Bokelskere.no

George Saunders er en forfatter jeg har latt meg begeistre av i mange år. Han har skrevet en rekke gode barnebøker, novellesamlinger og foreløpig én fantastisk roman – Lincoln in the Bardo – som han fikk Man Booker-prisen 2017 for.

Også forventningene til denne skatten av en essaysamling innfrir så absolutt. Foruten å være en produktiv forfatter, har Saunders undervist i kreativ skriving ved Syracuse University i delstaten New York i tjue år, der han blant annet foreleser om russiske attenhundretallsnoveller. Samlingen er basert på en forelesningsrekke for avgangsstudenter i russisk litteratur, der vi også får synspunkter fra studentene og tanker om hans egen skriving sett i lys av de russiske forfatterne.

Samlingen består av sju essays om sju noveller: «In the Cart», «The Darling» og «Gooseberries» av Anton Tsjekhov (som navnet på samlingen er hentet fra et avsnitt i), «Master and Man» og «Alyosha the Pot» av Leo Tolstoj, «The Singers» av Ivan Turgenev og «The Nose» av Nikolai Gogol.

Jeg hørte denne som lydbok, og det fungerte veldig bra. I hvert essay blir novellen lest av en oppleser, blant dem Glenn Close, før vi får Saunders snakker om og analyser den.

En soleklar sekser og rett inn i favorittbokylla!

Hvis noen blir nysgjerrig, er det et utdrag fra lydboka her (litt nede på siden), hos Penguin Randon House.

Fant også en av novellene hans «Love Letter» (et lydspor der forfatteren selv leser ) i The New Yorker i mars 2020 . Synes han er en fantastisk forfatter, og for dem som ikke har lest noe av ham, er dette en fin mulighet til å få et lite innblikk i forfatterskapet hans :-)

For ei perle!!! Må lesast. Sårt, svart, og samstundes skrive med humoren i behold. Ei jentes kamp mot eit spiseforstyrra helvetes, Skildra på nydeleg vis med originalt og lyrisk språk. Las heile den vesle boka i eit jafs (natt)

Er ikke like overbegeistret som kritikerne over denne mursteinen av ei bok, men er imponert over hvordan alle de tilsynelatende sidesprangene til slutt henger sammen, selv om de virket ganske malplaserte underveis. Vil heller ikke legge skjul på at den til tider er krevende, mens andre partier er svært oppslukende. Men klarer du å komme igjennom vil du sannsynligvis være enig om at en slik type bok har du aldri lest maken til.

"Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til", Liv Marit Weberg.
Denne fikk overraskende for mange, (særlig for anmelderkorpset som ikke hadde sett den), Kulturdepartementets litteraturpris, barne og ungdomsbøker.
Siden jeg er far til ei på 19 som er i ferd med å forlate redet, og skal ta sine videre valg her i livet, tenkte jeg at jeg er i målgruppa for boka - for boka handler om akkurat det.
Vi følger ei svært innadvendt jente i jeg-perspektiv. Tror ikke vi fikk vite navnet, men hun, hva hun nå måtte hete, tar ikke tak i livet sitt i det hele tatt - før hun blir sulten. Da forsøker hun i vert fall litt tafatt. Merkelig skrivestil det her, og det tror jeg er derfor forfatteren har fått prisen. Språket er nesten irriterende tafatt, det passer karakteren og gir den sjel. Tittelen på boka passer jo også godt med at jeg ikke husker navnet på hovedpersonen.
Lettlest, ikke noen stor opplevelse, bortsett fra at jeg nå skjønner at jeg ikke tilhører målgrupppa allikevel. Gleder meg til å fortsette med Jon Kalmar Stefansson.

En liten perle! På forbilledlig få sider, med knappe, lite følelsesladede setninger, får forfatteren fram en hel gruppes skjebne i historien. Det fiffige fortellergrepet med å gjøre alt kollektivt fungerer veldig bra synes jeg og vekker pussig nok stor empati med enkeltpersonene. Avslutningen er tankevekkende og gjør at boka trekker paralleller til oss-og-dem-tankegang til alle tider og steder.

Urovekkende noveller fra barndoms- og ungdomsunivers. Dyktig til å få fram hvordan barnas verden er helt utenfor de voksnes, der en annen logikk gjelder. Tittelnovellen beskriver vanskelig søskenkjærlighet på nydelig vis.

Da gleder jeg meg enda mer til å lese den! Den står på listen min. :-)

En "appetittvekker" som får meg nysgjerrig - både hva angår William Shakespeare og de andre bøkene forfatteren har skrevet. Link til bloggen min der jeg har skrevet om boken

Hvordan skal man tolke epilogen?

Er det en sammenheng mellom en av tittelpersonene - Mesteren - og Mesteren i Det nye testamente?

Uansett, Mesteren og Margarita er en utrolig besnærende og meget spesiell roman.
Under lesingen tenkte jeg ikke særlig mye på hvilke hensikter forfatteren har med romanen, men levde meg heller inn i den fantastiske fortellingen og hendelsene som flere av de bisarre jordiske, overjordiske og underjordiske karakterene fikk stelt i stand.

Dette er en roman som kan tolkes i mange retninger, og den hører så absolutt til verdenslitteraturens klassikere.

Jeg gir "Mesteren og Margarita" en sekser på terningen.
På grunn av min leseopplevelse. Og på grunn av Bulgakovs fantasi.

Et slag i magen av en migrasjonsfortelling. Les!

Ny favoritt i tegneserieromansjangeren. Jeg elsker denne boka og venter allerede ivrig på neste bok av Nicole J. Georges. Det beste jeg har lest på tegneseriefronten siden Ghost World.

Hvis du er interessert i å lese om Behrings seksuelle debut, oppblåst mage, urinveisinfeksjoner og unødvendig pjatt fra forfatterens eget liv, vil jeg anbefale boka. Hvis ikke: Styr unna. Jeg skjønner godt at Behring ble misfornøyd med resultatet, for i boka virker hun både naiv og rasistisk. Hun forteller om episoder hvor hun er helt sjokkert etter å ha hentet Anders i barnehagen, der han satt i et rom "med mange negerunger", og at det er viktig å omgås mennesker som er av samme "klasse" som en selv. At Behring har slike tanker etter å ha vokst opp i et barnehjem, og senere i en lutfattig familie hvor alle sammen delte seng, synes jeg er relativt kvalmt. I tillegg til dette er Christensens språk elendig, og boka er full av ufullstendige setninger. Christensen er også flink til å dele litt for mye, blant annet at hun synes at Behring brukte litt for mye rouge i kinnene, og at hun selv hadde en venninne fra barneskolen som het Marit. Boka er lite gjennomført og burde etter min mening aldri ha sett dagens lys.

Da jeg fikk øye på denne mursteinen jublet jeg inni meg – endelig en forfatter som ikke undervurderer målgruppen sin ved å skrive korte, enkle fortellinger med stor font. Innholdet er også avansert, fylt av favorittemnene til protagonist David Hansen, deriblant en masse om fysikk. Dessverre fant jeg aldri helt tonen med selve plottet, men jeg er storfornøyd med at boka er en skattkiste full av vanskelige temaer gjort enkle.

David er 13 år, og denne sommeren gikk to ting skeis. For det første forsvant Karine, klassens fineste jente, sporløst, og for det andre røk David ut av Kvitt-eller-dobbelt, selv om han har svaret. Begivenheten som setter ham ut i Kvitt-eller-dobbelt overbeviser han at Karine fortsatt er i live – ikke bare det, hun har blitt kidnappet av aliens. David må komme seg til Hessdalen, der han er overbevist om at Karine kan befinne seg. Han sniker seg hjemmefra, pakker det mest nødvendige (deriblant NAF veibok, selvsagt) og sykler i vei. Fra Aurskog til Hessdalen.

Reisen blir slett ikke ufarlig, for her dukker det opp såkalte MiB – Men in Black – så vel som aliens, og David bruker alt han vet om fysikk for å forklare og berolige seg selv. Hjemme har han hver eneste utgave av Illustrert vitenskap, og han refererer stadig til ting han har lest der. Jeg liker hvordan han bruker naturvitenskap for å forklare alt rundt seg, han griper aldri etter det paranormale, alltid etter ting som kan kobles til håndfast forskning.

David er en noe spesiell karakter. Han fremstår som om han har autisme i en eller annen form, og han har enormt mye kunnskap om fysikk. Han sliter til gjengjeld med sosiale relasjoner, og har litt vanskelig for å forstå hvordan han skal oppføre seg med andre mennesker. Isteden fordyper han seg i vitenskap og uforklarlige fenomener, men Karine er noe for seg selv. Når han blir stressa, gjør han ting som å telle stavelser på fingrene eller gjenta fakta. Så blir han roligere. Han er en fin, fin karakter, litt annerledes og veldig smart.

Jeg har allikevel ei høne å plukke med David. Ufo! Ufo! kunne ha blitt en fabelaktig roman som fremmer kritisk tenkning og vitenskapelig metode, men dessverre skyves dette noe til side. David har nemlig en hang til å tro på ting (særlig det som har å gjøre med aliens) som ikke kan underbygges med gode nok bevis. Det skal riktignok nevnes at vitenskapelig metode nevnes mot slutten, men David kunne med fordel ha vært mer skeptisk, snakket mer om hvordan bevisene så langt ikke var gode nok, og så eventuelt modifisere denne holdningen etter hvert som han opplever mer og mer. Han kunne ha snakket langt mer om psykologien som ligger bak det å tro på ting. Når det er sagt, så vet jeg at gutten «bare» er 13 år. Men jeg synes forfatteren kunne ha pushet akkurat dette allikevel. Det er nemlig stor forskjell på å tro på ting før bevisene kommer og å vente med å tro på ting til etter bevisene dukker opp (og behandle bevisene med et kritisk hode).

Jeg synes romanen trakk litt ut. Det er en lang tur, som fylles med en slags Sofies verden for fysikk. Så plutselig, når David ser seg selv på en avisforside og leser en tekst (som jeg ikke skal avsløre her), våknet jeg plutselig opp igjen, etter å ha lest en hel haug av ting jeg allerede visste om (dette gjelder jo selvsagt ikke alle leserne). Jeg tenkte «YES! Det er mer ved denne romanen enn forfatteren har latt leseren få vite så langt!» Men så følte jeg at ballen ble liggende litt, før det hele kulminerer i en avslutning jeg ikke helt klarte å havne på bølgelengde med. Her blandes fantasi og virkelighet, og leseren etterlates med en del ubesvarte spørsmål med tanke på hva som faktisk skjedde. Forfatteren har definitivt gjort det slik at leseren må bruke hodet selv og filosofere videre på egen hånd.

Totalt sett en roman breddfull av potensiale, og jeg blir overlykkelig når jeg finner norske ungdomsromaner som tør å utfordre leserne når det gjelder leseevne, men jeg kom litt skjevt ut med plottet. Man lærer enormt mye fysikk her, og det forklares på en enkel måte som definitivt inspirerer til å google videre på egen hånd. Det varmer hjertet mitt.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Godt, men enkelt skrevet. Skal kjøpe boka på norsk og lese den til mine barn i jula.

Tomas Espedal har møtt så mange menneske og reist så mange stader at han neppe hugsar meg. Men eg har faktisk møtt han fleire gongar, første gongen på Tysnes i Sunnhordland, neste gongen også på Tysnes då eg hadde fått Stavanger-poet og Beatles-entusiast Arnt Birkedal til å koma dit for ei opplesing, seinare på ein kafe i Bergen, sist på Ulvik Poesifestival, der Tomas sat og las ei avis og eg forstyrra han med preik om meg og mitt og han lytta. Og så har eg høyrt han snakka og lesa opp - og summa summarum er Tomas Espedal ein fantastisk flott kar. Til stades, empatisk. Med ein maskulinitet eg har beundra frå første stund.

Eg var begeistra for boka hans "Gå" - men det var også der dei første innvendingane mine byrja å melda seg. Noko ved den boka tok til å irritera meg. Kanskje fordi han la opp til ein kunstnarmyte, som forfattaren som eit objekt langt meir interessant enn andre tenkjande menneske, innhylla i ein slags mystikk, med Espedal i rolla som posør, etter kvart ufriviljug komisk. Den andre invendinga mi (og den største) var språket, språkføringa, som eg oppfatta som tilgjort, affektert. Det var noko her som eg ikkje kunne sjå som anna enn eit spel, noko uekte. Men la gå, "Gå" er uansett ei god bok.

Om det ikkje hadde vore for den siste boka hans, "Bergeners". Herregud, kva kunne ikkje denne boka ha blitt til??? For oss heil- og halv-bergensarar som har gått og venta på boka som det heilt store denne hausten, på førehand samanlikna med "Dubliners" - og så dette??? Meir posør-Espedal, framleis den affekterte stilen, framleis oppteken av å skapa myten om seg sjølv, framleis sin eigen klisjé. Og - når ein tenkjer på kva anna som finst på trykk mellom to permar her i verda - så sørgeleg uinteressant.

Men trass alt - "Bergeners" er ei bra bok og absolutt lesverdig, men terningkast 6 blir det ikkje frå meg, knapt halvparten. Bergen hadde fortent meir enn dette.

Dette er vel egentlig ikke en diskusjon, men jeg følte for å skryte av biblioteket vårt her i Alta! For en tid tilbake startet de et prosjekt som de kaller "Leserne anbefaler" hvor man kan anbefal bøker man har lest der ved at det legges et bokmerke i boken som det står "Anbefales av: navn." Så er alle som er med å anbefale bøker vinne kinobilletter. Nå har de tatt det ett skritt lengre og har startet med "Biblioteket anbefaler", med en liten vri....Bøkene er pakket inn! Du som låner vet altså ikke hvilken bok det er før du har pakket den ut. Dette syns jeg er en skikkelig spennende og fantastisk idè! Jeg var å lånte en sånn overraskelsesbok idag, og da jeg kom hjem fant jeg ut av den jeg har fått med meg heter "Den lukkede bok." Er kjempespent på hvordan den er!

En kontrahistorisk dystopisk ungdomsbok om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige og det var svenskene som oppdaget oljen i Nordsjøen. Norske dystopier er det ikke flust av meg bekjent og jeg synes Jon Ewo gjør en god jobb. Boken har driv og den er ganske så dyster. Boken kunne godt ha vært litt lengre for det skjer veldig mye i denne boken og den skal beskrive et ganske annet Norge enn det vi kjenner. Den klarer tross sine beskjedne 175 sider å få med ganske mye likevel. Et veldig spennende konsept som Jon Ewo visst skal fortsette med, da med nye tidsepoker og nye personer.

Heder og Äre til Pupper og Egg. Kawakami skriver höyst kontekstuelt og speiler både Japans fortid og nåtid. Intertekstualitet og rytmisk fra en musiker som kan både det å sjokkere og sjonglere med ord og situasjoner, og overraske med en merkverdig slutt (som jeg fant litt for rar, men pytt pytt). Med Kawakami fölger en videre interesse for andre japanske forfattere som skildrer mye av det samme, og den er skrevet i tradisjonell japansk kortstil (chuhen). Fengende gjendiktning. Magne Törring gjör sammen med Ika Kaminka alltid äre på japansk litteratur.