Etter hendelsene i Ghost er den tidligere NAVY SEALen Michael Harmon i Georgia, landet ikke staten, med det nye navnet Mike Jenkins. Han kjøper seg et slott, med tilhørende landområder og er plutselig Kildar, en slags fyrste/konge for en klan bønder i de georgiske fjellene. Han bruker det meste av sine oppsparte midler til å kjøpe utstyr og lære dem moderne gårdsdrift, bygger vannkraftverk, trener opp en milits til å forsvare seg mot tsjetsjenske terrorister og skaffer seg et harem. Litt moro må man jo også ha. Den første boken, Ghost, var full av action, skyting og kinky sex. Bok nummer to er mye roligere, både med hanky panky og skyting. Ringo har gått litt bort fra action-eventyr til en bok som omhandler oppbygging av et samfunn. Minner meg litt om enkelte bøker av L. E. Modesitt Jr. Bare litt mer røft og voksent. Selv om det er lite action, så er det hele tiden noe som skjer, noe som må fikses eller kjøpes. Innblandet en del spekulasjoner rundt de mystiske bøndene. Og det er faktisk spennende lesning. Litt vanskelig å forklare men det føles som action selv om det ikke er action. Ringo har dessuten et enkelt og lettlest språk så man kan bare lene seg tilbake i sofaen og bare nyte historien uten å måtte konsentrere seg for å forstå hva som skjer. Gleder meg til å lese neste bok.

Denne boken ligner på Jonassons forrige bok om hundreåringen. Det aner meg at Jonas har sansen for atombomber. Denne gangen møter vi Nombeko fra Sør-Afrika. Hun er analfabet i begynnelsen, men svært god i matte. Ender opp som tvungen vaskehjelp i Sør-Afrikas atomprogram og er selvsagt den smarteste der. Paralellt hører vi om svenske Ingmar som er besatt av kongen. Kapitlene om han syntes jeg var mindre interessante, men viktig for historien senere. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men akkurat som i hundreåringen så er det masse absurde situasjoner og snodige folk å lese om.

Analfabeten som kunne rengne er en morsom bok, men den blir litt for lik Jonassons forrige bok til å bli helt topp. Den svenske hundreåringen var jo ekspert på atombomber, og det blir jo Nombeko også etter hvert. Selv om boken er morsom og underholdende, så føles det litt som om jeg har lest det samme tidligere. Ikke nok til å ødelegge opplevelsen, heldigivs. Skrivestilen og måten misforståelser, utrolige sammentreff og kinkige situasjoner oppstår er slik som den forrige boken.

Likte du Hundreåringen som klatret ut igjennom vinduet, så vil du garantert like denne.

Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.

Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.

Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.

Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.

Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.

Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...

Mike Harmon er en halvt ufør tidligere Navy SEAL. Han studerer nå for å bli lærer. Men så en dag ser han en ung pike bli kidnappet, og bestemmer seg for å hjelpe. Ikke så lenge etterpå befinner han seg i Syria sammen med 49 nakne studiner, og må forsvare seg (og dem) fra en hær med syriske terrorister.

Dette er en heftig action-thriller med nesten non-stop action. Det er et litt roligere, fifty shades-aktig, midtparti (som er mye bedre enn fifty shades) så her er det noe for enhver smak. Mike er en spennende antihelt og man vet aldri helt hva han vil finne på. Jeg kaller ham antihelt for han er ikke alltid en snill mann, men det er jo noe av poenget med boken. Et sitat av George Orwell er sentralt: "People sleep peacably in their beds at night only because rough men stand ready to do violence on their behalf."

Boken bør kanskje ikke analyseres for mye, da den er ganske anti-muslimsk og manns-sjåvinistisk. Jeg la også merke til at grunnen til at Mike er halvt ufør ser ut til å bli glemt halvveis i boken. Den må tas som ren underholdning. Som en hjernedød action-film i bokform.

Ghost er full av action, humor og sex. Forfatteren har selv beskrevet den som om Jean M. Auel har skrevet en Mack Bolan bok eller en James Bond historie hvor soveromsdøren ikke stenges. Og han har nok rett i det.

Det sies at togene i England kan ikke begynne å gå før minst en passasjer leser en Pratchett-bok. Da passer det godt at toget kommer til Ankh-Morpork. Bok nummer 40 i Discworld-serien er like full av satire og samfunnskritikk som man forventer. Det virker dog som Pratchett har roet seg litt. Det ble aldri til at jeg lo høyt, men stadig vekk måtte jeg smile av den vittige måten han skriver på. Og ikke minst hvor treffende han kan være i sine karikaturer. Allerede når prototypen på det første toget vises frem, tar gryende trainspotters frem notisboken sin og skriver ned "Tog nr. 1". I tillegg til all furoren oppfinnelsen av damptmotoren skaper, så skaper en gruppe dverger, kalt grags, kvalm. De er i mot alt fremskritt og alt som ikke er dvergisk. De bruker heldekkende svarte klær og begynner med sabotasje og terroraksjoner. Den som må rydde opp i alt dette er selvsagt den kjente og kjære Moist von Lipwig.
Her er det mye å kose seg med for Discworld-fans. Jeg er litt usikker på dette vil være en bra bok for de som ikke er kjent med Discworld. Man vil jo gå glipp av mye av humoren hvis man ikke kjenner til ting som har skjedd tidligere.
Raising Steam når ikke helt opp til å bli en av mine favoriter i serien, men er selvsagt et must for Pratchett-fans.

Exodus er den femte boken i Starfire-serien. De fire første skrev Steve White sammen med David Weber (en av mine favoritt-forfattere når det gjelder militær science fiction). Nå skriver White sammen med en, for meg, ukjent forfatter ved navn Shirley Meyer. Og det aner meg at det var Weber som gjorde de første bøkene så bra.
Kanskje hadde jeg likt denne bedre hvis jeg ikke hadde lest de første bøkene. Jeg hadde en forventing om en god del action, og fikk bare litt. Plottet burde ha vært greit nok, men jeg klarte ikke helt å engasjere meg i historien:
En romvesenrase ankommer i digre generasjonsskip. De måtte forlate planeten sin da den ble ødelagt. Etter flere generasjoner ankommer de et solsystem befolket av mennesker. Siden de ikke klarer å kommunisere, antar romvesnene at menneskene er dumme dyr (denne delen var ikke helt overbevisende da de tydelig ser at menneskene har både bygninger og romskip). De erobrer og slår seg ned. Dermed blir det krig med resten av menneskene og deres allierte.
Boken klarte ikke å fenge meg. Selv med sin eksotiske "selnarm" så syntes jeg ikke at de fiendtlige romvesnene var spennende å lese om. Kanskje hadde boken blitt bedre om den ikke hadde fortalt så mye fra romvesnenes synspunkt. De blir heller ikke ferdig med krigen og boken slutter da det ante meg at historien kunne ta seg opp litt. Jeg kommer nok til å lese den siste boken i serien også, men etter dette så blir det ikke det første jeg gjør.
Alt i alt er dette en litt tam og skuffende science fiction historie, dog med en snasen alien-babe på omslaget.

En kort og forglemmelig historie om et annerledes Amerika hvor Lincoln blir kastet i fengsel og andre historiske personer begynner et nytt opprør mot lederne som ikke følger grunnloven slik republikanerne vil. Er først i det siste slaget at boken livner til litt. Mange av de historiske personen hadde jeg ikke kjent igjen om jeg ikke nylig hadde spillt Assassin's Creed 3. Det føles som om inkluderingen av disse er et forsøk på å gi historien mer gravitas, men det funker ikke på meg. Mulig man må være amerikaner.

The Last Full Measure er fort lest og fort glemt. Jeg håper virkelig Jack Campbell holder seg til science fiction heretter.

Dette er en boks med 8 bøker: 7 med tegneserier og et MC-leksikon for ferskinger. Joe Bar Team er en fransk humor-tegneserie med fokus på en gjeng motorsykkel-gærninger. Jeg hadde ikke lest noe av disse før, men siden jeg liker andre franske tegneserier som Viggo, Sprint og Asterix tok jeg en sjanse. Noe av humoren gikk litt over hodet på meg da jeg ikke er så inne på motorsykler, men i det store og hele var det fornøyelig lesning. Mye harselas med trafikkpoliti og fartskontroller, og med det å kjøre motorsykkel i dårlig vær. Og selvsagt en god del kræsjing. Bok 2, 3 og 4 var noe kjedeligere enn de resten. De hadde ikke den samme lune humoren. Debarre (1 og 5) og Perna (7) syntes jeg skrev mye bedre enn Deteindre (2-4 og 6), selv om han gjorde en god jobb med den sjette boken. Det kan kanskje ha noe med at de første bøkene hovedsakelig besto av 1-siders historier, mens de senere bøkene inneholdt flere lange historier.

Har du sansen for fransk/belgiske serier så vil du nok like denne, særlig hvis du attpåtil kjører motorsykkel.

Spennende science fiction. Litt treg start da den begynte med hendelser som jeg allerede hadde lest om i Guardian, bare fra et annet synspunkt. Heldigvis tok den seg raskt opp og ble skikkelig spennende. Er det noe Jack Campbell kan, så er det å skrive engasjerende om romkrig. Dette er Campbells ellevte bok fra Lost Fleet universet og han holder serien frisk ved å gå litt bort ifra Black Jack og fortelle om hva som skjer med hans (tidligere) fiender. Akkurat som i Tarnished Knight, så handler denne boken om folkene fra Midway, som har løsrevet seg fra Syndikatet. Slutten hinter også om en skikkelig spennende utvikling. Neste bok, Steadfast, skal visstnok komme i mai neste år. Blir lenge å vente.

Scalzi skuffer ikke. Redshirts er en interessant og morsom bok med en historie som er litt utenom det vanlige.

De fleste som liker science fiction kjenner til begrepet Redshirts. I den originale Star Trek serien så dro hovedpersonene (Kaptein Kirk, Spock, Bones, Sulu osv) på away missions, altså utenfor skipet. Med seg hadde de alltid en eller to mannskap i røde skjorter. Disse døde alltid i løpet av episoden.

Den boken handler om et lignende skip og et lignende mannskap. Bortsett fra at "rødskjortene" skjønner tegninga og bestemmer seg for å overleve.

Jeg vil ikke si så mye at jeg ødelegger for de som vil lese boken, men etter hvert så går historien i en ganske absurd retning, men fortalt så selvfølgelig at det er først etter å ha lest hele boken at man blir overrasket over hva man leser.

Scalzi peker litt nese til Star Trek og lignende tv-serier, men på en god måte. Jeg hadde egenlitg forventet litt mer humor, men den er litt morsom og ganske tankevekkende. Boken er annerledes i forhold til mainstream sci-fi og et godt eksempel på hvorfor Scalzi er en av mine favoritt-forfattere. Har du sett Star Trek eller en lignende tv-serie så må du lese denne.

Et velskrevet og spennende science fiction eventyr, som ville vært bra selv uten tilhørighet til StarCraft-universet. Dette er en fortsettelse av historien fra Heaven's Devils, men kan godt leses for seg selv. Bakerst i boken er det også en tidslinje over StarCraft-universet med henvendelser til hvilke bøker som omhandler hva.
Denne boken handler om bandittene Jim Raynor og Tychus Findlay. De stjeler penger, gjør pek mot marshalen som jakter på dem, bruker opp pengene på børst og damer, og så stjeler de mer penger. Men så prøver en beryktet leiemorder å ta dem, og snart havner de i selskap med tyngre kriminelle for å komme seg unna. Jim, og til en viss grad Tychus, begynner å tenke igjennom valgene han har tatt for å komme dit han er, og hva han skal velge fremover. Han var en snill bondegutt og er nå en hardbarket kriminell. Skal han fortsette på den veien, eller snu?
For StarCraft-fans er dette en underholdende historie om hvordan den Jim Raynor vi kjenner fra spillene ble til. For andre er dette et engasjerende actioneventyr. Christie Golden skriver veldig bra, og Devils' Due er noke et bevis på at hun er hakket hvassere enn andre forfattere som skriver media tie-in. Anbefales til fans og kommende fans av StarCraft.

Jeg ble ikke så veldig begeistret over denne novellesamlingen, men den er ok lesning hvis man følger bøkene til Kim Harrison.

De fleste novellene er knyttet til The Hollows, serien om heksen Rachel Morgan. De fleste bøkene er utgitt på norsk også, først i Schibsteds bokserie Mørke Krefter, og så i Udødelig Spenning. Blir trolig ikke flere siden de la ned begge seriene.

Historiene utdyper hendelser fra bokserien. Og siden jeg har lest bøkene, vet jeg hva som skjer, bare ikke hvordan. Den historien jeg likte best var Ley Line Drifter, om Jenks sitt solo-oppdrag. Selv om det er interessant å få mer detaljer, så blir det jo aldri noe særlig spenning av det. Må innrømme at jeg brukte lang tid på denne boken, leste litt og så la den fra meg en stund. Var først da jeg kom til slutten at det gikk fortere.

Den andre halvdelen handler om historier som ikke er knyttet til Rachel Morgan og hennes venner. Temson Estates syntes jeg ikke var noe særlig. Spidersilk syntes jeg var litt treg i begynnelsen, men den hadde en tøff tvist på slutten. Og så de to historiene jeg likte veldig godt: Pet Shop Boys og Grace.

Pet Shop Boys handler om en ung mann som jobber i en dyrebutikk. Kort fortalt inviterer en av kundene ham på en fest. Stakkaren forstår ikke at de er vampyrer og sier ja. Kim Harrison forteller i forordet at agenten hennes mente at denne kunne bli til en bra serie, og der må jeg si meg enig. I hvert fall er denne verdenen spennende nok til å få en hel bok til. Håper hun gjør det en gang i fremtiden. Jeg ble veldig nysgjerrig på eieren av dyrebutikken...

Grace er en dame som jakter på throws. Throws er barn med elektriske superkrefter. Hennes jobb er å fange dem før de skader seg selv eller andre. Etter at de er fanget går de gjennom psykologiske tester. Vil de misbruke kreftene sine, blir de tatt bort, men hvis de blir godkjent, får de opplæring og til slutt en jobb hos The Strand. Akkurat som Grace selv. Dette samfunnet virker også interessant og spennende nok til at Harrison kunne lagd en serie, eller i det minste en hel bok. Jeg fikk i alle fall lyst til å lese mer om Grace og hennes eventyr.

Alt i alt er nok denne novellesamlingen mest for fans av Kim Harrison. Den beste novellen, Pet Shop Boys, kan også kjøpes separat via kindle, så hvis du ikke er en stor fan av Rachel Morgan serien, så vil jeg heller anbefale det.

En helt grei fantasy-bok. Dette er ikke akkurat Game of Thrones, men fin underholdning.

Dette er en helt standard rollespill-bok. Det vil si at en gruppe helter samler seg i et "party" og drar ut på eventyr (en quest) hvor de møter spennende folk og farlige fiender/monstre. Akkurat slik et Dungeons & Dragons spill foregår. Azure Bonds er en av de første Forgotten Realms bøkene og bærer litt preg av det. For å vise frem alt i D&D-rollespillene så er det presset inn ganske mye; heltene møter både drager, onde trollkvinner, udøde trollmenn, demoner og til og med en gud.

Handlingen sentrerer seg om sverdkvinnen Alias, som våkner med hukommelsestap og en merkelig tatovering med mystiske sigiler på armen. Hun slår seg sammen med den stumme øglemannen med det herlige navnet Dragonbait, en grønnsakshandler/trollmann ved navn Akabar og halflingen Olive Ruskettle som hevder hun er en barde selv om alle vet at det ikke finnes halfling-barder. Sammen drar de ut for å finne hemmeligheten bak tatoveringen.

Det er et ganske komplekst plott som ligger bak. Motivasjonen til skurkene for å gjøre det så komplisert er litt diffus, men man må bare ta boken som den eventyr-fortellingen den er og la seg rive med i moroa.

Jeg har ikke lest så mange bøker fra denne serien, kun de som Salvatore har skrevet (bøkene om mørkalven Drizzt og serien om presten Cadderly) pluss et par bøker av Ed Greenwood om trollmannen Elminster. Elminster gjør forresten en opptreden i denne boken også, det ga meg et lite kick. Kulere gamling er vanskelig å finne. Jo, jeg har forresten lest et par bøker av Douglas Niles, men de var jeg ikke så begeistret for. Problemet med slike store serier hvor mange forskjellige forfattere skriver er at kvaliteten på bøkene er så varierende. Jeg har stort sett vært heldig med de jeg har lest hittil og skal lese flere. Har kjøpt Spellfire av Ed Greenwood som ebok og skal prøve meg på den etter hvert.

Første bok i serien om mannen med det herlige navnet Skulduggery Pleasant. Det var tittelen og det tøffe omslagsbildet som fikk meg til å lese denne.
Skulduggery er en trollmann og detektiv (litt som Harry Dresden fra bøkene til Jim Butcher), men han er også et vandrede skjelett (ulikt Harry Dresden fra bøkene til Jim Butcher).
Historien fortelles utifra synspunktet til 12 år gamle Stephanie. Når hennes onkel (en forfatter av grøsserbøker) dør, arver hun huset hans og, vil det vise seg, vennskapet med Skulduggery Pleasant. Dermed blir hun kastet inn i en farlig verden full av magi, monstre og trollmenn. Og selvsagt er det en ond trollmann med navn Serpine som har skumle planer for verden.
Jeg koste meg like mye med denne som jeg gjorde første gangen jeg leste Harry Potter. For det lukter faktisk litt Harry Potter av denne boken, uten at det er så farlig. Og fremtoningen til Skulduggery minner meg veldig om en navnløs, tidsreisende doktor jeg har sett på tv.
Dette er en spennende bok, som er morsom å lese. Selv om den er beregnet på yngre lesere, så følte jeg aldri at det ble teit eller barnslig.
Jeg kommer garantert til å lese flere bøker i denne serien.

The Stars at War II samler to bøker i Starfire-serien (først nr. 4 og så nummer 1.) Stars at War-bøkene er nyutgivelser hvor serien blir presentert kronologisk etter hva som skjer, ikke etter når de ble skrevet.

Den første boken, The Shiva Option, var bra, men litt langdryg. Den fortsetter fra Stars at War hvor menneskene og deres allierte kjemper mot insektsrasen som vil spise dem. Jeg liker store rom-slag, men når man får 600 sider med nesten bare romskip som skyter på hverandre, kamikaze-piloter og bombing av planeter, blir det litt for mye selv for meg. Litt historie er det selvsagt mellom slagene, men syntes det ble litt for monotont.

Den andre boken, Insurrection, som egentlig var den første som ble skrevet, syntes jeg var den beste i hele serien. Den starter med politiske mord og borgerkrig mellom de indre solsystemene og de på ytterkanten. Vi får historien fra begge sider og man får følelsen av at begge har rett og begge har feil. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvem jeg syntes burde vinne. Skiftet mening nesten for hvert kapittel.

Til tross for at Shiva Option er litt vel langdryg, så er dette en fin samling hvor man får over tusen sider med romkrig. Det er fullt mulig å lese denne uten å ha lest den første Stars at War boken, men man går da glipp av mye bakrunnshistorikk. Liker du militær science fiction og enorme romslag, så er vil du like disse bøkene.

Romvesener på oppdagelsesferd kommer til jorden og observerer et slag mellom England og Frankrike (under middelalderen). Sjokkerte over brutaliteten til disse menneskene, gir de en av rasene i hegemoniet tillaltelse til å kolonisere jorden og ta menneskene til slaver. Men det tar tid å reise gjennom verdensrommet. Når invasjonsflåten ankommer, er ikke menneskene villmenn med sverd og buer lenger. De er villmenn med tanks, jagerfly og maskingevær.

Det er ofte mye "Hurra for Amerika" i slike militære sci-fi bøker, men denne var ikke så alt for ille. Weber lar både russere, ukrainere og til og med rumenere få skinne litt, selv om det meste foregår i USA.

Denne boken kan vel beskrives som en forherligelse av menneskeheten. Romvesnene er dumme og hele tiden undervurderer de menneskene, som til tross for utrolige tap kjemper videre og gir seg ikke. Synspunktet skifter mellom menneskene og romvesnene. Når vi leser historien fra menneskenes synspunkt er det spennende og alt er en desperat kamp for å overleve. Når vi leser fra romvesnenes synspunkt, er det skikkelig morsomt hvor sjokkerte de hele tiden blir over hva menneskene finner på.

Og slutten, når en tredje makt kommer ut av mørket, er deilig overraskende. Den får denne boken til å virkelig skille seg ut fra andre bøker i denne sjangeren.

Jeg koste meg skikkelig med denne boken. En fin miks av humor og action.

Dette var en virkelig fascinerende og interessant setting. Paralelle verdener i hopetall, hvordan menneskene reagerer på det når de oppdager dem, hvordan de koloniserer og hva de finner der. Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen, men i hovedsak handler boken om Joshua og Lobsang (en kunstig intelligens som hevder han er reinkarnasjonen av en tibetansk motorsykkelreperatør) som utforsker The Long Earth (hva systemet med paralelle verdener kalles). I tillegg får vi små glimt av andre menneskers opplevelser. Det hele starter med at en oppfinner legger ut på nettet hvordan man lager en "stepper". Den består av enkel elektronikk og en potet som kraftkilde. Så enkel at til og med unger kan lage dem. Og det gjør de. Og så trykker de på knappen. Og blir sendt til paralelle verdener. Du kan nok tenke det til kaoset som oppsto til å begynne med.

Boken er basert på en novelle som Pratchett skrev for mange år siden. Den ble vel sist utgitt i novellesamlingen A Blink of the Screen. Jeg får litt følelsen av at det er muligens Stephen Baxter som har skrevet det meste her. Ikke at det er noe galt. Det er mange morsomme ting og hendelser som virker som noe Pratchett kunne ha funnet på, men skrivestilen, og følelsen man får når man leser, er annerledes. Pratchett skriver humor, men dette er science fiction. God science fiction. God science fiction med syngende troll. Må leses.

Jeg gleder meg til oppfølgeren, The Long War, som kommer i juni.

Amazon, som kjenner meg så alt for godt, har lenge sendt meg mail med forslag på å kjøpe bøker av David Weber. Var først når jeg ble tipset om denne signerte versjonen i anledning 20-årsjubileet, at jeg faktisk tok en sjangs på ham. Og det angrer jeg på nå. Jeg skulle ha begynte å lese bøkene hans for lenge siden. Dette var akkurat den typen militær science fiction jeg liker. Den handler om kaptein Honor Harrington. Hennes inkompetente overordnede liker henne ikke, og forviser skipet hennes til Basilisk Station, hvor de sender tapere og udugelige offiserer. Men Honor tar jobben sin alvorlig, og prøver å rydde opp i Basilisk Station, noe som skaffer henne enda flere fiender. Og så er det selvsagt en fremmed makt med invasjonsplaner. Denne var bare helt knall. Jeg elsker slike historer hvor kapable underoffiserer setter sine inkompetente overordnede på plass. Og Weber skriver veldig bra. Ble sugd inn i historien med en gang, og ble værende der hele veien gjennom boken. Det er lite action til å være militær sci-fi, bortsett fra det heftige slaget på slutten, men det ble aldri kjedelig. Jeg har allerede bestilt mer av Weber. Om de andre bøkene hans er bare halvparten så bra, så har jeg funnet meg en ny favoritt-forfatter.

Lekker manga i farger. Dette handler om zombier, og historiemessig er det ikke noe særlig nytt. Men tegningene er topp, spesielt i farger, og når man legger til masser med japansk galskap,og ikke minst masser med sexy damer med store pupper, så blir dette ren moro. Herlig. Har allerede forhåndsbestilt bind to.

Litt treg i starten, men den tok seg opp etter hvert. Kanskje var det fordi dette ikke er en Discworld-bok, og jeg trengte litt tid til å komme meg inn i settingen. Dodger handler om Dodger, en gategutt i London. Han er en tosher, en som lever av å lete etter mynter som har falt i kloakken. Så en dag da han klatrer opp av en kum, kommer han over en pike som blir banket opp av to menn. Han redder henne og havner i sitt livs eventyr. Han bli etter hvert kjent med flere historiske skikkelser fra den tiden, blant annet selveste Charles Dickens, og lærer hvordan de rike lever, noe som er i skarp kontrast til de fattige han har vokst opp sammen. Boken er skrevet for ungdom, så språket er lettlest og enkelt å forstå. Det er litt gateslang, men man plukker fort opp hva alt betyr. Jeg savnet riktignok litt av humoren som Pratchett er så kjent for, den var der, men mye mer dempet enn i andre bøker. Alt i alt en underholdende bok, som også lærer bort hvordan det var i London da Dickens levde.