Introduction

(hentet fra nettet)
A Summary of the plot

What is the novel about?

What kind of novel is Frankenstein?

Who is telling the story?

Is Victor Frankenstein a hero?

Is Victor Frankenstein a monster?

In what ways is Frankenstein's "miserable monster" monstrous?

In what ways is the monster Frankenstein's double?

In what ways is Frankenstein's monster virtuous?

Is the monster the novel's hero?

Is Frankenstein a feminist novel?

What makes Frankenstein such an extraordinary achievement?

NOTES
The many myths of Frankenstein
The sublime in Frankenstein
The myth of Prometheus
Frankenstein and The Rime of the Ancient Mariner
Science and the Shelleys
Frankenstein on film
Politics and Frankenstein
Ten Facts about Frankenstein
Frankenstein and Paradise Lost
A "horror story of maternity"
Education in the novel
Mary Shelley's family circle
What the critics say
A Short Chronology
Further Reading

'Frankenstein' bokomtale - inkluderer omtale av denne boken

Bokomtale / Amazon, utgitt 2002

En New York Times bemerkelsesverdig bok av året og en Washington Post beste bok i 2001, Mary Shelley har blitt kalt "et opprivende liv, fantastisk gjenfortalt" (The Washington Post). Denne "fantastiske biografien" (The New Yorker) beveger seg grasiøst gjennom det dramatiske livet til kvinnen bak historiens mest legendariske monster. En datter av Mary Wollstonecraft, forfatter av den vågale A Vindication of the Rights of Woman, og den radikale filosofen William Godwin, Mary Shelley vokste opp midt i den litterære og politiske avantgarden i London på begynnelsen av det nittende århundre.

Hun rømte til Europa som sytten med den gifte poeten Percy Bysshe Shelley, noe som forårsaket en stor skandale. På en berømt natt med uhyggelige tordenvær, i en villa nær Lord Byrons ved Genfersjøen, fortalte de spøkelseshistorier og skrekkhistorier, og fødte ideen om Frankenstein, et monster som har hjemsøkt fantasier i nesten to hundre år. Maria vi møter her, briljant vekket til live av Seymour fra tidligere uutforskede kilder, er modig, sjenerøs og heftig. Hun ble rammet av tragedie og mistet tre av sine fire barn, og da hun bare var tjuefire, druknet Shelley utenfor kysten av Italia.

Som Henry Carrigan fra Library Journal sa, er dette "en av de fineste og mest betydningsfulle litterære biografiene de siste årene." "Miranda Seymours biografi om Mary Shelley gir et gjennomtenkt overveid, naturtro portrett av en kompleks, ofte misforstått karakter." - Merle Rubin, Los Angeles Times "[Miranda Seymour] har levende narrative gaver og en oppfattende forståelse av hovedpersonlighetene." - Claude Rawson, The New York Times Book Review" Mary Shelley er den mest blendende biografien om en kvinnelig forfatter som har kommet min vei i et tiår." - Jackie Wullschlager, Financial Times

Frankenstein Case Studies in Contemporary Criticism av Mary Shelley
Frankenstein, eller Den moderne Prometevs av Mary Wollstonecraft Shelley
The Connell Guide to Mary Shelley's Frankenstein av av Josie Billington

Det har blitt skrevet en del i en tråd om Gunnar Larsen. Dette leste jeg på Store Norske Leksikon.

Larsen vokste opp på Kristianias vestkant i et velstående og harmonisk hjem. Han tok examen artium 1918 (Aars & Voss, latin) og var russeformann. Samme år begynte han å studere jus. Han utmerket seg tidlig, bl.a. som styremedlem i Studentersamfundet (1919–20), skribent og redaktør i gymnasbladet De Unges Forbund (1919) og redaksjonssekretær i studentbladet Akademisk Revy (1920). Ikke minst gjorde han seg bemerket gjennom sine dikt, og hans samtidige, som også puslet med “hjelpeløse rim”, så på Larsen som en mester, “hans dikt var så ekte, de var hans egne”. Det ble likevel ikke lyrikken han gjorde til sin kunstart, like lite som hans uinnfridde ungdomsdrøm om å bli arkitekt, skjønt begge områder kom til å prege ham som journalist. Som nybakt cand.jur. kom han 1923 til Dagbladet som sommervikar og ble i avisen til sin død.

Det er sagt om Gunnar Larsen at med ham kom en helt ny tone inn i norsk presse, og at han som få kunne kunsten å ta Oslo-tonen på kornet. Han gjorde seg straks gjeldende innen billedkunst, litteratur, teater, film og arkitektur, særlig med sine personlig pregede petiter og reportasjer fra inn- og utland. Som nyhetsredaktør fra 1930 forestod han en metamorfose av Dagbladet til å fremstå som en moderne nyhets- og kulturavis. Han åpnet også spaltene for unge lyrikere i en slik grad at det savner sidestykke i norsk presse.

Larsen debuterte som forfatter 1932. Rundt de tider forlot han sin kone og sine to barn og gikk inn i et nytt familieforhold med Bergliot Langaard. Dette skrittet utløste en midtlivskrise og ny skapertrang, og han høstet suksess med romanene I sommer (1932), To mistenkelige personer (1933), Week-end i evigheten (1934) og Bull (1938). 1948 kom Sneen som falt i fjor.

Oslo-romanen I sommer regnes av mange som en av de fineste kjærlighetshistorier i moderne nordisk romankunst, og fra boken går det linjer frem mot tendenser og livsholdninger som i dag hører til litteraturens hovedtemaer. Larsens andre roman, den Hemingway-påvirkede To mistenkelige personer, innvarslet også noe nytt – en ny sjanger, dokumentarromanen. Stoffet bygger på en faktisk kriminalhistorie (de såkalte lensmannsmordene 1926) som Larsen også dekket som journalist. Boken ble senere filmatisert av Tancred Ibsen, men filmen ble forbudt; tilknytningen til levende modeller var for nær.

Gunnar Larsen mente at den beste nasjonale kunst var den som fant frem til sin egen styrke gjennom kjennskap til den beste utenlandske. Med Week-end i evigheten, et av de djerveste romaneksperimenter i mellomkrigstiden, berører han mange linjer i kulturhistorien: Han introduserer psykoanalytiske metoder fra Freud og berører Jung og Kafkas samvittighetsroman Prosessen.

Sentralt i Larsens forfatterskap står handlingshemmede mannlige outsidere som ikke har evnen til å leve i øyeblikket. I Bull blir brutte drømmer, resignasjon og angst knyttet til kjønn og ekteskap. Her nærmer outsider-mentaliteten seg den klassiske romantikerfiguren; kikkeren som blir opphisset av erotikken “sett gjennom et nøkkelhull”.

Knapt noen norsk roman siden Hamsuns tidlige bøker rommer en slik rikdom av psykologisk betont naturlyrikk som Larsens siste bok, Sneen som falt i fjor, en naturpoetisk perle i prosadrakt. Samtidig er den et underfundig oppgjør med heltedyrkelsen i tiden etter den annen verdenskrig.

Også for sine oversettelser og bearbeidelser for teater oppnådde Larsen stor anerkjennelse. Det samme gjaldt biografien Stanleys liv og reiser i Afrika (1942). Han innehadde verv i Forfatterforeningens litterære råd, Oslo journalistlag og Norsk Redaktørforening, og han var Oversetterforeningens første formann (1948). 1954 overtok han som sjefredaktør i Dagbladet (sammen med Helge Seip).

Gunnar Larsen ble tidlig rammet av sykdom, skriveangst og konflikter mellom lojaliteter og roller – mellom diktning, avisarbeid og privatliv – som satte stengsel for en diktergjerning han ikke maktet å fullføre. Senere i livet var hverdagen også preget av et høyt forbruk av alkohol og piller. Han døde bare 58 år gammel av kreft, psykisk nedbrutt, og ligger gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Alle hans bøker er å få kjøpt. Alle de 5 romanene er å kjøpt på Norli i pocket utgave.

Om boka :
Dette er en bok som handler om smerten, fornedrelsen, fortvilelsen og skammen mange næringsdrivende opplever i sitt møte med Skatteetaten. Derfor begrepet «voldtekt». Boken er dels bygget på konkrete intervjuer med næringsdrivende, dels en oppsamling av eksempler, og til slutt tilsatt noen gram fri fantasi.

Mafiaen er brukt som synonym for Skatteetaten i boken fordi så mange av de som er intervjuet, har trukket denne parallellen. Et ubegripelig sett med innviklede regler, og nær sagt umenneskelige straffer for å bryte dem. I tillegg den overdrevne maktbruken som de som blinkes ut av mafiaen – eller av Skatteetaten – forteller at de opplever seg utsatt for.

Dypest sett er dette en debattbok som stiller spørsmål ved hvordan samfunnets kontrollfunksjoner skal utføres. Og hvilken grad av maktbruk som skal være tilrådelig – og tillatelig. Er det greit å skyte alle hunder fordi du har hørt at en av dem kan ha rabies?

Til nå har små næringsdrivende i stillhet båret sin smerte og sin skam påført dem av noen som sies å skulle handle på vegne av oss alle. Denne boken forteller deres historie.

Boken kan kjøpes hos Norli

Å bruke short-rows for å lage fargerike mønstre er ikke en ny teknikk. Den har blitt brukt av mange strikkedesignere på tvers av mange ekstremt populære mønstre. Overraskende nok har ingen forklart teknikken i full detalj eller lært den bort til et utbredt nivåer til nå.

Woolly Wormhead, kjent for sine innovative hattekonstruksjoner, presenterer den første boken som utvikler, underviser og fullt ut utnytter short-rows fargestrikking. Fra og med en dyptgående og illustrert trinn-for-trinn-seksjon, underviser Woolly kjernen i teknikken.

Med den nye kunnskapen kan strikkere utforske og øve fra en ordbok med 50+ mønstre. For å avrunde boken er 10 tilbehørsmønstre fra forskjellige designere fra hele verden inkludert, som viser skjønnheten, den enkle tilgjengeligheten og allsidigheten til denne teknikken. Fargearbeid er alltid en hit blant strikkere, og denne nye måten å lære og deretter bruken av short-rows i fargestrikk vil vekke oppmerksomheten til både strikkere og designere.

Bokomtale:
'Et mesterverk... På sitt felt er det den beste boken noensinne' Guardian Winner of the Wolfson Prize for history, Reformation: Europe's House Divided 1490-1700 kartlegger et seismisk skifte i europeisk kultur som markerte begynnelsen på den moderne verden. I en tid da menn og kvinner var forberedt på å drepe - og bli drept - for sin tro, rev reformasjonen den vestlige verden fra hverandre.
Diarmaid MacCullochs historie, som er hyllet som den definitive beretningen om disse epoke hendelsene, gjenskaper på en briljant måte de religiøse kampene til prester, monarker, lærde og politikere, fra den nidkjære Martin Luther som spikrer tesene sine til døren til en Wittenburg-kirke til den radikale Ignatius av Loyola, grunnlegger av jesuittordenen; fra Thomas Cranmer, martyrdød for sine reformer, til den ambisiøse Filip II, urokkelig i sin kampanje mot Europas 'kjettere'.
Ved å veve sammen de mange trådene av reformasjon og motreformasjon, som spenner vidt over hele Europa og til og med til den nye verden, avslører MacCulloch også som aldri før hvordan disse omveltningene påvirket hverdagen - veltet ideer om kjærlighet, sex, død og det overnaturlige, og forme den moderne tidsalder. 'Magisterial og veltalende'

Vinner av Wolfson-prisen for historie, Reformation: Europe's House Divided 1490-1700 kartlegger et seismisk skifte i europeisk kultur som markerte begynnelsen på den moderne verden.

Følgende er en tekst jeg kom over. Boken er bestilt hos en antikvar i USA. Interessant kvinne.

"Siden hennes død i 1979 har kvinnen som oppdaget hva universet er laget av ikke så mye som fått en minneplakett. Hennes dødsannonser nevner ikke hennes største oppdagelse. [...] ] Enhver videregående skoleelev vet at Isaac Newton oppdaget gravitasjon, at Charles Darwin oppdaget evolusjonen, og at Albert Einstein oppdaget tidens relativitet. Men når det kommer til sammensetningen av vårt univers, sier lærebøkene bare at det mest rikelige atom i universet er hydrogen. Og ingen lurer på hvordan vi vet det."
—
Jeremy Knowles, diskuterer den fullstendig mangel på anerkjennelse Cecilia Payne får, selv i dag, for sin revolusjonære oppdagelse (via allitterate)

Å VENT LA MEG FORTELLE DEG OM CECILIA PAYNE.

Cecilia Paynes mor nektet å bruke penger på høyskoleutdannelsen hennes, så Cecilia Payne vant et stipend til Cambridge.

Cecilia Payne fullførte studiene sine, men Cambridge ville ikke gi henne en grad fordi hun var kvinne, så hun sa det og flyttet til USA for å jobbe på Harvard.
Cecilia Payne var den første personen noensinne som fikk en doktorgrad. i astronomi fra Radcliffe College, med det Otto Strauve kalte "den mest brilliant Ph.D. avhandling som noen gang er skrevet i astronomi. «

Ikke bare oppdaget Cecilia Payne hva universet er laget av, hun oppdaget også hva solen er laget av (Henry Norris Russell, en astronom, får vanligvis æren for å oppdage at solens sammensetning er forskjellig fra jordens, men han kom til sine konklusjoner i fire år senere enn Payne – etter å ha sagt til henne at hun ikke skulle publisere).

Cecilia Payne er grunnen til at vi i utgangspunktet vet alt om variable stjerner (stjerner hvis lysstyrke sett fra jorden svinger). Bokstavelig talt alle andre studier om variable stjerner er basert på hennes arbeid.

Cecilia Payne var den første kvinnen som ble forfremmet til full professor innen Harvard, og blir ofte kreditert for å ha knust glasstaket for kvinner i Harvard vitenskapsavdeling og i astronomi, samt for å inspirere hele generasjoner av kvinner til å ta opp vitenskap.
Cecilia Payne er fantastisk og alle burde kjenne henne.

Cecilia Payne-Gaposchkin

Selected bibliography, Published academic books:

The Stars of High Luminosity (1930)
Variable Stars (1938)
Variable Stars and Galactic Structure (1954)
Introduction to Astronomy (1954)
The Galactic Novae (1957)

Harvard Magazine :
Cecilia Payne-Gaposchkin
Brief life of a breakthrough astronomer: 1900-1979

Høsten 2019 utgav Oskar Aanmoen ut en bok om en glemt del av Norges historie. Boken "Napoleons norske forrædere" er basert på forskningen han gjorde til sin mastergrad og forteller de ukjente historiene til noen av de som ble dømt for å hjelpe Sverige under krigen i 1808.

Under Napoleonskrigene var svenskene Norges største fiende. Gjennom årene 1808 og 1809 ble det utkjempet en krig på det norske Østlandet. Denne krigen skapte grunnlag for at norsk menn og kvinner, av ulike grunner, valgte vende Norge ryggen for hjelpe Sverige. Hvem var disse menneskene? Hva var deres historier, og kanskje viktigst av alt, hvorfor valgte de vende ryggen mot sitt fedreland?

På denne tiden var det hungersnød i Norge. Danmark hadde enevelde på å forsyne Norge med mat -> mel. Kanskje noen har hørt om barkebrød. Man lagte mel av bark. Noen rodde til Danmark i mørket for få få tak i mel i Danmark. Hvorfor - fordi Engelske skip patruljerte Skagerrak. I denne tiden og fram til 1814 var nordmenn aktive sjørøvere. De bordet engelske skip og tok det i arrest og solgt alt de kunne selge på auksjon. Mange nordmenn ble også tatt til fange og satt i Engelske fengsler.

Denne er til salgs. Den virker å være veldig interessant & aktuell og kjøpte den i dag på Solum Forlag:

Vold og islam, samtaler med Houria Abdelouahed av Adonis (forfatter), Houria Abdelouahed (medforfatter) og Tom Lotherington (oversetter).

«Jeg har oppdaget at hele vår historie var forfalsket, fabrikkert fra ende til annen, og at de som skapte den arabiske sivilisasjonen og dens storhet, ble bannlyst, fordømt, forkastet, fengslet, om ikke korsfestet. Denne sivilisasjonen må leses om igjen og ses på en ny måte, med et nytt blikk og en ny humanisme» (Adonis)

François-Marie Arouet, mer kjent som Voltaire, var en av de viktigste opplysningsfilosofene og forfatterne. Han skrev mer enn 20 000 brev og 2000 bøker og hefter i løpet av sin levetid. Hans forfatterskap dekket nesten alle litterære former fra skuespill til dikt til essays til historier. Kjent for sin vidd og skarpe kritikk av religion og politikk, spesielt romersk-katolisisme og slaveri, tok han til orde for sivile friheter som ytringsfrihet og skille mellom kirke og stat. Voltaires magnum opus er Candide - en novelle som satiriserer mange temaer som er utbredt i det attende århundres Europa som intoleranse, religiøse dogmer, byråkrati etc. Gjennom dette arbeidet - og alle verkene hans - etterlot Voltaire en varig arv til samfunnet vårt i dag, og satte et eksempel for de som ønsker å uttale seg mot standardnormer som truer.

Jean Calas.Voltaire var den første franske forfatter som engasjerte seg offentlig i en rettsdom. Allerede i 1762 kjempet Voltaire for en annen protestantisk familie, Sirven, som ble beskyldt for å ha druknet sin datter som hadde vært i et katolsk kloster. Også denne familien var uskyldig.

François-Marie Arouet, som skrev under pseudonymet Voltaire, ble født i 1694 i en parisisk borgerlig familie. Utdannet av jesuitter var han en utmerket elev, men ble raskt rasende over dogmer. (Voltaire trodde fremfor alt på fornuftens effektivitet. Han mente sosial fremgang kunne oppnås gjennom fornuft og at ingen autoritet—religiøs eller politisk eller på annen måte— burde være immun mot å bli utfordre av fornuft. Han understreket i sitt arbeid viktigheten av toleranse, spesielt religiøs toleranse.) En tidlig rift med faren som ønsket at han skulle studere jus, førte til "lampoons " (en skarp, ofte virulent satire rettet mot et individ eller en institusjon) på ledende notabiliteter og ble to ganger fengslet i Bastillen.

I midten av trettiårene utløste hans litterære aktiviteter et fire år langt eksil i England hvor han mottokros fra Swift og Pope for sine politiske traktater. Hans publisering, tre år senere i Frankrike, av Lettres philosophiques sur les Anglais (1733)—et angrep på den franske kirken og State— tvang ham til å flykte igjen. I tjue år bodde Voltaire hovedsakelig borte fra Paris. I denne, hans mest produktive periode, skrev han slike satiriske historier som “Zadig” (1747) og “Candide” (1759). Hans alderdom i Ferney, utenfor Genève, ble hans liv fylt med glede og håp av hans adopterte datter, “Belle et Bonne,” og preget av hans forbønn på vegne av ofre for politisk urettferdighet. Skarpvittig og mager i sin hvite parykk, utålmodig med alle passende ritualer, døde han i Paris i 1778—, den fremste franske forfatteren på sin tid.

I løpet av store deler av livet hans gjorde Voltaires skuespill og vers ham til en populær person for samfunnet, men hans underliggende kritikk forkledd med vidd og engasjement for fornuft fikk ham også i trøbbel. Fengslet to ganger og til slutt forvist av kongen, var han en frittalende kritiker av religiøs intoleranse og forfølgelse. Hans personlige liv var like fargerikt som hans intellektuelle. Voltaire giftet seg aldri, men hadde langvarige affærer med to kvinner: Emilie, som døde etter å ha født barnet til en annen elsker, og niesen hans, Marie-Louise, som han tilbrakte sine siste tjuefem år med. Med sine fortellinger om illegitimitet, fengsel, stjernestatus, eksil, kjærlighetsforhold og utrettelige kamper mot kritikere, Church og King, bringer Roger Pearsons strålende biografi Voltaire levende til live.

I The Secrets of Alchemy, Lawrence M. Principe, en av verdens ledende autoriteter på emnet, bringer alkymi ut av skyggene og gjenoppretter den til sin viktige plass i menneskets historie og kultur. Ved å kartlegge hva alkymi var og hvordan den begynte, utviklet og overlappet med en rekke ideer og sysler, belyser Principe praksisen. Han skildrer alkymiens plass levende under dens storhetstid i det tidlige moderne Europa, og utforsker deretter hvordan alkymien har passet inn i bredere syn på kosmos og menneskeheten, og berører dens varige plass innen litteratur, kunst, teater og religion, så vel som dens nylige aksept som et seriøst studieemne for vitenskapshistorikere. I tillegg introduserer han leseren for noen av de mest fascinerende alkymistene, som Zosimos og Basil Valentine, hvis liv påpeker alkymiens lange regjeringstid fra det tredje århundre og frem til i dag. Gjennom sin utforskning av alkymister og deres tid, samler Principe sammen tett bevoktede ledetråder fra obskure og fragmenterte tekster for å avsløre alkymiens hemmeligheter, og - mest spennende for spirende alkymister - bruker dem til å gjenskape mange av de mest kjente oppskriftene i laboratoriet hans, inkludert de for "glass of antimony" og "philosophers' tree." Denne unike tilnærmingen bringer leseren nærmere det faktiske arbeidet med alkymi enn noen annen bok.

Sir Isaac Newton etterlot etter sin død en stor samling artikler om alkymi, for det meste med sin egen håndskrift; viktigheten av denne arven har vært diskutert siden den gang. Da den først dukket opp, stimulerte professor Dobbs detaljerte analyse av grunnlaget for Newtons alkymistiske sysler interessen for emnet ytterligere ved å fastslå viktigheten av alkymi i Newtons tankegang. Denne boken legger grunnlaget for Newtons alkymi i deres historiske kontekst i Restoration England. Det er vist at alkymistiske tankemåter og spesielt de av nyplatonisk art, var ganske sterke hos mange av dem som ga dynamikken for den vitenskapelige revolusjonen på det syttende århundre, og at disse tankemåtene hadde viktige forhold til generelle bevegelser for reformer i samme periode: reform av religion, filosofi, læring, samfunn og av mennesket selv. Newtons alkymi blir dermed sett på som en kritisk kobling mellom renessansehermetikk og den rasjonelle kjemien og mekanikken i det attende århundre.

Gray begynner dramatisk på Reign-of-Terror-rettssaken der Lavoisier og de 27 andre medlemmene av Ferme Generale (rike skatteoppkrevere som tar profitt) blir dømt til umiddelbar halshugging. Men hennes påfølgende beskrivelse av Lavoisiers tidlige liv, og tidlige vitenskapelige arbeid og ambisjoner, er kjedelig og flat. Heller ikke Lavoisiers ultimate bidrag, en avhandling som kodifiserer kjemi som en eksakt vitenskap, er stoffet i moderne vitenskapelig drama - selv om hans avvisning av den da fremtredende ""phlogiston""-teorien, som forekommer omtrent midtveis i boken, har en mer åpenbar leser. anke. Implikasjonene av Lavoisiers samfunnsarbeid og hjelp til sultne bondebønder – mens de lever godt på skattebetalingene – kan være interessant; men Greys behandling er slapp: "" Han gjorde det han kunne for å forbedre livskvaliteten til beste for folket. Men Antoines arbeid som vitenskapsmann kom alltid først."" Under kampene, da han involverte seg i å holde sykehus, skoler og matforsyninger i gang, "gjorde han sitt beste for alle sider i kampene."" Gray får mer lesbar kjørelengde fra Lavoisiers kone Marie. Datter av sjefen for Ferme Generale, gift som 14-åring for å unnslippe en kamp med en høyt plassert eldre alkoholiker, hun lærte fremmedspråk for å oversette kjemisk litteratur for mannen sin, tok tegnetimer slik at hun kunne illustrere bøkene hans, jobbet ved siden av ham i laboratoriet, fullførte sin siste vitenskapelige bok etter at han ble henrettet, og ser ut til å ha gjort en god jobb med det hele. Marie fortjener mer intelligent behandling, men Greys dekning av prestasjonene hennes kan redde boken.

Den allsidige franske vitenskapsmannen Antoine-Laurent Lavoisier var hovedarkitekten bak det som har blitt kalt «den kjemiske revolusjonen». Denne boken konsentrerer seg om Lavoisiers utvikling som en revolusjonær leder innen kjemi fra hans første spekulasjoner om grunnstoffene, gjennom perioden med store oppdagelser angående oksysyrenes natur, til den siste episoden av reformen av den kjemiske nomenklaturen og utgivelsen av hans klassiker. Traite elementaire de chimie (1789). Boken behandler i forbifarten Lavoisiers utenomvitenskapelige aktiviteter, som finansmann, myndighetsadministrator, pioner innen eksperimentelt landbruk

Først publisert i 1993, representerer en omfattende, tilgjengelig beretning om den store franske kjemikeren og administratoren fra det attende århundre, Antoine Lavoisier. Vitenskapshistorikere kjenner Lavoisier som en grunnlegger av moderne kjemi. Studenter fra den franske revolusjonen kjenner ham som en viktig finansmann og administrator i de siste tiårene av det gamle regimet og som den mest kjente vitenskapsmannen som ble giljotinert under terroren. Dette bindet vier like mye oppmerksomhet til opprettelsen av hans oksygenteori om forbrenning og til hans innsats som offentlig administrator før og under revolusjonen. Lavoisier var en historisk figur av ekstraordinær betydning. Biografien hans belyser fremveksten av moderne vitenskap og historien til den franske revolusjonen. Antoine Lavoisier gir leseren et levende, informert bilde av mannen, hans prestasjon og den tumultartede alderen han levde i.

NEWTON på kontinentet av HENRY GUERLAC Disse fem artiklene av Henry Guerlac, en eminent vitenskapshistoriker, gjenspeiler hans livslange interesse for Isaac Newtons arbeid. Tre av papirene, som utgjør det professor Guerlac har kalt en «omdømmestudie», omhandler Newtons fortuna på kontinentet, spesielt Frankrike, og et par korte essays peker på ekko av europeisk tankegang som finnes i Newtons tidligste overlevelsesnotisbok. . Fire av artiklene, publisert tidligere, er revidert og noe utvidet. Avslutningsoppgaven, som utgjør hoveddelen av boken, vises her for første gang. Det er en studie av motstanden, hovedsakelig i Frankrike, mot Newtons arbeid med lys og farger, og veien der hans oppdagelser om lys ble bekreftet og til slutt akseptert. Artikkelen er illustrert med portretter av hoveddeltakerne, basert på graveringer som er generelt ukjente. Illustrasjonene inkluderer to av skissene av Newton som ble brukt i hoveddelene av den franske utgaven av Opticks. Newton på kontinentet vil bli ønsket velkommen av historikere og vitenskapsfilosofer og av andre som er interessert i idéhistorie.

Liker å ha en oversikt over innholdsfortegnelsen på bøker/diktsamlinger. For da blir leting etter dikt lettere på et senere tidspunkt.

Hva inngår i denne utgaven:

Den musikalske ål
Kamera med køkkenadgang
Den indre bowlerhat
Portrætgalleri
Den siste øh
Personlige papirer
Nomader med noder
Under begge øjne
Himmelspræt eller kunsten at komme til verden
Tiden og storken
Chagall & skorpiondans
Denne kommen og gåen
Verden uden for syltetøjsglasset

(Disse diktsamlingene leste av fra en bakside på en tidligere utgave på nettet)

Samt i 2016 utgaven:
Benny Andersens Samlede digte er den største og mest komplette hidtil, idet den inkluderer digtsamlingerne Andre sider fra 1987, Spredte digte fra 2005 og At elske eller ikke at elske fra 2014.

Bestilte boken i dag (18.04.24) derfor har jeg ikke tilgang på info.

Hva fikk meg til å bestille "Spinoza og jeg"?
Det var en melding fra Arild Pedersens datter Hilde Østby som jeg er venner med på Facebook. En bokomtale utenom det vanlige som fikk meg til å bestille boken og den vil vel komme om noen dager

Arild Pedersen, 10.04.1946 — 04.04.2022
Ting faren min lærte meg (og jeg skriver ikke dette for medlidenhet, men for at folk skal vite hva faren min gjorde, og at han var en fin og snill og rar mann som etterlater seg et hull her i verden):

1) at de beste feriene tilbringes med en bok i hendene. Da jeg var liten leste han ofte tjukke bøker om veldig vanskelige temaer, som den kalde krigen, liggende i en hengekøye. Etterpå bygget han litt på hytta. Det er ingen motsetning mellom håndverk og lesing, det skjønte jeg tidlig.

2) å omgås filosofi med uhøytidelighet. Jeg hadde ledd av mange Kant- og Kierkegaard-vitser lenge før jeg tok ex.phil. selv.

3) å le der man kan, egentlig! En gang laget han en samling eremittkrepsvitser (!!!) som på en eller annen rar måte hadde med filosofi (!) å gjøre, og samlet dem i et kompendium og delte ut til alle som ville ha. Det er jo ikke spesielt selvhøytidelig når man er filosof. På alle bildene av ham er han så alvorlig, men jeg husker ham mest som leende. Han lo høyt. Ofte av seg selv. Jeg tror jeg har lært det av ham, å ikke være for selvhøytidelig.

4) alt om Dickens (som han skrev sin første doktorgrad på). Han leste alle romanene til Dickens høyt på senga for meg. Etterpå leste han Tarjei Vesaas, og jeg gråt så mye av Fuglane at vi måtte ta en pause. Og nå gråter jeg også, så mye at jeg kanskje må ta en liten pause, og tenker på alt det vi delte sammen av leseopplevelser.

5) å elske klassisk musikk, som Bach og Sjostakovitsj, og moderne musikk, som Philip Glass og Arvo Pärt. Vi gikk i filharmonien da jeg var liten. Jeg tror han var ekstremt stolt da jeg sang i Oslo Domkirkes Ungdomskor, jeg husker hvordan han hadde stjerner i øynene da vi hadde fremført Faurés requiem en gang, for over 20 år siden. Det var så fint akkurat det, å gjøre ham så stolt. Jeg lurte aldri på om han var stolt av meg. Jeg angrer på at jeg ikke sa at jeg var stolt av ham.

6) at det som inspirerer deg kan være høy- som lavkultur, det spiller ingen rolle — det er fint å lese Superman, det er like bra å lese Spinoza. Og så, plutselig en dag, oppdaget han ABBA! Det var rart, og gøy. Han fremførte en tekst av ABBA da han tok doktorgrad nummer to om musikkfilosofi, og ingen skjønte hva det var, publikum mumlet seg imellom "hvilken poet har skrevet dette", for det var så utypisk å fremføre "thank you for the music" sånn, på en doktorgradsforelesning i filosofi. Sånn var han.

7) at barn har sitt eget, indre univers som skal tas på alvor. Han tok meg på alvor da jeg var liten. Jeg vet at jeg vil ta barnet mitt, hans barnebarn, på alvor på samme måte — det involverer blant annet å le av alle de rare vitsene og høre på de merkeligste bekymringer. Han hørte på meg, han var ekte interessert i meg. Jeg lærte uforbeholden kjærlighet av ham. Uforbeholden kjærlighet er som en slags kappe. Du blir beskytta av det, det er et varmt teppe rundt sjela og hjertet. Jeg vet det og er helt sikker: At jeg ble elsket uforbeholdent av ham. Og jeg elsket ham tilbake. Lenge var han min aller største helt.

8 ) å være nysgjerrig og alltid lære seg nye ting. Han ble kritiker da han ble godt opp i åra, begynte å skrive på nynorsk, det hadde han heller aldri gjort før. Han var ikke redd for å møte nye folk og oppdage nye ting. Etter hvert, helt motsatt av det som er vanlig, fikk han flere og flere nye venner, og det er så fint for meg å vite det, at han traff folk og at de satte sånn pris på ham.

9) å reise meg opp og stille spørsmål i plenum. "Ikke sitt stille, du må stille spørsmål", formante han, han ville ikke at jeg skulle være typisk jentete beskjeden. Og det fortsatte jeg med, jeg stilte masse spørsmål, og ble journalist.

10) å bite negler. Han bet alltid negler. Det gjør jeg også, og da tenker jeg på ham.

11) at hardt arbeid er den eneste veien fremover her i verden. Du får ingen ting som er verdt noe, om du ikke jobber hardt for det. Det har sine fordeler og ulemper å tenke slik, men jeg tror at det tenkte han. Han jobbet veldig hardt, og regnet aldri med å få noe gratis, verken tjenester eller fordeler, og det lærte jeg av ham — en ekte ubestikkelighet. Han lot seg aldri imponere av makt eller titler, og sånn tenkte jeg at jeg også måtte være.

12) det er det som er inni hodet som er viktig, ikke hvordan du ser ut eller tar deg ut. Alle kan overraske deg med gode og interessante tanker.

13) å skifte mening. Han var helt imot å få katt, men da katten plutselig befant seg hjemme, elsket han den umiddelbart og den fikk bli. Franz hadde forrang. Etter hvert fikk han andre katter, som han også elsket høyt. Han pleide å sykle hjem fra jobb for å slippe Lussi ut i hagen, fordi hun foretrakk å gå ut på et bestemt, ubekvemt (for arbeidstagere) tidspunkt.

14) han kom fra en bakgrunn som ikke tilsa at han skulle bli professor i filosofi, faren hans var bilsakkyndig i Bodø, og kunne bare drømme om å bli historiker, faren hans igjen var børsemaker. Faren min ville bli filosof, enda ingen i familien hans hadde noen universitetsutdannelse. Han gjorde noe veldig imponerende. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det ordentlig til ham.

15) å fiske, å bake boller, å sykle, å svømme, å lese alle bøker jeg kom over, å argumentere, å tenke logisk, å skrive, å spille badminton, å være selvironisk og lattermild, å ville mye her i livet. TAKK pappa. ❤

Det er rart å sitte her med min lille utgivelse Ting jeg har mistet, og vite at den ble skrevet før jeg skjønte at jeg skulle miste pappaen min. Det er rart å tenke på at den nyeste boka hans, Spinoza og jeg, kommer fra trykken nå på fredag. Han får aldri se den ferdige boka. Det er veldig rart at Spinoza døde av eksakt det samme som faren min. Det er altfor tidlig å skulle si farvel til faren sin når han ikke har rukket å feire sin 76. bursdag.

Kjære lille pappaen min. Kjære Arild. Jeg elsker deg, og har alltid gjort det, så lenge jeg kan huske og i alle mine 46 leveår. Det siste jeg sa til deg, det siste noen sa til deg (så vidt jeg vet var jeg den siste som så deg ved bevissthet, bortsett fra sykehuspersonalet) — var «jeg er glad i deg».

OBS! Andre utgivelser ???????
Svarte kong Baltasar
de hellige tre konger: rase, religion og politikk
av Halvor Moxnes (forfatter).

Hva har denne boken noe som helst med Spinoza og jeg av Arild Pedersen ????? Ingenting
Ikke samme forfatter heller- ikke samme ISBN nr heller