Til forskjel frå mange som svarar nedanfor synest eg det er greit at nye ord og uttrykk breier om seg, spesielt dersom det viser seg at det er eit gamalt lokalt uttrykk som får ein renessanse gjennom facebook, men eg ser heller ingen krise om det er ei nyskaping, eit grammatisk "ugras". Løvetann kan også vere pent å sjå på (kanskje ikkje på plenen min, men i utmark og grøftekantar i det minste ...)
Men eg har nok det til felles med fleirtalet at det sit langt inne å nytte uttykket sjølv. Dette heng nok mest saman med at ingen i omgangskretsen min nyttar det, og etter å ha smakt litt på uttrykket kjennest det ikkje naturleg å ta det i bruk. (Så tok det også 10 år før eg tok ordet "blogg" i min munn ...)
Så ventar eg framleis i spaning på om nokon har innspel til det trådstartaren eigentleg spør om, om nokon kjenner til bruk av dette uttrykket i litteraturen.
Viser 2 svar.
Er jo litt "morsomt" da, å se hvordan ulike tråder avspores og det "egentlige" temaet renner ut i sand. Og jeg henger meg litt på avsporinga. Jeg er ikke så veldig redd for disse "nye" ordene, hadde vi ikke hatt dem så ville vi heller aldri fått noen utvikling av språket vårt. Da ville vi fremdeles gått rundt og snakket urnordisk med bruk av lange ord. Den gang brukte de f.eks. ende-/stammevokaler.
Fra urnordisk gikk vi over til norrøn, en lang periode som igjen er inndelt i små perioder med ulik utvikling av språket. På den tida skjedde det blant annet en vokalreduksjon: vokaler endret seg, fikk mindre trykk eller forsvant helt. Noen steder i landet forsvant også diftongene: der de fleste før sa "høyra", gikk noen steder over til å si "høre", både i tale og skrift.
Nye ord kommer til, noen blir værende i mange år, andre forsvinner etter kort tid. Og noen ganger kommer eldre ord tilbake. Noen av de ordene (eller uttrykkene), vi bruker i dag, vakte nok ikke like stor begeistring hos verken språkfolk eller andre da de kom, i dag er mange slike ord en naturlig del av språket vårt.
En annen liten avsporing: det jeg er litt bekymret for er en ukritisk adopsjon av utenlandske ord og uttrykk. En "fornorsking" av disse mener jeg hadde vært et bedre valg. Islendingene er mye flinkere enn oss til å "gjøre om" utenlandske ord til sine egne. Verstingene i så måte må vel være danskene? Jo, det er morsomt å se danske filmer og høre det danske språket, men jeg kjenner det vrir seg litt i meg når de engelske ordene nærmest overtar en dansk setning. Slike tilstander håper jeg ikke vi får.
Hehe, hvis jeg får se det uttrykket i en bok, er det en viss fare for at jeg bestemmer meg for at jeg er i feil bok og klasker den igjen...
Sist sett
