Når man først skal dø, er det klart at det ikke har noen betydning når og hvordan det skjer.
Hvis den er en klassiker så er det i kraft av sine mange hestekrefter, sitt dreiemoment, selve sin snerrende rå motorkraft. Her er det lite finesse og lite dybde, men derimot mye rendyrket hat. Hat mot det livet som ikke var slik man forestillte seg det ville være. Hat mot alt det hyklerske man er nødt til å forholde seg til. Og ikke minst hat mot livet selv, dets forgjengelighet og endeløse meningsløshet. Michel H. er en av de store misantropene i litteraturen.
Forfriskende som en dobbel absinth i såfall! Dette river og røsker så brutalt og respektløst som var det en rasende teenager fra diverse barnevernsinstitusjoner som skrek det ut! Og i dette ligger verkets verdi; det er hensynsløst, fordomsfullt, unyansert og ærlig - dog uten å bli spekulativt. Perverst uten å ville selge. En drøy dose uansett, dette her!
Variabel. Herlig anslag, men går den ikke inn i tjukk skodde oppe Stølsheimen et sted? Uansett sterkt å kombinere så dryge dagsmarsjer med såpass tett drikking, selv i en roman.
Denne kommer til å stå konstant med "leser"-status. Denne blir man ikke ferdig med så lett.