Opprinnelig var dette en roman som ble skrevet for NORSK UKEBLAD, men den har senere blitt utgitt som bok i ulike former. Romanen er kort, noe den og bærer preg av, og et plott og hovedfigurer som blir klisjéaktig. Den "onde Missy" blir lite troverdig - i tillegg til løsningen av plottet, som blir gjort i Agatha Christie-stil, der lensmann og lege samler alle de implisitte i samme rom. Den får en toer, men burde kanskje vært laveste karakter. Det er likevel Margit Sandemo.

Jennys bok - om Jennys liv i Frankrike, til hun ender opp i Spania og finner mannen som faktisk elsker henne, Paco, men som hun ikke kan elske tilbake. Vi får små glimt av familien i Norge også, men dette er mest av alt Jennys bok. Karakteren er troverdig - man blir både glad i Jenny, samtidig som man blir vred på henne. Godt skrevet

Historien i Amulettens Kraft skrider frem i generasjonene, selv om forfatteren ikke lykkes å knytte selve amuletten så mye til historien, som det bokserien bærer navn på. Denne boken tar for seg veldig mye av Julia og Geirs forhold, og ekteskapet hennes med Frank, som man har forstått hvordan vil ende. I tillegg kommer unge Jenny inn, og hennes reise til Paris, men selv om akkurat dette er nytt, sitter man med en følelse at historien gjentar seg - samme generasjoner opplever noenlunde det samme som forgående. En noe tam bok, som føles for lang, selv om partier er bra.

Denne boken ble veldig haltende og delvis kjedelig i formen. Da den handler mye om de unge, og ikke minst barnet Jenny i Trondheim, ble den på mange måter mer en ungdomsroman enn noe annet. En annen ting: Språket til forfatteren er rimelig friskt også, og kjønnsorganer og seksuelle handlinger omtales ved sine "rette navn". Kanskje gjøre det handlingen og dialogene mer troverdige, men det er akkurat som om hun faller "utenfor" noen rammer når hun skrev denne boka. Vi følger også handlingene fra 1953 til 1963, så det hoppes mye. Barna har i allfall blitt voksen og historien dreier over på dem.

Boken startet veldig bra, men et flott plott - og gode replikker, og en rørende handling, med karakterer man ble veldig glad i. Dessverre må jeg si at det etter hvert ble vanskelig å kjøpe selve handlingen som troverdig, da det ble litt for mange tilfeldigheter som kom i hovedpersonens vei. Og ville man egentlig ha utført dette i virkeligheten, uten å ha stilt spørsmål? Selve romanen ble litt naivistisk på slutten, selv om siste kapittelet var rørende - der av karakteren 4 - men den nådde aldri helt opp for meg. En fin debut av en forfatter uansett

Forlaget omtaler denne romanen som en av Sandemos tidligste - som tidligere ikke har vært utgitt. Deler av plottet der imot, kan man finne igjen i romanen "Selv om jeg elsker deg" - så på mange måter er dette en forløper til denne romanen. Historien er naivistisk skrevet, og man klarer ikke helt å ta karakterene på alvor. Tidvis underholdende - og Sandemo er best, der hun blir frodig i sine beskrivelser.

Deler av denne romanen var skrevet veldig bra - Sandemo tar oss med til en tidsepoke på 1600-tallet - senere kjent som 30-Års krigen, og vi følger Kira fra hun er et lite barn, frem til en alder av 19, hvor hun begir seg hjem til sitt barndomsgods i Sverige, hvor hun aldri har vært - sammen med sin venn og helt, absolutt i Sandemo-ånd: Johannes. Når man da kommer til del 2 - som foregår på godset i Sverige, misser historien litt. Her blir et litt for mye av familiekomplottet, folk som forsøker å gifte hverandre, hat etc etc - hvor er hverdagene tar jeg meg i å undre på. Men historien er underholdende, derfor får den en firer.

Denne serien blir bedre og bedre, etter hvert som forfatteren lar historien utvikle seg. Tråden med Tanja er nådeløst ærlig, og akkurat så naturtro at jeg kjøper den. Det gledes at Gunnar finner sin forsvunne sønn igjen, men også her skriver forfatteren ærlig: Det er jo ikke bare enkelt å få tilbake et barn man mistet for 10 år siden - for kjenner man dette mennesket i dag, spesielt når dette barnet har hatt en veldig vond oppvekst. Etter krigen kom det flere og flere tilfeller av poliomyelitt, og dette er en tråd som forfatteren griper fatt i. Om jeg har vært i tvil tidligere: Jeg vil gjerne lese videre.

Dette er en av de bedre bøkene i serien om "Amulettens Kraft". Denne gangen følger vi familien fredssommeren og høsten 1945, og hvor nådeløst det kunne være for mange som kanskje hadde "tråkket litt feil" under krigen. Eirin er gravid med en tysk soldat, som egentlig bare viste henne omsorg og kjærlighet - og vi følger hennes skjebne fremover, der selv hennes ektemann viser henne ryggen. Ellers er boken full av kjærlighet - og jeg som leser gleder meg med Tanjas nye lykke

Dette er kanskje den beste boken i serien så langt - godt skrevet, og med godt driv i handlingen, og på mange måter en fryd å se krigen fra den siden Rafaelsen beskriver den - i ytterkanten på mange måter, men likevel berørt. Samtidig lar forfatteren sine seriefigurers liv skje på den måten det mest sannsynlig hadde gjort i det virkelige liv og. Boken er sår, man sier farvel til noen, men boken er og full av håp. Sitter igjen med en varm følelse for Tanja, en av kvinnene man har fulgt siden bok 1. Dette er en sterk dame.

For en bok! For en historie! For en forfatter!!!! Med bakteppe Andre Verdenskrig - og scenen Paris/Frankrike, tenkte jeg at selve krigshistorien ikke var så spennende, da den har vært fortalt så mange ganger. Samtidig var dette KVINNENES krig, kvinnenes historie fra andre verdenskrig. Som forfatteren anmerket: Det er mennene som fortalte historien etter krigen, og da ble ofte kvinnene glemt. Selve kjernen i historien er nok også familien - forholdet mellom de to søstrene, faren og de som omringet dem - hele familien som var Nattergal på hver sin måte under krigen. Når jeg trodde at jeg skjønte historien - overrasket forfatteren meg i siste kapittel, og dro romanen opp til høyeste karakter! Takk for historien om "Nattergalen"!!

Sandemo-roman fra 1998, som etter hvert ble innlemmet som nummer 40 i serien Margit Sandemos beste føljetonger. Det er ikke hennes beste roman, men man kjenner igjen forfatterens signatur når man leser. En barsk politimann, med et mykt indre, og hovedpersonen Irina som er nedbrutt og føler seg grå i verden, etter å ha blitt forlatt av sin ektemann. I tillegg drar hun inn en seriemorder, som dreper sine ofre, kvinner, på den mest bestialske måten - men seriemorderen blir mer latterlig og pussig, enn han blir skummel. Jeg liker imidlertid plottet som boken tar grunntone i: Nattprateren. Hva skjer når man tilbyr seg å prate anonymt med folk mellom kl 23 og 05?

Roman fra Sandemo, ført i pennen i 1991 - post etter Sagaen om Isfolket. Selve idéen er god, og hun har et spennende plott, men romanen er dårlig skrevet, og lettvinte løsninger, og tyr til klisjeer nesten hele veien. Jeg er veldig glad i Margit Sandemo, men denne romanen er dessverre ikke en av hennes beste. Selve historien hadde nok fortjent en mye tykkere bok i tillegg.

I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gi en høyere karakter til denne boken i serien AMULETTENS KRAFT - men så er det en del ting som trekker ned, som kan gjøre leseren irritert. For det første er det denne stadige sammenblandingen av navn - som er litt uforståelig egentlig, når det skjer i bok etter bok - var det ingen korrektur lest på dette? Så tenker jeg at her blir begått en stor feil i denne boken, som man enkelte ganger kan se serieforfattere gjør: Når du ikke lenger har behov for figuren: Ta livet av vedkommende. I denne boken opplever Hedda, i løpet av 14 måneder å miste sin ektemann Magnus (drept), sin kjæreste Kasper (ved ulykke) og sin nye ektemann Martin (ulykke) - Altså tre alvorlige dødsfall - tre menn på så kort tid, og livet går tilsynelatende raskt videre. Litt smør på flesk, men for meg ble det lite troverdig. Samtidig flyter historien godt, og vi opplever de siste årene frem til krigen er et faktum, og forfatteren har plassert oss i selveste Drøbak

I serien AMULETTENS KRAFT er nok dette den beste boken så langt. Vi følger Tanjas reise på 1930-tallet, hennes gjenforening med Benjamin og hans familie, til Hedda og Eirin blir hovedpersoner. I denne boken flyter språket lettere, og hun har en driv og flyt i handlingen, som er herlig å lese. Boken slutter også dramatisk, som gjør at man får lyst å plukke opp neste del.

Forfatteren skal ha pluss for at hun klarer å skrive objektivt fra taterleiren Svanviken på Mørekysten - der vi som leser får se både de positive og de negative sidene med å internere disse menneskene for å få et bedre liv. Hun klarer også å berøre oss over sorgen over å miste sin kultur - over å se fordømmelsen fra Misjonen - og et bakteppe i denne leiren, som kan minne litt om det som skal skje i Europa et knapt 10-år senere. Men historien om Tanja er og full av kjærlighet, såvel som det største sviket fra hennes mann. Men det varmer å se at Tanja alltid setter barna foran. Uansett. Og så blir man så uendelig glad i det gamle taterparet Konstanse og Markus - som er bare god.

Denne forfatteren er fantastisk med sine beskrivelser av omgivelsene. Om selve historien kanskje er noe forutsigbar, og man kan gjette seg til plottet fremover i enkelte sekvenser - får du virkelig lyst til å reise til Korfu. Du formelig kan puste inn atmosfæren, du kan smake maten, du kan føle solskinnet på ansiktet ditt. Skurken er skurken, og de snille er de snille, så akkurat her er det ingen overraskelser - men det er et herlig familiedrama, og man blir virkelig glad i de tre - akk så ulike søstrene Aya, Mattie og Ophelia. Jeg koset meg med denne boken.

Dessverre, om man enn er fan av Sandemo, er denne klassikeren veldig forutsigbar, og klarer aldri å bli direkte spennende heller. Hun følger alle maler hun tidligere har skrevet under: Her er en borg, en ond herre på borgen, en kuet kvinne og en ulykkelig ung jente, samt en edel ridder - men selve plottet blir for tynt og full av nødløsninger. Den er ikke like morsom heller som tidligere romaner som Sandemo har skrevet. Denne skrev hun imidlertid i 1988 under innspurten av Sagaen om Isfolket.

En del skrivefeil i denne boken som forvirrer noe - f.eks at et barn til Tanja og Benjamin både blir nevnt som Eirik og som Eirin - og i de forgående seriene blander forfatteren navnene på Fritz og Markus - MEN utover det, synes jeg at historien tok seg opp i denne boken. Det å følge Tanja og Benjamin og storfamilien i deres taterliv, og deres møte med Misjonen og Nemda som hadde myndighet å ta barn fra taterne, var interessant. Så spiller hun opp til at neste roman tar for seg interneringen av taterne i Norge. Haltende ja - men jeg fikk lyst til å lese videre.

Sandemo-Klassiker fra 1979. Et for så vidt spennende plott, hvor jeg som leser undrer meg på hvem Gullfuglen egentlig er, og selve gåten ligger i dette. Så følger romanen kjent Sandemostil, med ung, svak, ensom kvinne, som forelsker seg i den harde forstmesteren Peter, som forakter det meste av kvinner. Det er duket for et lite forfatterdrama og, der Helle, heltinnen, får sitt manuskript stjålet og utgitt av en annen. Ikke en av hennes beste produksjoner, men småkoselig.