Bokelskere.no

"Skal du ikke si noe?" sa hun.
"Jeg leter etter noe fint å si deg," sa jeg. "Men det er for mye fint å velge mellom,"

For øvrig ble jeg ganske glad i haier etter hvert. De var som grinete gamle venner som aldri ville innrømme at de likte meg, men likevel stakk innom hele tiden.

Jeg stirret på de blaute sauene bak steingjerdene, og ønsket at livet mitt var like enkelt som deres. Men kanskje hadde sauer det mer innfløkt enn jeg visste.

Hvis jeg bare hadde en følelse av at ting henger sammen og at alt vil gå bra til slutt. Det hadde vært så fint.

Det var dronning Victorias råd til kvinner på bryllupsnatten. "Close your eyes and think of England".

"Señores y señoritas. La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom.

Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måte å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Gå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?"

- professor Constantino Castello Cruz, Mengele Zoo

Man slipper veldig fort opp for mennesker hvis man diskvalifiserer alle som en gang har vært drittsekker.

Hele lappeteppet er langt viktigere enn hver av de enkelte rutene.

Kan du lage engler i snøen? spør Elsa da Taxi stopper utenfor huset. Jeg er for faen fireogseksti år gammel, grynter Alf. Det er ikke noe svar sier Elsa. Da slår Alf av motoren på Taxi og går ut og sier bryskt: Jeg er for faen fireogseksti år gammel. Det er for helvete klart jeg kan lage engler i snøen!

Og så lager de engler i snøen. Nittini stykker. Og de snakker aldri særlig mye om det etterpå. For enkelte venner kan være venner uten å snakke særlig mye i det hele tatt.

Dødens mektigste kraft er ikke at den kan få folk til å dø, men at den kan få menneskene som blir etterlatt, til å ville slutte å leve.

Jeg tenker ofte på at det er lagringsmuligheten som er det mest misunnelsesverdige med computerspill, sier han. Det er det som gjør at spillet vinner og livet kommer til kort. Hvor mange ganger har ikke Martin selv stått på Storheia og kikket utover Trondheimsfjorden og tenkt at hvis han bare kunne lagre nå... Det hadde vært så perfekt. Akkurat når man har truffet en søt jente, for eksempel. Du har akkurat møtt henne. Kanskje på Studentersamfundet for en uke eller to siden. Dere har ikke kranglet ennå. Du har vært med henne hjem et par-tre ganger og hun har spist frokost hos deg og dere har vært på kino og kanskje på et teaterstykke som ikke var noe særlig og dere var enige om det. Det har vært snakk om at du skal treffe foreldrene hennes og hun dine, men det haster liksom ikke. Dere småkysser hele tiden og livet kjennes lett og godt. Da trykker man på save game. Man lagrer hele skiten. Gir det et navn og legger det i en mappe som du vet du kan finne igjen. For du vet at før eller senere kommer problemene.

Og latteren hennes, den som for resten av hans liv kom til å få det til å føles som om noe løp rundt barbeint inne i brystet på ham.

Det kreves bare en eneste solstråle for å drive skyggene på flukt

"Att älska någon är som att flytta in i ett hus", brukada Sonja säga. "I början förälskar man sig i allt det nya, man forundras varje morgon över att det är ens eget, som om man är rädd för att någon plötsligt ska rusa in genom dörren och påtala att det skett ett grovt misstag och att det inte alls är meningen att man ska bo så här fint. Men som åren går nöts fasaden, träet spricker här och var, och man börjar älska det där huset inte så mycket för alla sätt det är perfekt på som för alla sätt det inte är det. Man lär sig alla dess vinklar och vrår. Hur man undviker att nyckeln fastnar i låset när det är kallt ute. Vilka golvplankor som sviktar lite lätt när man kliver på dem och exakt hur man ska öppna garderobsdörrarna för att de inte ska knarra. Det är det, alla små hemligheterna, som gör det till ditt hem." (Fra den svenske versjonen "En man som heter Ove"

Livet fungerte jo slik at det riktige ikke nødvendigvis var det som var riktig, men det som den som bestemte, sa var riktig.

Døden er en underlig ting. Folk lever hele sitt liv som om den ikke eksisterte, og likevel er den en av de viktigste grunnene til overhodet å leve mestparten av tiden. Noen av oss får tidsnok et bevisst forhold til den at vi lever sterkere, mer sammenbitt, med mer raseri. Noen trenger et konstant nærvær av den for overhodet å innse hva det motsatte betyr. Andre blir så opptatt av den at vi setter oss på venteværelset lenge før den har annonsert sin ankomst. Vi frykter den, men likevel frykter de fleste av oss mest av alt at den skal ramme noen andre enn oss selv. For den verste redselen for døden er alltid at den skal gå forbi oss. Og la oss bli sittende alene igjen.

Det er vanskelig å innrømme at man har tatt feil. Særlig når man har gjort det veldig lenge,

Tilbake på rommet tenner Nina seg en sigarett og setter seg på Kulpes skrivebordstol. (...) Det hadde vært bedre om hun ikke hadde slått ham så hardt. Men det er litt kommunistenes skyld også. Hvis de ikke hadde oppført seg så grisete i forrige århundre, ville den dumme boken ikke ha vært så tung.

Ekspeditøren nikker kjapt. Så forsvinner han inn bak disken. Noen øyeblikk senere er han tilbake med en kollega. Kollegaen ser svært blid ut. Slik folk gjør når de ikke har jobbet lenge nok i butikk.

"Mennesket var foreløpig bare et umodent barn som hadde utviklet en altfor avansert teknologi i forhold til sin kognitive utvikling".