Bokelskere.no

Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er heller ikke hva det en gang var.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.

En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.

Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok!

For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme".

Et morsomt spørsmål å få: Hva skal jeg svare? Mine egne favoritter er Kompani Orheim og Farmor har kabel-tv :)

Den dypeste idiosynkrasien, den er det Jon Fosse som bærer til torget. Han er, tenker jeg oftere og oftere, den store forfatteren vår. En ekstremt befriende diktsamling. Hurra.

Her er mitt yndlingsdikt av Stein Mehren: Om tiden er inne

Om tiden er inne

får vil aldri vite

før tiden er ute

Og de rette betingelsene

kjenner vi ikke

før vi har kjøpeslått med livet

Vi er fortapte

og kaller det skjebne

når det livet vi lever

men aldri helt har valgt

plutselig og ubønnhørlig

dømmer oss

til å velge oss selv

Jeg synes den er veldig ujevn, men de beste partiene er helt herlige. Jeg lo en hel dag (helt sant) av scenen der Sebjørn tiltaler kona si som "kona til Sebjørn".

Jeg ble også anbefalt denne i hytt og pine, leste den sammen med "Jeg forbanner tidens elv". Konkluderte med at jo, jeg liker godt Pettersons fortellerstemme - men det hele blir litt retningsløst i lengden; det er som om jeg leter etter den røde tråden som viser seg å være en tynn og umerkelig blekrosa hyssingstump. (Hestene var dog mindre frustrerende enn elva.)

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

Eg går ikkje ut lenger, ei uro er komen over meg, og eg går ikkje ut. Jeg leste denne i 92, 93 og 98. Jeg drømmer fortsatt om denne romanen, eller, nei, ikke om den, men som den.