Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)
jeg vil eie egen bolig
og male Melkeveien
på veggene
så kan jeg bare gå inn
på verdensrommet mitt
når jeg trenger
litt space
Hver eneste dag slutter mennesker å puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen er midt i en samtale og slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger.
Vondt hjarte
vil inn til deg
men du ser ikkje på meg
snakkar ikkje til meg
smiler ikkje til meg
så finst eg ikkje meir
noko var her, no er det borte
no er alt berre stille og grått
stille og grått
neste gong kjem ikkje
og ballen som steig
mot himmelen og
fall mot grusen
han ligg i buskane
gøymd og gløymd
som eg
Er det dette som er kjærlighet? Det kan man ikke overleve.
Du har det litt tomt. Ingen bøker?
Hun reiser seg og stryker meg lett over håret idet hun passerer meg for å gå ut på kjøkkenet, rydder med seg noen kopper, glass og resten av samtalen, alt går i vasken.
Sorgen over det hun hadde mistet, overskygget gleden over det hun hadde igjen. Slik kan det nok ofte bli. Det virker som om sorg på en eller annen måte tar større plass i livene våre enn glede.
Hun gikk på julefester og annendagsmiddager, lekte selskapsleker og pratet, men bare i dagdrømmene sine var hun helt og fullt til stede. Om morgenen favnet hun Olofs kropp i sengen og strøk over hans luftkontur. Snart ville han være der hos henne, ganske snart, og livet kunne begynne. Bare i ventingen var hun levende, ikke i sin egentlige tilværelse med dens ubetydelige små gjøremål.
Alle synes de går mot strømmen, sa Ester. - Det er det som er strømmen.
Nydelig bok. Jeg skal absolutt lese flere av denne forfatteren
Døden sender ikke brev med tre ukers varsel. Den kommer når du eter bringebærdrops.
Dønn utroverdig med karakterer som nok heller burde vært plassert på sekstitallet om dialogen skulle nærme seg å fungere. Men veldig sjarmerende og med god krimintrige, så jeg kosa meg, jeg. Ungdomsbok? Jeg tillater meg å tvile...
Og når du blir gamal, vil du tenke tilbake til denne stunda då dette enkle var meir en nok: å halde hender ute i regnet.
Det viktigaste er jo kva ein er, her og nå, ikkje sant, det er verdas dummaste spørsmål, det - kva ein vil bli, sa han.
Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.
Ikke noe litterært mesterverk, men fortsatt en god del fornøyelige historier.
Blir allikevel ikke glad i noen av personene i boka, og synes ikke utviklingen deres blir skildret på en god nok måte. Lettlest,men også enkel. Slutten er litt lettvint, og kanskje hadde jeg håpet på noe litt mer konkluderende.
Hehe, hvis jeg får se det uttrykket i en bok, er det en viss fare for at jeg bestemmer meg for at jeg er i feil bok og klasker den igjen...
Sorg var verst om morgenen, tenkte jeg, den var hulere, klarere; om kvelden var den på en måte tilslørt og gjort behagelig av sentimentalitet.
Enig. En kjempe bra bok. Spennende fra begynnelse til slutt. Harry er kongen. Mange spennende tvister. Nesbø er en rå god forfatter.