coach (ACC).

Bonnevie (1872 - 1948) var datter av Jacob Aall Bonnevie (1838–1904), skolemann og stortingsmann, og halvsøster til juristene Thomas Bonnevie (1879–1960) og Carl Emil Christian Bonnevie (1881–1972).

Hun tok eksamen artium i 1892. Hun begynte deretter på medisinstudier, men etter kort tid skiftet til zoologi. Hennes forskning kan deles inn i 3 epoker;

• arbeid med marinbiologi,
• cellebiologi,
• arvelighet og genetikk.

I utlandet, med 1 års opphold (1900–1901) hos den høyt ansette professoren Theodor Boveri ved universitetet i Würzburg, ble hun opptatt av cellebiologi og cytologi, og dette fikk avgjørende betydning for hennes valg av doktoravhandling: «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos östergreni», som hun forsvarte ved disputas i 1906. Hun ble den første kvinnen som oppnådde doktorgrad i realfag ved et norsk universitet.

Etter forslag fra hennes gamle velgjørere & kollegaer, professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett, ble Bonnevie som første kvinne innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi.
På den tiden kunne ikke kvinner å inneha embetsstillinger, men hun kunne bli professor ved Bergens Museum som var en stiftelse på det tidspunktet og ble innstilt til et professorat der i 1910.

Sars og Collett ble engstelige for å miste den effektive og faglig oppdaterte Bonnevie, og de påvirket Stortinget til å vedta Lov av 9. februar 1912. Denne loven kalles også «Lex Bonnevie». Kvinner kunne deretter, på linje med menn, få embeter i form av professorater ved et universitet. Hun ble ansatt ved Universitetet i Oslo 4. juli 1912.

Bonnevie etablerte Institutt for arvelighetsforskning i 1916 - en vitenskapelig motvekt til Den konsultative norske komité for rasehygiene som i 1908 ble grunnlagt av John Alfred Mjøen (1860–1939). Bonnevie : «I vårt kultursamfund finnes det ingen rene raser» og «en rendyrking av en rase er derfor et alvorlig skritt mot naturen».

Hun var en klar antinazist og listes blant Norges viktigste kvinner i arbeidet med å få jøder over til Sverige under andre verdenskrig. Hun var kjent for sine inspirerende forelesninger og gjorde en stor innsats som populærvitenskapelig forfatter, foredragsholder og oversetter.

Hun gjorde også en imponerende innsats som initiativtaker til studentkantinene Aulakjelleren og Blindernkjelleren, dessuten Studenterhuset i Schultzgate 7 og Studiehjem for unge kvinner i Geitmyrsveien.

NrK Historiske storheter - Kristine Bonnevie

Niels Chr. Geelmuyden: Rotbløyte
«Vi var beruset», fastslo eidsvollsmannen Gustav Peter Blom. Det må man ha lov til å tro. Ifølge Nicolai Wergeland ble delegatene tilbudt 1853 liter vin da de ankom Carsten Ankers gods på Eidsvoll i vårløsningen tiende april. De kunne sant å si behøve en oppstiver, da fleste var som rullet i søle og slam. Selv greven blant dem, Wedel Jarlsberg, så ut som en gjørmebryter. Knapt noen kunne se at han utsteg av en atten karats gullkaret og ikke av jordgamme.

Beruset var man også av det dypt absurde i situasjonen. I Kiel var Danmark blitt pålagt å avstå Norge til Sverige. Danskene hadde støttet Napoleon, den tapende part i verdenskrigen. Valget sto mellom å gi fra seg Norge eller selv å bli okkupert. Grunnen til at svenskene ikke straks overtok krigsbyttet, besto i at Karl Johan og hans soldater var opptatt med å fordrive Napoleon fra Frankrike. I dette vakuum øynet den 27 år gamle danske prinsen Christian Frederik en mulighet til å underlegge seg Norge. Han kom til landet i åpen båt forkledd som matros, og innkalte i februar en grunnlovgivende forsamling av 112 valgte representanter til sin venn, Carsten.

Samme dag som 112.000 soldater rykket inn i Paris for å gjøre slutt på den franske revolusjon, inntok 112 fortumlede nordmenn Eidsvoll for å gjennomføre den franske revolusjon i et land som altså tilhørte den svenske trone. Mot seg hadde de Europas samlede armeer. Det kunne umulig gå bra. Like fullt ville de forsøke, nesten lik uskikkelige gutter som rømmer hjemmefra en vilter og våryr periode. Den yngste blant dem, Thomas Konow, var da også bare 17 år.

Uthevet tekstForsamlingen skulle enes om mye på kort tid. Derfor har flere fremhevet det verdifulle ved at ingen nordlendinger rakk frem i tide. Arrangementet kan nesten minne om nåtidens realityserier på TV, i grenselandet mellom «Farmen» og «Big Brother». Med den fatale forskjell at man ikke inviterte noen av det annet kjønn. I en avsides bygning full av børst stuet man sammen 112 mannfolk som stort sett var vilt fremmede for hverandre. Oppgaven var å stable en grunnlov på bena så fort som mulig. Alle knep var tillatt. Mange startet dagen med øl og dram, eller madeira. Ondsinnede rykter ble satt ut om andre deltakere. Noen ble beskyldt for spionasje og forræderi, andre for korrupsjon.
I virkeligheten delte forsamlingen seg fort i to uforsonlige grupper. Majoriteten regnet seg som patrioter og gikk inn for selvstendighet. Mindretallet var realister og ville forberede en best mulig union med Sverige. Det første basketaket skulle illevarslende nok handle om salens veggpryd. Maleriet av kjærlighetsgudinnen Venus utfordret særlig representantene fra Vestlandet. De nedla krav om å få svineriet fjernet, og fikk sin vilje. Hvoretter salen ble dandert med granbar. Noe som fikk Blom til å føle at han overvar en likferd. Allerede i april noterte han i sin dagbok at forsamlingen besto av en tredjedel avsindige, en tredjedel usle kryp og en tredjedel bakvaskede ofre.
Prosten Schmidt tydeliggjorde tidlig hvilken av gruppene han tilhørte ved stadig å oppsøke en kolle, hvor han skrek for å høre sitt ekko. Allerede året etter emigrerte han til Danmark for alltid. Skipsreder John Moses fra Kristiansund, som var av jødisk herkomst, valgte for sin del straks å utvandre til England. Forståelig nok.

Frihetskjemperne på Eidsvoll vedtok som kjent med massivt flertall og minimal diskusjon å nekte jøder, jesuitter og munkeordener adgang til kongeriket. Forslaget ble begrunnet med at «jøder vil forderve allmuen». Bunadskledde festtalere liker å ære Henrik Wergeland for hans arbeid med å oppheve paragrafen. Ikke fullt så ofte får man vite at det var hans far, presten, støttet av Falsen og Sverdrup som sørget for at Norge fikk den mest antisemittiske konstitusjon i Europa.

Langt større strid skapte spørsmålene om verneplikt, adelskap, stemmerett og statsøkonomi. Det var neppe klokt å legge finansdebatten til fredag den trettende. «Man skvaldret som i et bondebryllup», står det å lese i en av dagbøkene. Etterfulgt av den megetsigende tilføyelsen: «Orden opphørte»”.

Gårdbruker og lensmann Olav Tveiten fra Valle i Setesdal tok til orde for at unionsmennene burde knivstikkes. Det kunne fremstått som en tom trussel, om ikke Tveiten hadde avlivet en mann ved navn Torjus Rysstad under et barselgilde på Brokke før sin ankomst. Det er et fortiet faktum at det midt blant eidsvollsmennene fantes en drapsmann. Han hadde også slått inn ansiktet på sorenskriveren i sine hjemtrakter da denne under et besøk tillot seg å klage over maten. Problemet var, som det ofte er, at han endret karakter ved inntak av alkohol, og ingen drakk mer på Eidsvoll enn ham. Under forhandlingene var han ofte høyrøstet og synlig beruset. Ryktene sier at han ble skjenket av Falsen for å skremme kretsen rundt Wedel. Et virksomt grep i så måte fant sted da Tveiten bar en fullvoksen hest over Ankers gårdstun.

Utsendingene hadde i hovedsak én ting til felles. Ingen hadde peiling på lovgivning eller statsstyre. En av delegatene, matrosen Even Thorsen, var til og med analfabet. Den som kunne mest var Norges eneste lensherre, Grev Wedel. Men forsvinnende få hadde interesse av å lytte til en greve. Man kan trygt si at det rådet en anti-adelig stemning. Falsen begeistret alle ved å frasi seg sitt adelskap, skjønt det kom som en overraskelse på de fleste at han var adelig i det hele tatt. Falsen og vennen Adler hadde vært så forutseende å nedskrive grunnloven under et vorspiel på Ås allerede i februar. Det må ha kommet som en overraskelse at det dokumentet de var samlet for å skape, allerede forelå. Med hensyn til styreform var forsamlingen ganske samstemt. Målet var å sikre maksimal makt til slike mennesker som de selv utgjorde. Det vil si drikkfeldige mannfolk i 40-årskrise, som fint kunne unnværes på sine respektive hjemsteder i seks uker.

Vel vitende om at franskfødte Karl Johan var katolikk, vedtok de at kongen av Norge skulle være lutheraner. Da Napoleon ble forvist til Elba første mai, svant Christian Frederiks håp om at Karl Johan ville gå med i dragsuget. Blom klamret seg til det halmstrå at Karl Johan ville synes at det ble for kaldt å bo i Norden. Og kaldt var det virkelig denne våren. Isen lå på vannene ved Eidsvoll i midten av mai.

Mange lengtet hjem. Kammerherre Løvenskiold skulle komme til å beskrive tiden som sitt livs ulykkeligste uker. Det hadde ikke bare sammenheng at han måtte sove i halm på et loftsgulv. På selveste 17. mai klarte man så vidt å forhindre en sabelduell mellom Løvenskiold og bergmester Steenstrup, som straks etter grunnla Kongsberg våpenfabrikk. Jacob Aall drømte 16. mai om å forlate landet. «Jeg vil forlate dette helvete så fort jeg kan», skrev han til sin kone. Wergeland noterte for sin del at vinen var like sur som tidene. Like fullt klarte delegatene å tylle i seg 3000 liter vin, i tillegg til 1000 liter brennevin. Derfor vet ingen om det er sant eller en hallusinasjon at Carsten Anker i et av sine skap oppbevarte en afrikansk slavegutt ved navn Sambo, som tente delegatenes langpiper når det led mot kveld.

Noen husket midt i all viraken at det burde forfattes et brev med anmodning om å utnevne Christian Frederik til konge av Norge. Flere mente at Georg Sverdrup var den rette til å skrive brevet, men han skal ha vært i en sørgelig forfatning da oppfordringen ble fremsatt. Han klamret seg langflat til en bøtte og sa: «Dere får smøre sammen noe».
Peder Anker tok til orde for å utsette kongevalget til noen hadde anerkjent Norge som selvstendig nasjon. Han talte for døve ører. Grunnloven ble undertegnet 17. mai, samtidig som Christian Frederik med overveldende flertall ble valgt til Norges første konge på mer enn fire hundre år. Etterpå sverget delegatene troskap til Dovre faller. Hvilket i praksis skjedde allerede dagen derpå, da både Russland og Preussen signaliserte at de ville støtte en svensk erobring av Norge.

Wedel Jarlsberg søkte tilflukt ved godset her i Tønsberg, ifølge professor Eyvind Smith livende redd for at man ville gjøre alvor av truslene om å skjære av ham både nesen og ørene. Til hell for greven kom Karl Johan tilbake til Sverige med store, veltrenede styrker i løpet av sommeren, og angrep Norge i slutten av juli. Christian Frederik lot seg omringe i Moss, abdiserte straks og reiste hjem til Danmark. Da slaget var tapt, viste det seg merkelig nok at Sverige i store trekk lot oss få beholde vår grunnlov. Karl Johan kunne brukt dokumentet, resultatet av seks ukers rotbløyte, til å fyre i peisen med. Men Jean-Baptiste Jules Bernadotte, som han egentlig het, ønsket ikke å være mindre liberal enn Napoleon hadde vært. Han hadde vært en av Napoleons fremste generaler. Følgelig fikk Norge ved det rene slumpehell en av de frieste og mest demokratiske forfatninger i verden. Hvilket forklarer hvorfor barnetoget 17. mai hvert år jubler med tusentallige flagg nedover nettopp Karl Johans gate.

REF;:
Eidsvoll 1814 : hvordan Grunnloven ble til av Eli Fure
De kom fra alle kanter : eidsvollsmennene og deres hus av Jørn Holme
Skammens historie : den norske stats mørke sider 1814-2014 av Sigmund Aas
Politiker og Skipsreder John Moses
Så mye drakk Eidsvollsmennene
Mannen i kottet på Eidsvoll: − En skrøne

Denne boken er resultatet av tjue års forskning på de jødiske samfunnene i Nord-Afrika og dekker en periode på mer enn to tusen år i historien til disse samfunnene. (Malta, Spania)

Chouraqui ble født i Aïn Témouchent, Algerie. Foreldrene hans, Isaac Chouraqui og Meleha Meyer, stammet begge fra spanske jødiske familier som allerede på 1500-tallet fungerte som dommere, teologer, rabbinere, poeter og vitenskapsmenn i Nord-Afrika. Fra 1935 studerte han jus og rabbinske studier i Paris. Han var aktiv i den franske motstanden i Maquis i Sentral-Frankrike (1942–1945). Advokat og senere dommer i distriktet Algiers lagmannsrett (1945–1947), Chouraqui ble doktor i jus i 1948 (University of Paris).

Introduction

PART 1. FROM ANTIQUITY TO THE BYZANTINE PERIOD

The Carthaginian Era: 813-146 B.C.E.
Pax Romana: 146 B.C.E.-430 C.E.
Vandals and Byzantines: 430-642 C.E.

PART 2. THE RULE OF ISLAM

The Moslem Conquest of the Maghreb: 642-ca. 900
The Status of the Jews under Islam
Judaism in the Maghreb: The Oriental Components
Judaism in the Maghreb: The Spanish Component
The Condition of the Jews in the Nineteenth Century

PART 3. THE FRENCH PERIOD

The Emancipation of Algerian Jewry: 1830-1962
The Status of the Jews in Tunisia (1881-1956) and French Morocco (1912-1956)
Population Trends Among the Jewish Communities
Facing West
Social Conditions
Judaism in Modern Times

Linker som er greie å lese så man får et tidsperspektiv:
Jødene på Malta – en historie om sjørøvere, slaver og hemmelige agenter
Barbareskpirater

Marie Curie, best kjent som dobbelt nobelprisvinner for oppdagelser innen fysikk og kjemi, kastet seg ut i et nytt kunnskaps- og virkeområde under første verdenskrig: radiologien. Hun så røntgenfotografiets lysende potensiale for å diagnostisere de såredes skader og lokalisere fremmedlegemer.
Uselvisk og med utrettelig energi skaffer hun til veie et kjøretøy som kunne utstyres som ambulerende "røntgeninstitutt" og fikk dem kjørt ut til fronten (ofte satt hun selv bak rattet), lærte opp personell, utforsket alle metodens bruksområder. Resultatet var raskere og langt mer effektiv behandling.
I 1921 gav hun ut denne boken om røntgenfotograferingens epokegjørende bruk under ekstreme forhold. Hun gir også til kjenne sine store håp for fremtidens anvendelse av røntgenstrålene, kanskje vil de en dag kurere kreft?

Originaltittelen: La Radiologie et la guerre, oversatt av Jan Olav Gatland
På Lovisenberg Museum står et røntgen apparat fra 1905 husker jeg.

I forordet sitt nevner Øverland at han utgav sine diktsamlinger i "motivkrets" :
Den røde front (1937) > politiske kamp dikt
Ord i alvor (1940) > ritualdikt
Vi overlever alt (1945) > krigstid & fangenskap
Videre skrev han at han hadde flere dikt i skuffen helt tilbake til ungdomstiden som ikke var ferdige eller passet inn i de allerede utgitte diktsamlingene, "Masken" var ett av de diktene.

Skyggeliv:
Masken; Skyggeliv; Mit liv; In effigie; Ennu efter så mange år; Til innbrudd hos mig selv;

Før de kom:
Sjøfolkene fra Hustadvika; Våk over ilden; Soldatene synger ikke; Generalen;

Mørk sommer:
Avblomstring; Sommervers; En sønn gjør sig tanker; Aforismer; Til en idealist; Min kjæreste; Var jeg et tre; Hun;

Tre dikt fra Møllergata 19: (dikt smuglet ut fra fengslet, men han savner flere av disse)
Alene med dig; Erfaringsfrukter; Tre netter;

Tilbake til livet:
Prolog ved Universitets gjenåpning; Til de falne studenter; Hjemferd; Tilbake til livet;

Innholdsfortegnelse :

• Herren tok; Knappestøperen; Til et åndsfrit folk; Ordsprog;
• Seileren; Ønsket; På natlig vei; Den unge heks; En rose er utsprunget;
• Den første dag; Sommerbrev; Dit øie; Et brev, som ikke blev sendt; Et dikt med hale;
  Min elskede danser; Når du sover; En efterlatt kjole; Endnu engang;
• Stjerneskud; Hvad et menneske drømmer; Lykken; Et efterord;

DEN GLEMTE NORGESHISTORIEN

Den hvite slavehandelen tar for seg de norske jentene som ble utsatt for trafficking rundt 1900-tallet. Her skriver forfatter Roald Rynning om hvordan dokumentarboken ble til.

I forbindelse med hundreårsjubileet for kvinnenes stemmerett i 2013 leste jeg en biografi om kvinnesakskvinnen Fredrikke Marie Qvam hvor bekjempelsen av hvit slavehandel nevnes som en liten del av kvinnekampen. Jeg hadde ikke hørt om den hvite slavehandel, som trafficking ble kalt rundt 1900-tallet, ei heller om de norske jentene som ble offer for den. Dette var godt materiale for en artikkel, mente jeg, og dro til Riksarkivet i Oslo for å lete etter mer informasjon om kvinnehandelen.
Der fant jeg fire tykke mapper med avisutklipp om slavehandelen og årsberetninger til den norske nasjonalkomiteen som prøvde å hjelpe utvandrerjentene fra å ende opp som sexslaver i Nord-Amerika og Nord-Europa. I Nasjonalbiblioteket oppdaget jeg videre en bok med historiene til noen av ofrene og til en norsk kvinnehandler.

"Likheten mellom det som skjedde for hundre år siden og trafficking i dag var slående"

Research

Det er selvfølgelig en utfordring å skrive en bok som tar for seg et emne utenfor ens eget fagfelt. Som frilansjournalist hadde jeg dekket kultur for media i inn- og utland, men samfunnsrelaterte artikler gjorde jeg sjelden. I tillegg er det noe ganske annet å skrive en artikkel enn å forfatte en hel bok, og dette ville bli min første utgivelse. Jeg var derfor klar over at læringskurven kom til å bli bratt, men står du på, kommer du i mål, er min erfaring. Så jeg hoppet i det.

Rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv

Research for boken ble en rik opplevelse, for jeg visste lite om den norske emigrasjonen til Amerika og ennå mindre om Kristianias bordeller, fattigdom og kriminalitet. Ei heller mye om et korrupt København og et London med åtti tusen prostituerte og sytten tusen tilfeller av mistenkt trafficking. I Amerika forsvant seksti tusen kvinner årlig, og bare i New York jobbet mellom to og tre tusen kvinnehandlere. Mange norske jenter møtte sin skjebne her. Det var rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv mellom 1880 og 1914. De trodde de skulle arbeide som tjenestepiker og guvernanter, ofte i norske hjem, men i stedet ble de stengt inne på bordeller, voldtatt og tvunget i prostitusjon.

Å skrive det første utkastet til boken gikk greit nok. Min redaktør ba meg om å sette opp en kapitteloversikt, og så fordelte jeg opplysningene fra min opprinnelige artikkel (som var blitt til bokforslaget) på disse kapitlene. Deretter plasserte jeg alt av interesse inn i de passende kapitlene, og skrivingen ble hovedsakelig en redigeringsjobb hvor hvert kapittel føltes som å jobbe med en lang artikkel. Litt ensom var forfatterjobben, for som journalist møter man masse mennesker, og i løpet av åtte måneder, gjorde jeg kun to intervjuer. Men å skrive bok var såre enkelt, mente jeg. Lite visste jeg att kun grunnmuren på mitt bokhus sto ferdig.

Boktips, Cappelen Damm.no, Roald Rynning (2016)

Hos Nasjonalbiblioteket kan man lese boken digitalt. Nå er det ikke alle bøker man man får tilgang til å lese der. Da kan man se etter en annen utgave av samme bok.

Innholdsfortegnelsen til denne boken:

Fra Deilig er jorden (1923) :
Det hvite hus

Den ensomme fest (1911) :
Den døde time; Angst; Midnat: Den siste nat; Landevei; Et aar er gaat; Jeg kan ikke; Barcarole, Spurven; Fluen; Musen; Lille Adam; Vestre gravlund; Sang ved vinen

Fra de hundrede violiner (1912) :
De hundrede violiner; Natten, som kommer; Den gule rose; Døden i skogen; En vise om Kari og Prest og Paal; Kvide; Kongen; Ved krucifiset;
Liv

Advent (1915) : I kongens hus; Ballade; Folkevise; Vuggevise; Salme; Ahasverus; I denne natt; Hvor er der en vei; Blade av en dagbok; Augustaften; Besvergelse; Et svar; Fire aar; Vor lykke; En rose; Epilog

Brød og vin (1919) :
Rettergang; Fra feltlaserettet; Væ victis; Døperen; Bibliografisk notis

PS! Hvorfor legge ut innholdsfortegnelse? Når man er på jakt etter dikt så er det greit å vite om diktet er i denne utgaven eller ei. Det er heller ikke alltid at man husker diktets rette overskrift og da blir det leting i blinde. Tittelen på boken sier jo ingenting egentlig. Så hvorfor gjør jeg dette > kort og godt for egen del, dernest for andre.

Ved hjelp av Nasjonalbiblioteket har jeg funnet hvilke dikt som hører til de nedenfor nevnte diktsamlingene. Her er ikke diktet Vestre gravlund med.

Den ensomme fest (1911) : Barcarole, Fluen, Lille Adam, Pause, Genre, Sang ved vinen

Advent (1915) : I kongens hus; Ballade; Folkevise; Vuggevise; Alrunen; Salme; Et barn; Zigeunersang; Ahasverus; Jeg; I denne natt; Feberen; Det røde kapel; Frostnætter; Snøløsning; Skumring, Søvnen, Vaar og hav, Hvor er der en vei, Blade av en dagbok, Augustaften, Besvergelse; Et svar; Fire aar; Vor lykke; En rose; Epilog

Brød og vin (1919) : Nadverd; Faderen; Bibelske variationer; Advent; I dødens vaar; Sælsomt er stjernenes hus; Men da jeg stod på ensomhedens bjerge; Der seiler så høie skyer; Græsset hvisker om natten; Stjerner og hav; Natten blir stummende mørk og svær; Det jodlet i røde skoge; Et seil glir bort i kveldens blaa; Den sorte søvn, den hvite seng; Og sig mig, hvorfor du vil fare; Der flakker saa røde stjerner; Jeg fulgte en vei; Jeg spør mot hennes læper; Den sorte vin på gamle kro; Jeg har tændt lys i stuen; Du la din haand på min pande; Fra feltlaserettet; Le morthomme - La fille morte; Vaaren 1918; Væ victis; Maal og midler; Freden; Døperen; Det tusenaarige rige; Den røde jord

Berget det blå (1927) ; Riket er ditt; Opbrudd; Utgangen; Tjeneren; En bønn til det blå; Aforismer; Oraison funébre; I kveldingen; Mørketid; Jul; Sommernatt; Den gamle lind; Julinatt i byen; Fiskerens aftensang; Havsø; En jegervise; Tre brødre; I berget; Berget det blå

Hustavler (1929) : Et dikt om døden; Berthold Schwarz; Gammelt papir; Aftenstjernen; En hustavle; Lyktemanden; Mit hus; Her og hisset; Såmanden; Til en misantrop; Vort land; Dagvise; Min kjærlighed; Lindormen; Brev; En liten vise; Tysk folkevise; Gengangere; Ved Rudolf Nilsens båre; Matti Aikio

Jeg besverger dig (1934) : Herren tok; Knappestøperen; Til et åndsfrit folk; Ordsprog; Seileren; Ønsket; En natlig vei; Den unge heks; En rose er utsprunget; Den første dag; Sommerbrev; Dit øie; Et brev, som ikke blev sendt; Et dikt med hale; Min elskede danser; Når du sover; En efterlatt kjole; Endu en gang; Stjerneskud; Hvad et menneske drømmer; Lykken; Et efterord

Den røde front (1937) : Det røde flag; Marsjsang; Fylkingens sang; Kampsang; Vi vil ikke mere; Det dages i Norge; Russland 1927; Rent flag; Læreren og disciplene; En sang som jeg har diktet; De landflyktlige; Du må ikke sove; Spania 1937; Guernica; Du skal slåss

Ord i alvor til det norske folk (1940) : /Gravfærd; (Kor; Recitativ; Seks taler (Ved en arbeidsmanns grav, Ved en kvinnes grav, Ved en ung manns grav, Ved en ung kvinnes grav, Ved et barns grav, Ved en forbryteres grav)); /Tre koraler; (Den som du elsker, Vi står ved nattens dype port, Som jorden legges øde) ; Johan Svendsen 1840 - 1940

Innholdsfortegnelse

Optakt:
Glade Jul; Kennest du das land wo die kanonen blühn;

Under mørklegningen :
Mørkelagt by; Vi overlever alt; Vennene kom; De falne; Til Kongen; Ukens kronikk; Et sted i Europa; En vei til frihet; Sang til flagget; Vårt fedreland; Våre menn; Han som skal komme; Skjebnetimen; Til "føreren"; 17. mai 1941

Grini :
De samme stjerner;

Møllergaten 19 :
Min celle; I fengselsgården; Brev fra Møllergaten til Grini; En liten spurv; Budet; Til mine sko; Gud; Menneskets liv; Syvende måned; En hemmelig port; Sjakk med blindemann; Midnatt; Vi leker; Ulv i bur; Deilig er den himmel blå;

K.L. Sachsenhausen :
Dysteribarakken R. 5; Jul i Sachsenhausen; Fjerde jul i fangenskap; Aften på appellplassen; Leirsang; Hjem fra Sachsenhausen;

Why Muslims See the Crusades So Differently from Christians
Er en artikkel hentet fra "History". Skrevet av : MISSY SULLIVAN,
UPDATED: SEPTEMBER 3, 2018 | ORIGINAL: DECEMBER 10, 2017

It’s often said that winners dictate history. Not so for the medieval holy wars called the Crusades.

Ref fra Wikipedia :

The Rewriting of History in Amin Maalouf's The Crusades Through Arab Eyes

In 1785, just a few years after U.S. Independence, a young American named James Leander Cathcart is kidnapped at sea and carried as prisoner to the maverick North African statelet of Algiers, where he is held as a political hostage along with hundreds of other seamen captured on the open seas. The piratical corsairs of Algiers have decided, without any warning, to exploit the vulnerability of the newborn United States by seizing its mariners and holding them for ransom while ruthlessly exploiting their free labor. Today, the name of James Leander Cathcart has been all but forgotten by history. And yet he was one of the most remarkable figures in the early story of the fledgling United States.

The Lionkeeper of Algiers reveals the extraordinary and unlikely story of Cathcart, who, thanks to his flair for languages and his formidable human intuition, rose steadily up the ranks from lionkeeper at the Dey’s private zoo to become Chief Clerk at the Palace, along the way amassing a chain of taverns in Algiers that functioned as safe houses and food banks for American prisoners.

Eleven years later, just one among more than one hundred US hostages in Algiers, Cathcart was paroled back to America and charged with delivering a vital letter to President George Washington, saving a tenuous peace deal and bringing the other captives home. Remarkably, his sense of honor compelled him to go back to Algiers – where he had never formally been made free – to see the peace project through. Cathcart would go on to become a U.S. diplomat in the lands where he was held captive for more than a decade.

Featuring some of the most prominent Americans of the era like Thomas Jefferson and John Adams, as well as ordinary citizens like Hannah Stephens, the wife of a sea captain who tirelessly lobbied Congress until she was finally reunited with her husband after more than a decade, author Des Ekin’s captivating storytelling brings this adventure to life. This page-turning narrative follows the twists and turns of Cathcart’s own life upon the international stage of diplomacy, trade, and maritime statecraft at a time when America’s place in the world was hanging in the balance.

Elsker patent strikking (brioche knitting)? En helt ny strikketeknikk.

Hater det faktum at det ikke er 100% reversibelt, og tar for lang tid? Dette er DEFINITIVT boken for deg.

Sockmaticians Double-Knitted Brioche eBook er det komplette kompendiet og den omfattende manualen for denne splitter nye strikketeknikken, og dekker alt fra det grunnleggende, helt opp til ekspertnivå.

Dykk rett inn, og begynn å lære alt du noen gang ønsker å vite om dette fascinerende og allsidige dobbel strikk teknikken.

• Ingen forkunnskaper om verken patent/brioche eller dobbeltstrikking kreves. Alt du trenger å vite finner du her, på disse sidene.
• Inngående essays om evolusjonen av teknikken.
• 16 spesialdesignede mønstre, som viser et bredt utvalg av emnene som læres i boken.
• 96 videoopplæringer, med trinnvise instruksjoner om hvordan arbeid med de mange teknikkene som er omtalt. Få tilgang til videoene ved å klikke eller skanning av QR-kodene på hver veiledningsside.
• Helt interaktivt! Denne e-boken inneholder klikkbare kryssreferanser, en klikkbar innholdsfortegnelse og aktive bokmerker, gjør navigering din vei gjennom det en lek. Tusenvis av detaljerte bilder, som viser nærbilder av hvert trinn av hver enkelt instruksjon.
• Tydelige, presise instruksjoner, slik at du aldri blir forvirret over hva som går hvor. Når du har lest denne boken, er det en god sjanse for at du kanskje aldri vil gå tilbake til å strikke patent/brioche på den tradisjonelle måten, noen gang igjen!

Des Ekin has studied the Spanish invasion of 1601 and its aftermath for years, and his new book, The Last Armada, makes a compelling case to re-evaluate what we think we know about the Battle of Kinsale.

“Too little, too late,” runs the conventional wisdom regarding the Siege of Kinsale in 1601. It’s what I remember being taught in school, and that’s almost all I could remember about this pivotal piece of history before I read Des Ekin’s fantastic book.

The Spanish sent a small fleet to aid the Irish O’Neill and O’Donnell chieftains in their long war against the English in the last years of Elizabeth I’s reign. Most historians consider the whole operation a fiasco: the force sent by Spain was too small, the choice of Kinsale appeared to be the wrong one, and the Irish forces move to link up with the Spanish came too late. In this version of events, the Irish forces were heroic, and their glorious rebellion undercut by incompetent or cowardly Spaniards.

First off all, Ekin paints vivid portraits of the principal combatants and the supporting players, revealing the influence of Catholic priests like Father James Archer and Franciscan monk Mateo de Oviedo at the Spanish court. Then he reveals that Kinsale one of several landing sites recommended by the Irish side. While bad weather played its part in preventing the Spanish fleet sailing up the West coast of Ireland towards some seemingly better choices, the choice of Kinsale was not a bad decision by the Spanish commander, Águila, as pro-Irish historians with propagandistic tendencies have often claimed.

The political background to the siege and climactic battle is brilliantly told, as Ekin unfolds the story of several men desperate for a successful campaign to reverse their fortunes.

The English Commander: Charles Blount
The English were commanded by Sir Charles Blount, Lord Mountjoy, who was tainted by his association with the Earl of Essex, Robert Devereux, whose attempted rebellion against Elizabeth I had ended in farce a year earlier. Blount was deeply distrusted by Robert Cecil, Elizabeth’s powerful Secretary-of-State, and kept his command in Ireland as much to keep him away from London as for his undoubted military skills. Elizabeth still carried a candle for him, but Cecil had him watched constantly.

The Irish Commander: Hugh O’Neill
The principal Irish chiefs were Hugh O’Neill and Red Hugh O’Donnell, who had waged successful guerilla campaigns against the English for years. While their tenacity and cunning had kept their forces largely intact, they lacked the skills, training, and degree of trust in each other to met the English in open battle. The mystery surrounding their decisions, first in delaying their move south in support of the Spanish, and later their strange actions in the final battle has been a source of controversy ever since. O’Neill’s actions after the defeat — trying to switch sides and ally with Blount against the Spanish — hardly fit his image as the great patriot.

The Spanish Commander: Juan del Águila
The Spanish were lead by General Juan del Águila, a general the whole of Europe held in high regard, but who had fallen afoul of court politics. It seems unlikely that the Spanish could have held Kinsale as long as they did without Águila’s knowledge and tenacity. After the siege had ended and Águila led his surviving forces back to Spain, he was court-marshaled due to the influence of the pro-Irish clerics and Red Hugh O’Donnell, who had fled Ireland immediately after the battle on Christmas Eve, 1601, and had been poisoning the court against Águila since his arrival. It long suited Irish propagandists to blame Águila for the defeat, and paint a picture of noble Gaelic lords betrayed by incompetent Spaniards, but Ekin details the full story of Águila’s court-marshall, and reveals that his military peers found his decisions correct, and remarkable given the paltry forces and limited supplies that that he had available to him.

As well as disposing of some mysteries and misinformation surrounding the siege and Battle of Kinsale, Ekin’s book also provides a remarkable look into the world of Elizabethan spies in Ireland and the infighting of different factions in the English and Spanish courts. Blount’s second-in-command was actually writing regular reports critical of him for Cecil. The priests with Águila, Oviedo and Archer, were constantly scheming and undermining Águila’s military decisions — in fact, they may have played decisive roles in both convincing the Spanish to mount the expedition, and the poor planning that likely doomed it before it began.

The Siege of Kinsale and the political changes that came about in its aftermath led directly to the flight of the Earls, the plantation of Ulster, and the treaty that partitioned Ireland and all the conflict that came afterwards. For such a pivotal event, the circumstances of the Spanish invasion of 1601 have been obscured in myth and propaganda for a long time. Des Ekin’s The Last Armada does a tremendous job uncovering the personalities, the political maneuvering, and the actions behind the myth, and reveals a dramatic and fascinating tale of 100 days which led to the death of the old Gaelic nobility.

atriptoireland.com / 2014

NATURALLY, Ireland’s Pirate Queen Granuaile is central to author Des Ekin’s quest to uncover our swashbuckling past. Whether his claim to have debunked the ‘many myths’ about the 16th-century seafarer, who is reputed to be be buried within the walls of the Cistercian Abbey on Clare Island, will be accepted by her armies of fans is a matter for discussion – after reading this fascinating book, of course.

‘Ireland’s Pirate Trail: A Quest to Uncover our Swashbuckling Past’ is the culmination of Ekin’s lifelong fascination ‘with freebooters and bucanneers’ and involved a trip right round the coast ‘in search of true-life adventure stories’. This seaside odyssey ‘uncovered an incredible forgotten history of swashbuckling sea-bandits, mutinies, massacres, captured princesses and buried treasure’.

The blurb says it all: “Alongside infamous buccaneers such as William Lamport of Wexford and Kinsale’s Anne Bonny, the scourge of the Caribbean, this book highlights lesser-known pirates whose bloodstained careers have long been forgotten.” There are the ‘brutal Viking sea-raiders’ and the ‘Irish privateers’ who sailed off to help win independence in the USA.
But for Co Mayo readers the chapters on our heroine, Granuaile are fascinating. For the author it all started at the little mainland pier at Roonagh harbour. On this perfect May morning, the surface of Clew Bay is a deep Mediterranean blue, reflecting and intensifying the robin’s-egg shade of an almost cloudless sky. Drifts of mauve thrift tumble chaotically down the stone walls of Roonagh Harbour as our ferry chugs off towards Clare Island.”
Observing some of the tourists aboard the ferry, he notes that they are ‘in a sense, pilgrims: they have travelled from all over the world to worship at the shrine of a famous female pirate named Granuaile’.

On arrival, the caravan of tourists trek back along the road to ‘the abbey’ – dubbed a misnomer, by the author, since it was ‘never more than an out-chapel to a mainland parish church’. Commenting on the medieval wallpaintings, he then writes: “Along one wall is the famous canopy tomb that is reputed to hold the remains of Grace O’Malley. Curiously, the sober archaeological leaflet in the church says nothing at all about the Granuaile connection. It says the tomb is the last resting place of an O’Malley lord. There may be a clue in the fact that the plaque alongside, bearing the family coat of arms and cited by eighteenth-century sources as proof of her burial there, actually post-dates Grace by nearly a hundred years.”

Thus the scene is set for Edkin’s fascinating chapter (almost 30 pages) entitled: ‘Grania Mania’, a celebration of her truly fascinating life with a list of popular ‘myths’ challenged.
“For the benefit of those who aren’t familiar with her story, Granuaile was a notorious sixteenth-century Irish pirate, whose plundering exploits off Ireland’s west coast infuriated not only her neighbours but also the English colonists. ‘The affrighted natives trembled at her name,’ wrote one early historian, and an English viceroy agreed, saying she was ‘a terror to all merchantmen who sailed the Atlantic’.”

However, Ekin adds ‘the strange thing’ is that details of her actual piracy ‘are scant and sketchy’. He goes on then to tell her story using the broader narrative of the O’Malley clan and their exploits, as well as specific historic references.
This is not a history book, however, and thus draws very personal conclusions by the author about what may have been myth and reality.
Like his revelations about the many other legendary stories of pirates and their exploits around the coast of Ireland, it is clear by the colour and vibrancy of each chapter that the author is fascinated by his subject matter.
Mayo News, Áine Ryan (May 1, 2018)