Bokelskere.no

Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)

jeg vil eie egen bolig
og male Melkeveien
på veggene
så kan jeg bare gå inn
på verdensrommet mitt
når jeg trenger
litt space

Hver eneste dag slutter mennesker å puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen er midt i en samtale og slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger.

Vondt hjarte

vil inn til deg

men du ser ikkje på meg
snakkar ikkje til meg
smiler ikkje til meg

så finst eg ikkje meir

noko var her, no er det borte

no er alt berre stille og grått
stille og grått

neste gong kjem ikkje

og ballen som steig
mot himmelen og
fall mot grusen

han ligg i buskane

gøymd og gløymd
som eg

Er det dette som er kjærlighet? Det kan man ikke overleve.

Du har det litt tomt. Ingen bøker?

Hun reiser seg og stryker meg lett over håret idet hun passerer meg for å gå ut på kjøkkenet, rydder med seg noen kopper, glass og resten av samtalen, alt går i vasken.

Sorgen over det hun hadde mistet, overskygget gleden over det hun hadde igjen. Slik kan det nok ofte bli. Det virker som om sorg på en eller annen måte tar større plass i livene våre enn glede.

Hun gikk på julefester og annendagsmiddager, lekte selskapsleker og pratet, men bare i dagdrømmene sine var hun helt og fullt til stede. Om morgenen favnet hun Olofs kropp i sengen og strøk over hans luftkontur. Snart ville han være der hos henne, ganske snart, og livet kunne begynne. Bare i ventingen var hun levende, ikke i sin egentlige tilværelse med dens ubetydelige små gjøremål.

Alle synes de går mot strømmen, sa Ester. - Det er det som er strømmen.

Døden sender ikke brev med tre ukers varsel. Den kommer når du eter bringebærdrops.

Og når du blir gamal, vil du tenke tilbake til denne stunda då dette enkle var meir en nok: å halde hender ute i regnet.

Det viktigaste er jo kva ein er, her og nå, ikkje sant, det er verdas dummaste spørsmål, det - kva ein vil bli, sa han.

Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.

Sorg var verst om morgenen, tenkte jeg, den var hulere, klarere; om kvelden var den på en måte tilslørt og gjort behagelig av sentimentalitet.