Veldig vakker og rørende slutt. Forfatteren avslutter på en nydelig måte, en serie som på mange måter har vært godt, selv om enkelte bøker føltes unødvendig. Når Tanja, 100 år gammel, oppsummerer livet sitt - var det en nydelig leseropplevelse. Siste bok heter: Ringen er sluttet. Den ble sluttet med bravur.

Serien nærmer seg en slutt, og en russisk person Natasja spilles inn i serien helt på tampen. Vi forstår vel alle hvem dette kan være, uten å lese boka, men interessant å se hvordan trådene samles, selv om dette blir vel mye av en tilfeldighet - men kanskje hadde Amuletten en magisk kraft likevel?

Liker historien rundt Elina og hennes venner Elisabeth og Knut-Erik - der har forfatteren klart å vinkle en ny historie. Ellers er det gjentakelser rundt de andre figurene. Martinas kjærlighetseventyr blir man trett av å lese om: Der er like. Om de heter Maurice, Johnny, Markus eller Fredrik.

Serien går litt på tomgang - Martinas historie, som er hovedinnholdet i denne boken, blir fort Jennys historie om igjen, med en litt annen vri. Denne boken leder dessverre ikke historien særlig videre, annet enn at man får et bredere bilde av hva som egentlig hendte med Elina.

Har alltid likt denne forfatteren, og han skuffet heller ikke i denne boken. Det er en post-pandemibok, sett fra de fattigste av de fattige, de som mistet alt - de som ikke hadde noe sted å stenge seg inne i, når vi andre gjorde det. Samtidig er det helten Niris historie - han og hans Mary, rikmannsdatteren, som velger å hjelpe ham. Niri kjemper mot sin indre stemme, mot Buddhas lære - men blir en Robin Hood som tar fra de rike og gir til de fattige. På mange måter har ikke boken en slutt - historien går videre, og vi må på en måte tenke oss den selv, når vi i dag kan sitte å ha fasiten på hvordan pandemien endte. Når en bok ender med "sult" var den vel egentlig ganske bra.

Liten og "søt roman" er vel omtalen jeg har lyst til å gi denne. Forfatteren ber ydmykt i et forord, om at dette er hennes aller første roman, hun ikke hadde tenkt å gi ut en gang, så vi lesere må ta den for det en er. Sjarmerende skrevet langt tilbake på 60-tallet - av en av våre mest folkekjære forfattere.

Underholdende - og skrevet i kjent Margit Sandemo stil - forrykende tempo, der mye løses på de siste kapitlene for ikke å snakke om sidene. Det som gjør denne romanen litt bedre, er at det faktisk ikke bare går godt med hovedpersonene - de såkalt gode også - og det er et lite pluss. Ellers er plottet intrikat, med mange mennesker, som i enkelte tilfeller kan gjøre det vanskelig å holde tritt med, hvem er hvem

Nummer 16 i rekken av "Amulettens Kraft" er en av de bedre i serien. Her flyter handlingen godt, og man slipper en del av gjentakelsene som har vært tidligere. Tråder nøstes opp i Finnmark og Russland, hvor sagaen i sin opprinnelige form starta, og det er spennende å lese. Samtidig fryder man seg over Julias lykke. Det eneste som kanskje er et tankekors, er Jenny, som har mistet sin sønn så brutalt, men så raskt - tilsynelatende - klarer å gå videre, og er mer opptatt av sitt forhold til Sigurd, som mye består av seksuell art. Undrer av og til om dette ville vært troverdig i virkeligheten, bare få uker etter at man har mistet sitt kjære barn. - men Rafaelsen bygger historien rundt figurene, så jeg lar det passere.

Selv om handlingen i denne boken for så vidt dras fremover, likte jeg ikke helt hvordan historien ble lagt opp - over år - noe med troverdigheten raknet litt - både med hensyn til barnevernssaken, men og det vanskelige forholdet mellom Julia og Tanja som går over år, og så blir løst på fem minutter. Jennys historie i Spania er interessant - og ikke minst kasuset hennes mann Marco, som man både blir glad i, men også forakter. I denne boka hopper forfatteren frem - fra Inger Johanne, Julias datter er 7 år til at hun plutselig er over 16, og dette er ikke alltid like lett å henge med i for oss som lesere.

Nummer 14 av "Amulettens kraft" oppfattes litt som en digresjon - som en bok man i utgangspunktet kunne ha hoppet over. Det som bærer historien litt - er Jennys opplevelse i Spania, og hennes romantiske bryllup med Marco. Det som der i mot skjer i Norge, med Julia og hennes barn, har vi egentlig lest for lenge siden i en annen bok i serien - den gangen om Tanja og hennes mann Benjamin. Kampen mot barnevernet.

Til tross for noen haltende dialoger, og i og for seg ikke en nyskapende måte å skrive på - i sjangeren fortid møter nåtid, er det noen fine bilder i denne romanen av Sarah Jio. Historien har en overraskende og rørende slutt, selv om man med et trenet øye også kan ane hvem den forsvunne gutten er (som romanen baserer seg på). Det etterlater seg dog noen ubesvarte spørsmål og - var hovedpersonens mann utro eller ikke? - Men kanskje er ikke det relevant for historien i det hele tatt. For oss her på berget, var det og interessant å få høre om begrepet "bjørnebærvinter" - selv om den direkte oversettelsen Frost i mai ikke dekker dette helt - men jeg koste meg med boka - så en femmer.

Dette er en roman skrevet av Sandemo etter Sagaen om Isfolket. Den gikk først som en kortere utgave i ukebladet ALLERS, før hun laget den noe lengre og den ble utgitt i bokform, allikevel føles romanen for kort. Den kunne uten tvil vært mye lengre. Baksiden i mange av Sandemos nyere romaner, er at handlingen foregår så fort. Her er et fint plott, en kjempefin i det, litt i god gammeldags Sandemo-stil, men selv om vi blir glad i Juliane, Svarten og Jorulf, så når ikke denne fortellingen helt opp.

Opprinnelig var dette en roman som ble skrevet for NORSK UKEBLAD, men den har senere blitt utgitt som bok i ulike former. Romanen er kort, noe den og bærer preg av, og et plott og hovedfigurer som blir klisjéaktig. Den "onde Missy" blir lite troverdig - i tillegg til løsningen av plottet, som blir gjort i Agatha Christie-stil, der lensmann og lege samler alle de implisitte i samme rom. Den får en toer, men burde kanskje vært laveste karakter. Det er likevel Margit Sandemo.

Jennys bok - om Jennys liv i Frankrike, til hun ender opp i Spania og finner mannen som faktisk elsker henne, Paco, men som hun ikke kan elske tilbake. Vi får små glimt av familien i Norge også, men dette er mest av alt Jennys bok. Karakteren er troverdig - man blir både glad i Jenny, samtidig som man blir vred på henne. Godt skrevet

Historien i Amulettens Kraft skrider frem i generasjonene, selv om forfatteren ikke lykkes å knytte selve amuletten så mye til historien, som det bokserien bærer navn på. Denne boken tar for seg veldig mye av Julia og Geirs forhold, og ekteskapet hennes med Frank, som man har forstått hvordan vil ende. I tillegg kommer unge Jenny inn, og hennes reise til Paris, men selv om akkurat dette er nytt, sitter man med en følelse at historien gjentar seg - samme generasjoner opplever noenlunde det samme som forgående. En noe tam bok, som føles for lang, selv om partier er bra.

Denne boken ble veldig haltende og delvis kjedelig i formen. Da den handler mye om de unge, og ikke minst barnet Jenny i Trondheim, ble den på mange måter mer en ungdomsroman enn noe annet. En annen ting: Språket til forfatteren er rimelig friskt også, og kjønnsorganer og seksuelle handlinger omtales ved sine "rette navn". Kanskje gjøre det handlingen og dialogene mer troverdige, men det er akkurat som om hun faller "utenfor" noen rammer når hun skrev denne boka. Vi følger også handlingene fra 1953 til 1963, så det hoppes mye. Barna har i allfall blitt voksen og historien dreier over på dem.

Boken startet veldig bra, men et flott plott - og gode replikker, og en rørende handling, med karakterer man ble veldig glad i. Dessverre må jeg si at det etter hvert ble vanskelig å kjøpe selve handlingen som troverdig, da det ble litt for mange tilfeldigheter som kom i hovedpersonens vei. Og ville man egentlig ha utført dette i virkeligheten, uten å ha stilt spørsmål? Selve romanen ble litt naivistisk på slutten, selv om siste kapittelet var rørende - der av karakteren 4 - men den nådde aldri helt opp for meg. En fin debut av en forfatter uansett

Forlaget omtaler denne romanen som en av Sandemos tidligste - som tidligere ikke har vært utgitt. Deler av plottet der imot, kan man finne igjen i romanen "Selv om jeg elsker deg" - så på mange måter er dette en forløper til denne romanen. Historien er naivistisk skrevet, og man klarer ikke helt å ta karakterene på alvor. Tidvis underholdende - og Sandemo er best, der hun blir frodig i sine beskrivelser.

Deler av denne romanen var skrevet veldig bra - Sandemo tar oss med til en tidsepoke på 1600-tallet - senere kjent som 30-Års krigen, og vi følger Kira fra hun er et lite barn, frem til en alder av 19, hvor hun begir seg hjem til sitt barndomsgods i Sverige, hvor hun aldri har vært - sammen med sin venn og helt, absolutt i Sandemo-ånd: Johannes. Når man da kommer til del 2 - som foregår på godset i Sverige, misser historien litt. Her blir et litt for mye av familiekomplottet, folk som forsøker å gifte hverandre, hat etc etc - hvor er hverdagene tar jeg meg i å undre på. Men historien er underholdende, derfor får den en firer.

Denne serien blir bedre og bedre, etter hvert som forfatteren lar historien utvikle seg. Tråden med Tanja er nådeløst ærlig, og akkurat så naturtro at jeg kjøper den. Det gledes at Gunnar finner sin forsvunne sønn igjen, men også her skriver forfatteren ærlig: Det er jo ikke bare enkelt å få tilbake et barn man mistet for 10 år siden - for kjenner man dette mennesket i dag, spesielt når dette barnet har hatt en veldig vond oppvekst. Etter krigen kom det flere og flere tilfeller av poliomyelitt, og dette er en tråd som forfatteren griper fatt i. Om jeg har vært i tvil tidligere: Jeg vil gjerne lese videre.