So what if all I ever made of my life was more of it?
"When does a war end? When can I say your name and have it mean only your name and not what you left behind?
I miss you more than I remember you.
Too much joy, I swear, is lost in our desperation to keep it.
Hun må rekke alt hun skal legge bak seg
Hvorfor er det ingen som klipper livet? Hvorfor kan vi ikke sette oss ned en gang i året, se gjennom opptakene og klippe bort det smertefulle, det pinlige, alle de dårlige scenene? Svaret er enkelt: Fordi livet ikke blir vist om igjen.
De sier at brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane
Jeg stjal Paralgin forte av mamma for at kjærligheten skulle gjøre mindre vondt
How briefley and to the point people always seem to speak on the stage or on the screen, while in real life we stumble from phrase to phrase with endless repetition.
Du spring rundt med impulsene dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar inntrykka bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein.
Samme for meg, bare du sier noe nytt.
Noe nytt? Jeg er 70 år, er du blitt klin kokos? Jeg har ikke noe nytt å si, jeg har sagt det samme i 30 år.
For det skjer noe håpefullt hver gang noen tør å blottlegge sin hjelpeløshet og noen avstår fra å utnytte den.
Sometimes the thoughts and feelings I had didn't really agree with each other, so I decided I must be lots of different people inside my brain.
Den sunne stoltheten sier ikke jeg er bedre enn alle andre, som den usunne stoltheten påstår. Den sunne stoltheten sier: Til tross for alle mine brister, har jeg en rett til å eksistere, og jeg har en egen vilje, og dette er verktøyet jeg kan bruke til å forandre meg selv. Faktisk er det svært vanskelig å forandre eller forbedre seg selv uten denne gode stoltheten.
Grief is for the strong, who use it as fuel for burning.
Du kunne fått den globusen eg kjøpte til bursdagen din. Eg gav den til Fretex. Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg.
Me ligg på ein madrass på eit golv på Tøyen, 13,7 milliardar år etter universet blei skapt. Me ligg her no og aldri meir.
Faen òg, sa betjenten og han stønna, han hadde et tungt hjerte og tok det med seg overalt
Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut.
Det er jo som voksne vi skaper vår barndom. Belyser de hendelsene som gjorde at vi ble som vi ble, og glemme de andre.