I serien AMULETTENS KRAFT er nok dette den beste boken så langt. Vi følger Tanjas reise på 1930-tallet, hennes gjenforening med Benjamin og hans familie, til Hedda og Eirin blir hovedpersoner. I denne boken flyter språket lettere, og hun har en driv og flyt i handlingen, som er herlig å lese. Boken slutter også dramatisk, som gjør at man får lyst å plukke opp neste del.

Forfatteren skal ha pluss for at hun klarer å skrive objektivt fra taterleiren Svanviken på Mørekysten - der vi som leser får se både de positive og de negative sidene med å internere disse menneskene for å få et bedre liv. Hun klarer også å berøre oss over sorgen over å miste sin kultur - over å se fordømmelsen fra Misjonen - og et bakteppe i denne leiren, som kan minne litt om det som skal skje i Europa et knapt 10-år senere. Men historien om Tanja er og full av kjærlighet, såvel som det største sviket fra hennes mann. Men det varmer å se at Tanja alltid setter barna foran. Uansett. Og så blir man så uendelig glad i det gamle taterparet Konstanse og Markus - som er bare god.

Denne forfatteren er fantastisk med sine beskrivelser av omgivelsene. Om selve historien kanskje er noe forutsigbar, og man kan gjette seg til plottet fremover i enkelte sekvenser - får du virkelig lyst til å reise til Korfu. Du formelig kan puste inn atmosfæren, du kan smake maten, du kan føle solskinnet på ansiktet ditt. Skurken er skurken, og de snille er de snille, så akkurat her er det ingen overraskelser - men det er et herlig familiedrama, og man blir virkelig glad i de tre - akk så ulike søstrene Aya, Mattie og Ophelia. Jeg koset meg med denne boken.

Dessverre, om man enn er fan av Sandemo, er denne klassikeren veldig forutsigbar, og klarer aldri å bli direkte spennende heller. Hun følger alle maler hun tidligere har skrevet under: Her er en borg, en ond herre på borgen, en kuet kvinne og en ulykkelig ung jente, samt en edel ridder - men selve plottet blir for tynt og full av nødløsninger. Den er ikke like morsom heller som tidligere romaner som Sandemo har skrevet. Denne skrev hun imidlertid i 1988 under innspurten av Sagaen om Isfolket.

En del skrivefeil i denne boken som forvirrer noe - f.eks at et barn til Tanja og Benjamin både blir nevnt som Eirik og som Eirin - og i de forgående seriene blander forfatteren navnene på Fritz og Markus - MEN utover det, synes jeg at historien tok seg opp i denne boken. Det å følge Tanja og Benjamin og storfamilien i deres taterliv, og deres møte med Misjonen og Nemda som hadde myndighet å ta barn fra taterne, var interessant. Så spiller hun opp til at neste roman tar for seg interneringen av taterne i Norge. Haltende ja - men jeg fikk lyst til å lese videre.

Sandemo-Klassiker fra 1979. Et for så vidt spennende plott, hvor jeg som leser undrer meg på hvem Gullfuglen egentlig er, og selve gåten ligger i dette. Så følger romanen kjent Sandemostil, med ung, svak, ensom kvinne, som forelsker seg i den harde forstmesteren Peter, som forakter det meste av kvinner. Det er duket for et lite forfatterdrama og, der Helle, heltinnen, får sitt manuskript stjålet og utgitt av en annen. Ikke en av hennes beste produksjoner, men småkoselig.

På mange måter en intens roman - om Julianne og Tanjas flukt fra Russland, til de omsider kommer seg på norsk side. En roman spekket av dramatikk, men også hverdagsglede - og hun gir forsåvidt et riktig tidsbilde, men romanen og handlingen er noe haltende, og skrivefeil her ogd er, med navn som forveksles, og dette irriterer en som leser. Jeg berømmer henne for å beskrive Julianne, som ikke bare en man ønsker som heltinne, men at en heltinne også kan bli mørk av depresjon og utmattelse.

Denne boken var langtekkelig - og selv om den var spekket av dramatikk, klarte den aldri å nå det store spenningsnivået. Julianne mister både sin mann og sønn, og ikke minst sitt nyfødte barn - men klarer likevel å gå videre veldig enkelt. Men så skal det sies: Under ekstreme omstendigheter kan nok psyken mobilisere for å overleve - slik at Juliannes historie blir troverdig. I Finland blir Tanja og Julianne boende en stund hos ekteparet Ylva og Janis - og den seksuelle spenningen som oppstår her, mellom flere parter, oppleves litt som smør på flesk

Ellinor Rafaelsen er etter hvert en veteran innenfor seriesjangeren - og "Amulettens Kraft" er hennes debut som serieforfatter - og er fra starten av 2000-tallet. Rammen rundt er spennende nok - vi blir tatt med til Vardø i FInnmark - og pomorhandelens tradisjoner - men hun skriver at den starter på slutten av 1800-tallet, som er direkte faktafeil. Så følger man kjærlighetshistorien til norske Julianne, som gifter seg med russiske Mikhail - og vi blir trukket inn i det russiske opprøret mot tsaren. Romanen er tidvis brutal, men samtidig kanskje nådeløs ærlig - men handlingen går av og til noe fort frem, der man kanskje ikke får tid nok til å bli kjent med alle personene.

Hovedpersonen dikter opp sin Mor - etter å ha mistet kontakt med henne over år. Vigdis Hjorth berører et tema som nok er velkjent for de fleste. Denne romanen er alt fra sterk til sår, til provoserende til morsom: Kort sagt den har alt. Og selv om man dras inn i hovedpersonens subjektive univers, lar forfatteren oss også klare å se saken fra "den andre siden" i tillegg. Dette var en roman det var vanskelig å legge fra seg! Fantastisk!

De to siste bøkene i Gabriels Hus, er nesten som et etterord å regne, da de tar for seg Ailo, og de andre barnas liv - 15-18 år etter at serien ble avsluttet. Forfatteren døde i denne tiden og, så det er ikke sikkert at det ble helt slik som hun hadde tenkt seg. Personlig synes jeg de to siste bøkene er ganske unødvendige - selv om de på et vis gir noen svar - men på en annen side overlater de leseren med ennå flere spørsmål. Men alt i alt var serien GABRIELS HUS veldig fin

Etter å ha avsluttet serien offisielt ved forrige bok, valgte likevel forfatteren å skrive en fortsettelse på serien, på oppfordring fra publikum. Vi hopper flere år frem i tid, og Ailo er blitt 20 år, og serien starter med ham som snekkerlærling på Dovre. Etter hvert får vi gjensyn med de fleste av karakterene i Lafjorden ,og innblikk i hvordan det går med dem. Synes denne boken er svakere enn de andre - så er spent på den neste, om det var nødvendig med en fortsettelse på serien....egentlig

Dette var ment å være siste boken i serien om Gabriels Hus - men på grunn av stor etterspørsel, valgte forfatteren å komme med et par bøker til etter denne, som riktignok hopper litt frem i tid. Denne siste boken blir noe tam. Den starter veldig trist for Isak, som opplever en stor tragedie, men så føyer den ene løsningen seg inn etter den andre - som det selvfølge seg hør og bør gjøre, men som sagt noe tam.

Gabriels Hus nærmer seg en slutt - mange tråder er i ferd med å få en ending, samtidig som det fremdeles er noen truende skyer i horisonten. Maria kommer hjem, Gabriel henter henne i Kristiania. Personlig blir det litt smør på flesk, at forfatteren atter en gang lar Gabriel utføre mirakel: Denne gangen fjerne en hjernesvulst og la en ung mann få synet tilbake. Men det er godt å lese om hjemkomsten til Maria til Lafjorden.

"Sorg og glede" er på mange måter en mellombok i serien om Gabriels Hus. Litt "fyll" i serien. Vi venter på at Maria skal komme hjem - vi følger Elida og hennes Harald, og Isak som har forelsket seg i Sidsel, samtidig som Gabriel igjen bruker sine magiske krefter der sykehuset ikke strekker til.... OK bok, men som sagt, litt fyll, og litt gjentakelser....

Denne romanen skrev Sandemo i 1984, parallelt med sitt Sagaen om Isfolket. Det er en roman i Jeg-form, om Annabella, datter av en anerkjent kokke i en liten by utenfor Stockholm. Foruten de kulinariske opplevelsene som beskrives i boken, blir man dratt inn i et attentat mot kongen og dronningen, og et vakkert kjærlighetsforhold til den vakre Marcus som Annabella faller for. Og selvfølgelig er det malurter i begeret og - det sørger Flora Mørne for. Underholdende.

Fengende Sandemo-klassiker fra 1978. Denne gangen tar hun deg med til et forlatt høyfjellshotell, med det klingende navnet Trollstølen, hvor 8 ulike mennesker er tvunget å være sammen 11 dager. Så heter også romanen originalt Elleve dager i snø. Hun beskriver atmosfæren utrolig godt - der snøstormen raser rundt huset, med strømbrudd og uhygge, men også kosen, samhørigheten og hyggen. Så sper Sandemo også på en god dose mystikk, et lite mord og masse humor. Les med Glede

Som den forrige boken var Marias bok, og hennes hendelser i Kristiania - kan denne boken sies å være Gabriels. Den forteller fint og flytende om hans situasjon hjemme i Lafjorden som husfar og "runekaill". Elida får også et gjensyn med en skikkelse fra fortiden - Dorthe, som plutselig dukker opp som legefrue, så vi kan ane dramatikk i horisonten.

Bok nr. 29 i serien kunne hett Marias bok, for store deler av romanen omhandler hennes tilværelse og opplevelse på Sykepleierskolen i Kristiania, noe som samler historien noe, og gjør den interessant. Utover det er også hennes søster Elida en viktig rolle, selv om forfatteren tar til litt nødløsninger rundt henne, for å "tilpasse" historien - men det funker på et vis.

Historien fra Lafjorden fosser frem - med forgreininger til flere landsdeler. Så langt ut i serien kommer dessverre problemet frem i denne type serier: Persongalleriet er så stort - og bøkene i utgangspunktet så kort - at man får bare et par kapitler fra hvert ståsted, om det er fra Gabriels, Elidas, Irmas eller Solveigs - og dermed kan det føles som om serien drar i langdrag unødvendig. Men fremdeles er den underholdende - og "Medaljens bakside" viser nye takter både for Solveig og ikke minst for Isak. Så går nok Gabriel Vårherre i næringen, når han klarer å la blinde Viola få synet tilbake...