Dette er en av de bedre bøkene i serien om "Amulettens Kraft". Denne gangen følger vi familien fredssommeren og høsten 1945, og hvor nådeløst det kunne være for mange som kanskje hadde "tråkket litt feil" under krigen. Eirin er gravid med en tysk soldat, som egentlig bare viste henne omsorg og kjærlighet - og vi følger hennes skjebne fremover, der selv hennes ektemann viser henne ryggen. Ellers er boken full av kjærlighet - og jeg som leser gleder meg med Tanjas nye lykke

Dette er kanskje den beste boken i serien så langt - godt skrevet, og med godt driv i handlingen, og på mange måter en fryd å se krigen fra den siden Rafaelsen beskriver den - i ytterkanten på mange måter, men likevel berørt. Samtidig lar forfatteren sine seriefigurers liv skje på den måten det mest sannsynlig hadde gjort i det virkelige liv og. Boken er sår, man sier farvel til noen, men boken er og full av håp. Sitter igjen med en varm følelse for Tanja, en av kvinnene man har fulgt siden bok 1. Dette er en sterk dame.

For en bok! For en historie! For en forfatter!!!! Med bakteppe Andre Verdenskrig - og scenen Paris/Frankrike, tenkte jeg at selve krigshistorien ikke var så spennende, da den har vært fortalt så mange ganger. Samtidig var dette KVINNENES krig, kvinnenes historie fra andre verdenskrig. Som forfatteren anmerket: Det er mennene som fortalte historien etter krigen, og da ble ofte kvinnene glemt. Selve kjernen i historien er nok også familien - forholdet mellom de to søstrene, faren og de som omringet dem - hele familien som var Nattergal på hver sin måte under krigen. Når jeg trodde at jeg skjønte historien - overrasket forfatteren meg i siste kapittel, og dro romanen opp til høyeste karakter! Takk for historien om "Nattergalen"!!

Sandemo-roman fra 1998, som etter hvert ble innlemmet som nummer 40 i serien Margit Sandemos beste føljetonger. Det er ikke hennes beste roman, men man kjenner igjen forfatterens signatur når man leser. En barsk politimann, med et mykt indre, og hovedpersonen Irina som er nedbrutt og føler seg grå i verden, etter å ha blitt forlatt av sin ektemann. I tillegg drar hun inn en seriemorder, som dreper sine ofre, kvinner, på den mest bestialske måten - men seriemorderen blir mer latterlig og pussig, enn han blir skummel. Jeg liker imidlertid plottet som boken tar grunntone i: Nattprateren. Hva skjer når man tilbyr seg å prate anonymt med folk mellom kl 23 og 05?

Roman fra Sandemo, ført i pennen i 1991 - post etter Sagaen om Isfolket. Selve idéen er god, og hun har et spennende plott, men romanen er dårlig skrevet, og lettvinte løsninger, og tyr til klisjeer nesten hele veien. Jeg er veldig glad i Margit Sandemo, men denne romanen er dessverre ikke en av hennes beste. Selve historien hadde nok fortjent en mye tykkere bok i tillegg.

I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gi en høyere karakter til denne boken i serien AMULETTENS KRAFT - men så er det en del ting som trekker ned, som kan gjøre leseren irritert. For det første er det denne stadige sammenblandingen av navn - som er litt uforståelig egentlig, når det skjer i bok etter bok - var det ingen korrektur lest på dette? Så tenker jeg at her blir begått en stor feil i denne boken, som man enkelte ganger kan se serieforfattere gjør: Når du ikke lenger har behov for figuren: Ta livet av vedkommende. I denne boken opplever Hedda, i løpet av 14 måneder å miste sin ektemann Magnus (drept), sin kjæreste Kasper (ved ulykke) og sin nye ektemann Martin (ulykke) - Altså tre alvorlige dødsfall - tre menn på så kort tid, og livet går tilsynelatende raskt videre. Litt smør på flesk, men for meg ble det lite troverdig. Samtidig flyter historien godt, og vi opplever de siste årene frem til krigen er et faktum, og forfatteren har plassert oss i selveste Drøbak

I serien AMULETTENS KRAFT er nok dette den beste boken så langt. Vi følger Tanjas reise på 1930-tallet, hennes gjenforening med Benjamin og hans familie, til Hedda og Eirin blir hovedpersoner. I denne boken flyter språket lettere, og hun har en driv og flyt i handlingen, som er herlig å lese. Boken slutter også dramatisk, som gjør at man får lyst å plukke opp neste del.

Forfatteren skal ha pluss for at hun klarer å skrive objektivt fra taterleiren Svanviken på Mørekysten - der vi som leser får se både de positive og de negative sidene med å internere disse menneskene for å få et bedre liv. Hun klarer også å berøre oss over sorgen over å miste sin kultur - over å se fordømmelsen fra Misjonen - og et bakteppe i denne leiren, som kan minne litt om det som skal skje i Europa et knapt 10-år senere. Men historien om Tanja er og full av kjærlighet, såvel som det største sviket fra hennes mann. Men det varmer å se at Tanja alltid setter barna foran. Uansett. Og så blir man så uendelig glad i det gamle taterparet Konstanse og Markus - som er bare god.

Denne forfatteren er fantastisk med sine beskrivelser av omgivelsene. Om selve historien kanskje er noe forutsigbar, og man kan gjette seg til plottet fremover i enkelte sekvenser - får du virkelig lyst til å reise til Korfu. Du formelig kan puste inn atmosfæren, du kan smake maten, du kan føle solskinnet på ansiktet ditt. Skurken er skurken, og de snille er de snille, så akkurat her er det ingen overraskelser - men det er et herlig familiedrama, og man blir virkelig glad i de tre - akk så ulike søstrene Aya, Mattie og Ophelia. Jeg koset meg med denne boken.

Dessverre, om man enn er fan av Sandemo, er denne klassikeren veldig forutsigbar, og klarer aldri å bli direkte spennende heller. Hun følger alle maler hun tidligere har skrevet under: Her er en borg, en ond herre på borgen, en kuet kvinne og en ulykkelig ung jente, samt en edel ridder - men selve plottet blir for tynt og full av nødløsninger. Den er ikke like morsom heller som tidligere romaner som Sandemo har skrevet. Denne skrev hun imidlertid i 1988 under innspurten av Sagaen om Isfolket.

En del skrivefeil i denne boken som forvirrer noe - f.eks at et barn til Tanja og Benjamin både blir nevnt som Eirik og som Eirin - og i de forgående seriene blander forfatteren navnene på Fritz og Markus - MEN utover det, synes jeg at historien tok seg opp i denne boken. Det å følge Tanja og Benjamin og storfamilien i deres taterliv, og deres møte med Misjonen og Nemda som hadde myndighet å ta barn fra taterne, var interessant. Så spiller hun opp til at neste roman tar for seg interneringen av taterne i Norge. Haltende ja - men jeg fikk lyst til å lese videre.

Sandemo-Klassiker fra 1979. Et for så vidt spennende plott, hvor jeg som leser undrer meg på hvem Gullfuglen egentlig er, og selve gåten ligger i dette. Så følger romanen kjent Sandemostil, med ung, svak, ensom kvinne, som forelsker seg i den harde forstmesteren Peter, som forakter det meste av kvinner. Det er duket for et lite forfatterdrama og, der Helle, heltinnen, får sitt manuskript stjålet og utgitt av en annen. Ikke en av hennes beste produksjoner, men småkoselig.

På mange måter en intens roman - om Julianne og Tanjas flukt fra Russland, til de omsider kommer seg på norsk side. En roman spekket av dramatikk, men også hverdagsglede - og hun gir forsåvidt et riktig tidsbilde, men romanen og handlingen er noe haltende, og skrivefeil her ogd er, med navn som forveksles, og dette irriterer en som leser. Jeg berømmer henne for å beskrive Julianne, som ikke bare en man ønsker som heltinne, men at en heltinne også kan bli mørk av depresjon og utmattelse.

Denne boken var langtekkelig - og selv om den var spekket av dramatikk, klarte den aldri å nå det store spenningsnivået. Julianne mister både sin mann og sønn, og ikke minst sitt nyfødte barn - men klarer likevel å gå videre veldig enkelt. Men så skal det sies: Under ekstreme omstendigheter kan nok psyken mobilisere for å overleve - slik at Juliannes historie blir troverdig. I Finland blir Tanja og Julianne boende en stund hos ekteparet Ylva og Janis - og den seksuelle spenningen som oppstår her, mellom flere parter, oppleves litt som smør på flesk

Ellinor Rafaelsen er etter hvert en veteran innenfor seriesjangeren - og "Amulettens Kraft" er hennes debut som serieforfatter - og er fra starten av 2000-tallet. Rammen rundt er spennende nok - vi blir tatt med til Vardø i FInnmark - og pomorhandelens tradisjoner - men hun skriver at den starter på slutten av 1800-tallet, som er direkte faktafeil. Så følger man kjærlighetshistorien til norske Julianne, som gifter seg med russiske Mikhail - og vi blir trukket inn i det russiske opprøret mot tsaren. Romanen er tidvis brutal, men samtidig kanskje nådeløs ærlig - men handlingen går av og til noe fort frem, der man kanskje ikke får tid nok til å bli kjent med alle personene.

Hovedpersonen dikter opp sin Mor - etter å ha mistet kontakt med henne over år. Vigdis Hjorth berører et tema som nok er velkjent for de fleste. Denne romanen er alt fra sterk til sår, til provoserende til morsom: Kort sagt den har alt. Og selv om man dras inn i hovedpersonens subjektive univers, lar forfatteren oss også klare å se saken fra "den andre siden" i tillegg. Dette var en roman det var vanskelig å legge fra seg! Fantastisk!

De to siste bøkene i Gabriels Hus, er nesten som et etterord å regne, da de tar for seg Ailo, og de andre barnas liv - 15-18 år etter at serien ble avsluttet. Forfatteren døde i denne tiden og, så det er ikke sikkert at det ble helt slik som hun hadde tenkt seg. Personlig synes jeg de to siste bøkene er ganske unødvendige - selv om de på et vis gir noen svar - men på en annen side overlater de leseren med ennå flere spørsmål. Men alt i alt var serien GABRIELS HUS veldig fin

Etter å ha avsluttet serien offisielt ved forrige bok, valgte likevel forfatteren å skrive en fortsettelse på serien, på oppfordring fra publikum. Vi hopper flere år frem i tid, og Ailo er blitt 20 år, og serien starter med ham som snekkerlærling på Dovre. Etter hvert får vi gjensyn med de fleste av karakterene i Lafjorden ,og innblikk i hvordan det går med dem. Synes denne boken er svakere enn de andre - så er spent på den neste, om det var nødvendig med en fortsettelse på serien....egentlig

Dette var ment å være siste boken i serien om Gabriels Hus - men på grunn av stor etterspørsel, valgte forfatteren å komme med et par bøker til etter denne, som riktignok hopper litt frem i tid. Denne siste boken blir noe tam. Den starter veldig trist for Isak, som opplever en stor tragedie, men så føyer den ene løsningen seg inn etter den andre - som det selvfølge seg hør og bør gjøre, men som sagt noe tam.

Gabriels Hus nærmer seg en slutt - mange tråder er i ferd med å få en ending, samtidig som det fremdeles er noen truende skyer i horisonten. Maria kommer hjem, Gabriel henter henne i Kristiania. Personlig blir det litt smør på flesk, at forfatteren atter en gang lar Gabriel utføre mirakel: Denne gangen fjerne en hjernesvulst og la en ung mann få synet tilbake. Men det er godt å lese om hjemkomsten til Maria til Lafjorden.